Hvor vil jeg?

Jeg innrømmer at jeg har hatt litt bloggtørke i det siste. Det er liksom det motsatte av det som i utgangspunktet var meningen. Jeg skulle jo i grunnen hatt tid til å blogge mye nå som det er ferie og jeg i teorien har "all verdens tid". Jeg kan skylde litt på at jeg ikke har vært i form og sofaen har blitt flittig brukt denne sommeren. Ikke gøy, men sykdom er sjelden gøy hverken å lese eller skrive om, så jeg dropper det tema. Samtidig måtte jeg gå litt inni meg selv i dag, tenke godt gjennom hvorfor jeg i utgangspunktet startet bloggen. Hva som har påvirket meg og hvorfor jeg nok har beveget meg fra å betrakte bloggen min som et fristed til en slags tvangstrøye. Eller plikt.

Joda, jeg er som alle andre mennesker. Jeg lar meg påvirke. Jeg innrømmer det. GLATT. Av og til tar det bare litt tid før jeg selv klarer å se at jeg muligens lot meg blende av noe vakkert eller interessant, og dermed tok til høyre i det krysset hvor jeg skulle tatt av mot venstre. Eller motsatt. (Og da snakker jeg overhode ikke ideologisk). Jeg leste i et helgebilag (tror jeg, husker faktisk hvor jeg leste det), eller skummet gjennom, at husmødrene er tilbake. Det er inn å finne tilbake til de gamle tradisjonene, vi skal være hjemme med barna (samtidig skal vi jo fortsatt jobbe og være individualister, denne er vanskelig), vi skal lage maten fra bunnen, finne fram bestemors gamle oppskrifter på ertesuppe og kjøttkaker og kokkelere i vei mens vi stryker blondegardiner til våre plettfrie hjem. Oppi alt dette skal vi BLOGGE om det. Jeg har ei venninne som jeg innbiller meg kommer til å bli verdens beste husmor, hun er allerede en supeflink blogger med akkurat en sånn blogg som er inn i vinden. Litt mat, litt interiør, litt hverdangsliv, fest og moro. I tillegg har bloggen massevis av bilder. Den er rett og slett skikkelig interessant å følge. Det samme er et utvalg interiørblogger jeg stikker innom med jevne mellomrom. Flotte før og etter bilder og lure påfunn. Alt er så vakkert, så flott, så beundringsverdig. Litt sånn at man blir misunnelig, og vil ha det sånn selv. Og da må man blogge om det i samme slengen. Må man ikke?

I dag kom jeg fram til at jeg sakte men sikkert kanskje har prøvd å bevege meg mot disse interør og hverdagsbloggene. Det er også mulig at det er derfor innleggene kommer mer og mer sjelden. Jeg er jo ikke flink til det. Jeg tar jo aldri bilder av hønsegryta og legger ut sammen med en detaljert oppskrift. Jeg blir jo aldri ferdig med interiørprosjektene mine, så jeg ender jo bare opp med førbilder... (nei forresten, førbildene glemmer jeg å ta, jeg ender opp med underveisbilder). Dessuten har jeg kjøpt blondegardiner i 100% polyester, og tviler på at de i det hele tatt skal strykes.

Hva liker jeg? Hva skal jeg blogge om? Jeg liker å lese bøker. Det betyr derimot ikke at jeg ønsker å skrive OM bøker. Med mindre jeg har et direkte poeng som utspinner seg fra min tidvise absurde tankegang. Hvorfor startet jeg bloggen i det hele tatt? Jeg startet den for å skrive. Jeg vil bruke ord til å formidle, sette sammen alle disse fantastiske ordene i en rekkefølge som gjør at noen der ute finner det interessant å lese. De som ikke synes det er interessant trenger ikke lese. Jeg skriver ikke for massene, jeg skriver for min egen del, og for de som ønsker å lese. Så det er svaret mitt. Jeg blogger for å skrive, samtidig som jeg fortsetter å følge alle de fine bloggene med mange fine bilder, oppskrifter (jeg prøver dem aldri) og interiørløsninger. (Inspirasjon, ja takk!) I tillegg elsker jeg å følge med på bloggene til folk jeg kjenner rett og slett fordi jeg kjenner dem. Bloggene bør være en forlengelse av selvet, synes jeg, og dette er min blogg. Take it or leave it!  :D 

Fortsatt god helg til alle sammen.

Sunnhetsgudinnen

"Det går helt fint for meg å ha slike ting hjemme, jeg bare fyller litt i en skål, spiser skålen og gjemmer resten til en annen gang." Jeg syntes selv jeg hørtes svært overbevisende ut. Jeg hadde solgt meg selv inn som den reneste sunnhetsgudinne da jeg traff Handymannen. Jeg hadde forklart hvordan jeg fortrekker å gå turer, framfor å ligge å gnage på potetgull og gurgle cola foran TV'n kveld etter kveld. "Så når du har spist skålen, ligger potetgullet igjen på bordet da?," spurte Handymannen, men noe jeg bare kan karakterisere som et mobbende glis om munnen. Hva faen, syntes han dette var noe å spøke med?, kunne han heller ikke gjøre seg litt nyttig og hjelpe meg å bære alle potetgullposene og colaflaskene jeg hadde kjørt ens ærend til Rema for å kjøpe. Fordi jeg våkna etter en lur på sofen og bare måtte ha det. "Jeg skal passe på at det ikke blir for ofte", sa han deretter, etter at jeg tok meg selv i begå min egen kardinalsynd. "Se på meg", sa jeg da vi sto i kassakø, " her står jeg med armene fulle av potetgullposer, se hva jeg har blitt." Så sa jeg meg enig i at det var fint om han passet på. Stemmen var tynn og skamfull.

"Jeg vet", sa jeg da jeg satte meg i bilen, " i morgen kan jeg jo trimme to ganger." Jeg var direkte fornøyd med løsningen på problemet. Det er jeg enda, selv om jeg har lært meg at det er forskjell på det man sier og det man gjør. Foreløbig lever jeg i troen på at jeg skal trimme to ganger i morgen, så nå skal jeg rett og slett kose meg.

Ryddedag i boden og dagbokfunn

Jeg har som dere sikkert har skjønt noen prosjekter hjemme. Jeg holder framdeles litt på i stuen, uten helt å nå finish-line fordi jeg også bruker dagene til andre viktige ting (lange frokoster, lesing, soving og generell sløving). I tillegg har jeg (med god hjelp skal vite) kommet i gang med å tømme boden, som skal gjøres om til bod/arbeidsrom/ekstra soverom. Ja det høres nok ut som et skikkelig stort rom, men det er altså ikke det... her gjelder det å være lur.

Det er kjedelig å rydde, og så må man hele tiden ta stilling til om man skal kaste diverse ting/papierer/bøker man har samlet på i mange år. Jobben med å komme gjennom alt fører gjerne til små gøyale funn. I dag fant jeg f.eks en gammel dagbok. Den er skrevet i 1989 og 1990, og handler i stor grad om ingenting.

I denne lille boken har jeg blant annet beskrevet en begredelig episode hvor jeg da helt tilfeldig (?) bare sitter å driver dank under en skrivepult, hvorpå hyllene oppå pulten ramler ned og treffer min lillesøster i hode. Jeg får kjeft pga min rolle i saken, noe jeg mener er blodig urettferdig, da jeg ikke hadde noen rolle i saken. Det eneste jeg i dag ønsker å erklære meg skyldig i er at vi aldri har fortalt min lillesøster at hun fikk en hylle i hode da hun var liten. (Kanskje leser hun dette nå, og føler at mange biter faller på plass...)

En annen side er fylt med følgende innlegg:
"Kjære Dagbok. I dag er mamma megateit. Hun er grusomt megateit. Jeg gidder ikke å forklare hvorfor. Da må jeg skrive flere sider omså. Hilsen Kine"

Joda, mamma bare lo av det jeg skrev for over tyve år siden, og kommenterte at det va bra at det ble folk av oss også, til tross for å ha vokst opp under slike omstendigheter. Vi kan jo le av det i dag, men jeg er sikker på at alt var ramme alvor for 20 år siden.