Kavalkade

Da sitter jeg her, alene hjemme en fredags kveld. Ikke så uvanlig det, bortsett fra at denne fredagen er den aller siste i 20 årene. Om noen timer går jeg inn i en ny epoke i livet mitt, jeg går inn i 30 årene, tiåret man hvor man fortsatt er forholdsvis ung i det man entrer det, men nesten litt gammel når man forlater det. Eller er det bare noe man tror selv, hadde jeg ikke akkurat samme tankene for ti år siden? Da var man jo godt voksen når man fylte 30, som 30 åring kom jeg nok til å være gift, kanskje ha familie, bo et husbankhus en eller annen plass med en liten katteluke i døren slik at katten kunne komme og gå når den selv ville. Jeg verken er eller har noen av delene, bortsett fra katten, som slett ikke får komme og gå som det passer ham selv. 

Jeg entret 20 årene det året jeg studerte første året på allmennlærerutdanningen i Alta. Den gang var Alta en temmelig trist plass, det var på den tiden de fikk bystatus og ingen kunne skjønne hvordan lukten av kumøkk noen gang kunne bli urbant. I dag er det pop. I dag har de til og med Hennes & Mauritz. Og spenst. Jeg liker Spenst.  20 års dagen ble likevel feiret i Hammerfest, i Skippergata hos min bestis Lone, vi var tre stykker til stede. (Jill Bente, som jeg jobber sammen med i dag var den tredje) Det gjorde ikke noe at vi ikke var mange, vi skulle jo på byen likevel. På den tiden gikk man på Håja Diskotek og Bar. Det underlige var at da vi var atten og nitten betalte vi oss inn i diskoteket og snek oss inn i baren. Da vi ble tjue gikk vi gratis inn i baren og snek oss inn i diskoteket. Enkelte blir liksom aldri fornøyd.

Jeg droppet ut av allmennlærer og dro til Tromsø ett år. Jeg skulle studere på universitet. Det ugunstige var at jeg hadde fått kjæreste i Hammerfest på vårparten før jeg dro.  Da høsten kom, og jeg kjørte til Nordens Paris i 3000 kroners bilen han hadde kjøpt til meg (en gammel Peugeot), var det litt med tungt hjerte. Når man er 20 år er kjærlighet alvorlige greier. Følelsene raser rundt i kroppen, tuller med hodet ditt, og før du vet det står du med en fot her og en fot der. På en annen side kjølner den fort, kanskje ikke rart, etter som mennesker i begynnelsen av 20 årene er ufattelig slitsomme. Jentene er ofte sutrete, sure og noen skikkelige megger, guttene er barnslige, umodne og egoistiske. Det er rart, men noen år med livserfaring på baken kler de fleste mennesker. Også meg.

Etter et år i Tromsø sa lommeboka takk for seg, ikke bokstavlig da vel og merke, og i Alta var det mer gøy for mindre penger. Jeg vendte tilbake, men bare for et halvt år, etter jul stakk jeg med bestis Lone og Ingeborg til England. Vi skulle på utveksling et semester, og være gjestestudenter på University College of Northampton. Det var der jeg traff Stephen Banks. Den rødhårede, øldrikkende fabrikkarbeideren som framdeles bodde hjemme hos sine foreldre. Det var helt vanlig der nede, dessuten var vi jo ikke gammel. Selv bodde jeg på det nedslitte studenthjemmet som gikk under navnet YMCA.  Rampegutten Stephen, som en gang hadde skutt en gutt i klassen sin i hodet med luftgevær, hadde verdens største hjerte. Han passet på meg som en prinsesse og vi var alltid på farten. London, York og eller bare kino, men som regel kom vi oss ikke lengre enn den lokale puben, The Punch and Judy. Her tilbrakte vi stort sett alle kveldene i uka, med unntak av onsdag. Dette fordi vi pleide å dra på universitet på torsdager. Jada, dere hørte riktig, en dag i uka. Resten av tiden leste vi selv på dagtid, før det var tid for pub. Grunnen til at vi dro på skolen på torsdager var at vaskedamen som rengjorde rommene våre kom tidlig på torsdags morgen, da måtte vi jo stå opp likevel.

Da jeg kom hjem tilbrakte jeg enda et skoleår i Alta, og det var da jeg traff ham. Hans Jørg. Etter intens jobbing fra hans side fikk han endelig napp i mars 2003. Da det klaffet så klaffet det. Ingenting er så vakkert som når du møter et menneske som ser deg, oppriktig ser deg. Det gjorde Hans Jørg, eller Hatte, som han ble kalt. Til tross for at jeg stakk av til England et halvt år, bare måneder etter at vi ble sammen, la ikke det noen demper på forholdet. Denne gangen studerte jeg ved Universitetet i York, og studerte faktisk, var på skolen fra mandag til fredag og pub kun i helgene. Men ikke når de store oppgavene skulle leveres. Hans Jørg og jeg kunne fullføre hverandres setninger, og av og til, når jeg kom med uforståelige kryptiske meldinger om ting jeg bare hadde tenkt i hodet mitt, så hang han likevel med på tankerekken. Vi var et team, vi to. Selv om alle forhold går opp og ned, var vi alltid et team. Det var aldri snakk om noe annet.  Helt til hans siste dag, 3. oktober 2005, da han døde foran øynene mine hjemme i vår egen stue. Så kjære Hans Jørg, hvor du enn er. Alt det du så, det har jeg tatt vare på. Den gangen du snakket om hva som ville skje om du skulle falle fra, det har jeg tenkt på i alle disse år. Takk for at du så meg, for at du alltid ville meg vel, selv om veien var hard å gå for din del og det ikke alltid var like lett å være den personen du egentlig ønsket å være. Jeg har levd de siste fire årene av livet mitt med deg i tankene, du vil at jeg skal leve livet mitt til det fulle, du vil at jeg skal elske hver dag jeg lever. Du vil at jeg skal le, smile og minnes deg med latter. Det gjør jeg, kjære. Du har fulgt meg helt fra den sommeren før jeg fylte 20 år. Da du handlet hos meg hver eneste dag. Helt til i dag, min siste dag i 20 årene. Og selv om jeg er på vei inn i ett nytt tiår, et tiår du jeg skal starte uten deg, og som du ikke kan være en del av, så lever du i tankene mine. Tankene til alle oss som husker deg med latter og savn. Jeg vet du ønsker meg lykke til inn i 30 årene, og gleder deg over at jeg tar deg igjen. Jeg kan liksom høre at du kaller meg ei gammel merr og ler høyt. Likevel går vi videre nå, begge to, vi har litt å gjøre på hver vår kant. Sånn er mennesket laget, der skal komme glede etter sorg. 

Fant selvfølgelig ikke et voksen-bilde av Hans-Jørg. Dette er vel representativt nok. Sov søtt videre.

Dette ble i grunnen et forferdelig langt innlegg, men likevel en utrolig kort kavalkade når man tenker på at jeg hadde ti år som skulle dekkes. De fire årene etter Hattes død har jeg bodd sammen med katten Farris. Som alle andre mennesker har der vært opp og nedturer, men de er vel alle verdt det. Uten nedturer lærer man seg ikke å nyte oppturene, uten begge deler er ikke livet komplett. Alt i alt er jeg utrolig heldig. Jeg har hatt masse gøy, og tviler ikke på at livet bringer fine ting til meg også i framtiden. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Lang dag

Dro hjemmefra klokken 8 i morges. Litt i seneste laget da jeg egentlig skal befinne meg på kontoret på det nevnte klokkeslett, men jeg er vel ikke kjent for å skulke, så ingen ble sinte på meg i dag. De sa hvertfall ingenting om det. På arbeidsplassen min fant jeg en sjokoladenisse, vi har hemmelig nissevenn på jobb denne uken, og dermed er fanskapet i gang. Jeg liker i grunnen ikke denne nissevenn ordningen. Det sises vel at det skal skape hygge og gi rom for en følelse av fellesskap. Teambuilding om dere vil. Personlig er jeg mer av den oppfatningen at teambuilding fungerer bedre på hotellsamlinger med faglig innslag og sosialt samvær på kvelden. Det avhenger selvfølgelig av at de faglige samlingene er relevante. Nå er det slik at jeg jobber i det offentlige. Der har vi nissevenn i stede. Sånn er det vel i grunnen på mange offentlige arbeidsplasser, så man må vel bare sosialiseres inn i organisasjonen og bli en del av det. Er vel ikke så mye annet å gjøre, energien til å protestere er en ting, tiden er en annen. Jeg klarer likevel ikke helt å riste av meg følelsen av å være elev på barneskolen igjen med denne påtvungne kosen. 

Etter jobb dro jeg på revy på AKS. Gjengen gjorde en strålende jobb, men det er nå en gang sånn at noen skiler seg mer ut enn andre. Flott at vi har så mange revytalenter i Hammerfest. Det er forøvrig kanskje ikke helt riktig, det er jo Fjordarevyen, og mange av de medvirkende er også bosatt der. Om mulig må vi dele likt og si at vi har revytalenter fra Hammerfest og Rypefjord. Eller Hammerfest og omegn som jeg liker å si.

Mat og Vinhagen var neste post på programmet. Fisk kjøper jeg sjelden på resturant, og på kjøttkartet var det for det meste diverse fileter. Disse skal da stekes på den kulinariske riktige måten, dvs være røde inni. Jeg kommer nok aldri til å bli fortrolig med å sitte å tygge i meg rått, rødt kjøtt. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, svartgrillede pølser på bål er sterkt undervurdert, jeg gir meg egentlig blanke i alskens indrefileter. Ikke godt å si hva man skal velge neste gang man drar dit. Kanskje det blir bål i hagen før den tid. Det enkle er ofte det beste. Enkel filosofi. 

Klassisk ballett timen gikk som vanlig klokken ni, så da var det bare å snike seg ut av restaurante, løpe tilbake på AKS  og få på seg ballettskoene. Der har vi strukket og krukket og brukket... (ok, jeg brakk ingenting, og krukket er egentlig ikke noe verb, men det skulle nå en gang rime). I tillegg valset vi og var vakre svaner (eller var det forvirrede kråker?) Ikke vet jeg. 

Nå er det dusjen, så senga. En ny dag venter i morgen. Norsktentamen på 9 trinn. Litt ok, det er rolige dager for oss lærere. Da får jeg forhåpentligvis rettet mye. 

Familiekos

Midt i all hektisk aktivitet med tentamensretting har jeg tatt meg tid til familiekos denne helgen. Fordi jeg bare har en uke igjen i 20 årene fant min kjære mor ut at vi alle måtte ut å spise middag sammen på restaurant. En flott idé syntes jeg. Pappa bestilte bord på Skansen, og der inntok vi et bedre måltid alle sammen. Mamma, pappa, lillesøster Ina, lillebror Sondre, Asle og Else. Asle er søskenbarnet til mamma, men da de to er vokst opp i samme hus er de nesten som søsken å regne. I tillegg er vi gode venner alle sammen, og det er jo hyggelig bare det. 

Etter maten dro vi hjem til mine kjære foreldre, hvor det etter hvert viste seg å bli en lukrativ kveld for min del. Av Asle og Else fikk jeg ikke mindre enn stakken, vesten og underskjørtet til finnmarksbunaden. Det er helt vanvittig for det koster jo flesk alt sammen. Else syr bunader og har sydd den etter mine mål, fantastisk håndverk er det, og jeg er veldig takknemlig. En ny bunad koster jo nesen like mye som en ordentlig "boobjob", men i realiteten er den jo mer verdt, for den kan jo i teorien selges videre. Markedet for brukte silikonimplantat er vel derimot heller dårlig, og de stiger jo ikke akkurat i verdi med tiden heller. Når det er sagt har jeg hverken lyst eller planer om forøkelser av ymse slag, eller salg av min kjære folkedrakt. Den har jo kostet masse tusen selv om Else syr selv. Av mamma og pappa fikk jeg i tillegg bunadskjorten. En nydelig linskjorte med små lekre, hvite broderier på. Nå gleder jeg meg til første gode anledning til å kle den på meg. Regner vel med at det ikke blir før til 17 mai. Kjenner ingen som har planer om verken barnedåp eller bryllup med det første, så må vel bare smøre meg med tålmodighet. I mellomtiden kan jeg beundre den her hjemme. 

Da jeg var liten hadde jeg evnen til alltid å gjette hva julegavene inneholdt. Foreldrene mine ble litt leie av at det var bortimot umulig å lure meg.  Den ene burdagsgaven jeg fikk av dem ville jeg for alt i verden ikke klart å gjette. En samisk tromme laget spesielt til meg av en ekte sjaman. Skinn trukket stramt over en ramme av tre, og med nydelig lyd. Pappa hadde en gang fortalt meg om han som lagde trommene, og da hadde jeg sagt at han måtte spørre hvor mye en sånn kostet. I stede bestilte de en tromme som skulle lages til meg, og selv klarte jeg å glemme hele greia. Dermed har jeg fått noe jeg hadde glemt at jeg en gang ønsket meg. Fra nå av kan dere alle regne med å møte en mer harmonisk utgave av meg, da jeg skal sitte hjemme å tromme av meg all sorg og frustrasjon. En mer beroligende lyd som lyden av taktfast banking på en runebomme skal man vel lete lenge etter. Nå har ikke bommen min runetegn, men jeg regner med der finnes en underliggende grunn til akkurat det. Den er jo tross alt laget spesielt for meg. Kanskje det ikke er meningen at jeg skal tulle så mye med de runene.

Uansett, det blir dessverre lite blogging for tiden. Utformingen av innleggene gjøres i fast forward, så det blir vel heller litt småkjedelige rapporter fra mitt travle liv. Sånn er det dessverre i perioder. Denne uken skal  flere engelsktentamener rettes, jeg skal på fjordarevy på mandag , trening er viktig, og en oppgave i spansk må skrives. Det sistnevnte tror jeg egentlig neppe jeg klarer å rydde vekk tid til, om jeg skal være dønn ærlig. Uken etter har jeg studiesamling, og må tenke på å sette terminkarakterer. Den aller siste uka før jul skal det ryddes, shines, pyntes til juleball og karakterene skal deles ut. Akkurat nå tror jeg nesten lærene gleder seg mer til den etterlengtede juleferien enn elevene.  Jeg gleder meg hvertfall helt hinsides all fornuft mye til den 18. desember.