Hva nå?

Jeg har blogget om mye og mangt, men mest av alt menn. Hele bloggen startet fordi jeg trengte en kanal for å lufte ut mine hjertesukk over singellivet. Hjertesukk over hvor irriterende menn kan være, hvor sårende menn kan være, hvor egoistiske, men også fantastiske menn kan være. Egentlig har jeg blogget om alt mulig rart mellom himmel og jord, men ett tema har løpt som en rød tråd gjennom hele bloggen. Menn.

Det hender jeg leser Cosmo. Rett og slett fordi jeg ser på det som avkobling. I siste nummer fant jeg en artikkel som het "Sex and the city. Lær jentenes triks i senga". I grunnen leser jeg ikke slike reportasjer da jeg mener at den slags kjemi er noe som oppstår mellom to mennesker, enten har man det eller så har man det ikke. Det hjelper ikke lese reportasjer om kjemien ikke skulle være til stede likevel. Da jeg åpnet bladet var artikkelen tidvis interessant likevel da den egentlig ikke handlet så mye om det jeg i utgangspunktet hadde fryktet. Artikkelen la fram profiler av de fire velkjente hovedpersonene i serien, og jeg som på alle internett tester tidligere har fått lagt fram at jeg likner mest på kyniske,ufølsomme og delvis famøse Samantha Jones, kjente meg straks mer igjen i karakteristikken av hovedpersonen selv, Carrie Bradshaw. Hvorfor da? Jo, fordi hun ofte velger følelsesmessig utilgjengelige og avstumpede menn da det innerst inne er jakten hun elsker. Fordi hun foretrekker eldre selvsikre menn. Fordi hun velger bort snille gutter som behandler henne pent, og fordi hun tidvis kan skremme bort menn med sin selvsikkerhet. Joda, jeg har nok vært i nærheten av å gjøre alt dette. Da er det heller ikke rart det blir litt å blogge ut sine frustrasjoner om.

Så kom dagen da jeg kjente meg litt for sliten og lei av all denne dramatikken som fort kan følge et slikt liv. Dermed bestemte jeg meg for ikke å jakte mer på følesesmessig avstumpede menn, for ikke å jakte i det hele tatt, men for å la de snille guttene få lov til å være snill. Det er så forbasket lite drama i livet mitt for øyeblikket at jeg rett og slett ikke vet helt hva jeg skal blogge om.

Men så er det noe som  heter at det er stille før stormen...

Bortskjemt?

Som allerede blogget tilbragte jeg fredags kveld med sushi, vin og gode venninner. I takt med at hyggefaktoren steg hjemme hos Karina ble min egen lille franske støvsuget og vasket. Etter å ha vært feminist på barrikadene i mange år nå, ser jeg ingen annen utvei enn å krype til korset og komme med følgende uttalelse: når menn bestemmer seg for å være menn er de virkelig fantastiske.

Her blir min lille Peugeot tint opp (mye is rundt om kring, til og med på gasspedalen, har jeg blitt fortalt), vasket og støvsugd. Jeg hadde altså klart å søle sjokolade (joda, busted... jeg har spist sjokolade i bilen) framme og kaffe bak på dørken. Har en kopp som er litt i overkant stor for koppholderen og dermed faller den litt ut av og til. Utrolig at den har kunnet rulle rundt bak sjåførsetet og sølt kaffe på dørken uten at jeg har luktet det. Stressa jeg?, kanskje litt. Bortskjemt jeg?, helt klart. Og jeg nyter det.

Sushikveld

Fantastisk å starte helgen med jentekveld. Karinaen hadde rykte på seg å være en habil sushikokk, og jammen viste det seg å stemme også. Litt luksus var det også å sitte på kjøkkenet å drikke vin mens maten ble laget.

Lone og jeg prøvde den tradisjonelle japanske retten for første gang, og skremselspropaganda til tross, jeg merka fint lite til "rå fisk". Det er jo det folk er redde for, at de skal få slengt en rå torskefilet på bordet med beskjed om å spise. Personlig likte jeg alt, med unntak av tang, ja tang, som i tang og tare. Det er likevel ikke sånn brun gugge du finner i fjæra som ligger sleipt på tallerken. Det er en sort "matte" som rulles sammen med disse risrullene som jo er sushi. Tror det må en tilvenningsprosess til der, akkurat som med oliven, som jeg dessverre enda ikke har lært meg å like.

Sånn ser det ut når Karina inviterer på sushi. Nydelig.