Hurra for pus!

Hurra for pus sier jeg. Jeg har vært bekymret hele helgen. Kosepusen min ble syk på onsdag, og da måtte vi i hu og hast dra til dyrelegen med ham samme ettermiddag. Det viste seg at han hadde en betent kjertel, herregud så vondt han hadde. Vi har hatt en kamp med å få medisiner i ham, det er ikke bare å fortelle en syk katt at han skal gape opp og spise medisin. Man kan forklare gang på gang at om han spiser dette blir han bra igjen, han driter jo rett og slett i å spise det uansett.

I dag var det tid for å rense såret som oppsto etter kjempebetennelsen. Hvis man er katt og skal bli spylt i rompa vil man mest sannsynlig kjempe hardt i mot, derfor må man sove under seansen. Det er en viss risiko når man skal legge en så gammel katt i narkose. Pus fyller 17 år i oktober, og man kan risikere at hårdotten rett og slett ikke våkner. Det er derfor jeg har gått rundt hele helgen å vært sørgmodig. Jeg har koset ekstra mye med han, og hele tiden tenkt at "enn hvis.... ". Risikoen til tross, noen ganger må man bare gjøre en vurdering, og jeg tenker at å rense såret denne gangen var veldig nødvendig for hans videre helse, og jeg vil jo gjøre mest mulig for at han ikke skal plages.

Med det samme han sov fikk han også tannbehandling. Nå er tannsten fjernet og han går egentlig bare rundt og smiler. Det har kanskje også noe med at han ble temmelig ruset av narkosen. Etter oppvåkingen, som her i huset betraktes som et mirakel (han har tross alt stått opp fra de døde), sjanglet han rundt mens han dro den ene bakfoten etter seg.

Dyrelegen sa at han nok ville være trøtt i dag, og rett fikk hun. Vi to har stort sett brukt ettermiddagen til å sove sammen på sofa. Dermed kan vi konkludere med at selv om formiddagen har vært dramatisk, har ettermiddagen vært koselig og avslappende.

Jeg har fått award av Karina....

Fikk denne awarden av Karina på hennes blogg. Må vel ta utfordringen jeg også da.

Utfordringen var som følger, man skal skrive 7 fakta om seg selv og deretter nominere 7 andre bloggere.
Så har det seg slik at jeg egentlig ikke har et hav av blogger å nominere. Jeg er muligens Norges mest ego blogger (dog også en av Norges mest ukjente bloggere). Jeg følger med noen blogger i ny og ned, men de jeg leser oftest har allerede blitt nominert av andre. (f.eks Karina..), ut over det leser jeg utrolig lite blogger. Jeg skriver på min egen, leser venninneblogger pluss noen til når jeg føler at jeg gidder, men velger oftest avisen framfor blogger. Det er ikke det at jeg er UINTERESSERT i andres blogger, men tiden skal strekke til, og jeg føler det er viktigere å følge med hva som foregår i den virkelige verden, framfor blogglandia. (Selv om jo disse to kolliderer til stadighet, alt ettersom hvilke blogger man leser)

Når det er sagt, kanskje noen kunne kommet med tips om blogger til meg? Gjerne noe som har litt med samfunn også å gjøre, ikke BARE interiør, sminke og mat. Men egentlig er jeg åpen for det meste.

Uansett, syv fakta om meg selv:
1. Mine første leveår bodde jeg på hesteskoblokka i Hammerfest. Da jeg var 3,5 flyttet vi til Prærien hvor jeg bodde til jeg flyttet hjemmefra.
2. Foreldrene mine er fra Nuvsvåg i Loppa kommune, og jeg føler meg gjerne litt hjemme der selv om jeg aldri har bodd der. Glad for at foreldrene mine har ei søt lita hytte der.
3. Jeg har to småsøsken som nå selvfølgelig er voksne. Ina og Sondre.
4. Jeg har ei katt jeg forguder. Rett og slett fordi han er kjempefin og snill som vinteren er lang. (Det er den her i Finnmark)
5. Jeg jobber som lærer, og liker faktisk ungdom.. hehe...
6. Jeg har lært meg litt spansk, men ønsker å lære mer... mye mer...
7. Jeg vurderer å selge leiligheten min. (evt leie den ut...,noen som trenger en lys og fin toroms?)

Å beite på brunsvidde enger

Det hender man tenker at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet. Det er mulig man bare har glemt å vanne sitt eget, men når man lengter etter nyere beitemarker er man i bunn og grunn likegyldig til hvorfor man gikk lei av sitt eget matfat. Som regel oppdager man ganske fort at det ikke var helt som man hadde forestilt seg, men man velger man likevel å leve med det valget man har gjort, litt sånn fordi man tenker at man alltids kan snu og vendte tilbake om man skulle føle trang til det en dag. Det er greit å snu, men ikke riktig sånn med en gang. Det beste er egentlig å gå rundt litt sånn med flere porter åpne, slik at man kan slippe inn på andre enger om man skulle ønske det.



Men så er det jo sånn, at ingen sitter på gjerdet og venter på en utro sau som løper rundt på brunsvidde sletter og later som hun har det fint bare for å slippe å tape ansikt. Tro det eller ei, men selv om sauer er dumme dyr, er de ekstremt opptatt av ikke å tape ansikt. De er såpass dumme at de tror at engene de gresser på og fjøsene de eier definerer dem som gode sauer. At personlighet og moral og intelligens er de virkelige faktorer i avgjørelsen har gått dem hus forbi, eller bør man si fjøs forbi. Så lenge man kan løpe fritt med åpne porter sammen med væren fra nabofjøset føler man at det i grunnen ikke gjør så mye at den nye beitemarken viser seg å være mer og mer brunsvidd. Man får ikke egentlig like mye ut av den som den forrige engen, som man kunne melke for energi, overskudd over lang tid, mens man selv egentlig ikke bidro med så mye annet enn sitt eget utakknemlige nærvær.



Så kommer dagen da porten til den gamle engen lukkes, og beitemarken man ikke hadde brydd seg om på veldig veldig lenge blir plutselig veldig veldig viktig. Plutselig beiter noen andre på engen man anser for sin egen, porten er lukket og man kommer ikke inn. ”Slipp meg inn”, roper man fortvilet, i det man observerer ungsauen som gresser fornøyd. Så gråter man, hyler og roper litt. ” ta meg tilbake, jeg bryr meg ikke lenger om brunsvidde beitemarker og nabofjøset er i grunnen ingen plass for meg å være, det er her jeg hører til.” Men porten åpnes ikke, selvfølgelig. For hvem går vel tilbake til å spise seigt gammel sauekjøtt når de har fått smaken på mørt lammelår? Man gråter litt mer, prøver å lyve litt om ungsauen, og spy ut eder og galle etter noter, selv om alt man sier avsløres av bitterheten som gjennomsyrer alt. Man har egentlig ikke annet valg enn å tusle tilbake til der man kom fra, og innse at man må leve ulykkelig og patetisk på brunsvidde beitemarker. Rett og slett fordi det er bedre å ha en beitemark enn å være uten. Og den stakkars brunsvidde, den kan føle seg elsket mens den egentlig er utnyttet at en desperat gammel sau som er redd for å være alene. Beitemarken vet jo faktisk ikke noe om at sauen egentlig ikke bryr seg.



Av og til blir man lei sin egen tilværelse, men kanskje er det likegreit å holde seg hjemme. For man vet hva man har men ikke hva man får, og lykkelig blir man neppe av å kaste vekk noe fint og erstatte det med noe verdiløst.