Prosjekthelg på Høyden

Da jeg hadde noen lister som skulle spakles, pusses og males ble det prosjekthelg på Høyden 7. Det er i grunnen ikke så mye å si om det, så jeg legger ut noen bilder, rett og slett.

På det første bildet ser man masse masse pussestøv. Dette er bare en brøkdel av hva jeg inhalerte og lagret i øyne og hår. Man kan si at jeg fikk en forsmak på hvordan jeg blir å se ut med grått hår.

Her ser man resultatet, på det øverste bildet har jeg faktisk vasket hele gangen etter seansen. Dvs både tak, vegger og gulv. Til slutt har jakker og sko kommet tilbake på sine vante plasser.
Dette er da grunnen til at jeg stort sett har vært hjemme å pleid huset og ensomheten denne helgen. I tillegg har badet fått seg en grundig vask, og en stakkars fristil på spansk har blitt forfattet. Den er vel ikke all verden, men alt er en start.
Nå er det bare å komme seg i seng, en ny arbeidsuke venter, denne gangen med spanskstudier på slutten av uken. Det sammenfaller fint med åpning av nytt kjøpesenter. Så får man se om man klarer å finne noe i et hav av gale mennesker på jakt etter billige julegaver blandt åpningstilbudene. Kjenner jeg meg selv rett, så stikke jeg vel temmelig fort dersom oksygenet må deles på for mange. Vi får se.

Rompehår og dinosaurlærere

Siden forrige innlegg har jeg stort sett gjort det samme som jeg gjør hver uke. Jeg jobber. I tillegg prøver jeg å trene, samt å kutte sukker. Det sistnevnte går ekstremt dårlig på hverdagene, men helt fint i helgene. Jeg er om mulig litt motsatt av alle andre på dette punket, men så er da også sannheten. Jeg vet ikke hva det er med jobben min, men den får meg til å lengte etter sukker hver eneste arbeidsdag.

I en av engelsktimene denne uken rakk en av elevene mine opp hånden. Som den pliktoppfyllende læreren jeg er løp jeg sporenstreks bort for å være til tjeneste. ”Er dette riktig?” spurte eleven undrende mens hun pekte på en setning hun hadde skrevet på et papir. I eat asshair. Jeg spiser rompehår. Litt perpleks og en smule overrasket svarte jeg ”I don’t know, do you?”.  Samtidig tenkte jeg at dette var da ikke opp til meg å svare på, hun måtte selv vite om hun spiste rompehår eller ikke. ”Nei, svarte hun, jeg lurer på om dette er grammatisk riktig, kan jeg skrive setningen sånn?”. Jo da, setningen var riktig den.  Hvorfor hun valgte akkurat en slik setning i eksemplifiseringen av grammatiske strukturer vil vel derimot for alltid være en gåte. Samtidig må jeg innrømme at jeg kjenner meg selv igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har laget rare grove setninger på spansk når jeg har vært sånn passe lei. Kanskje lærer man mer om man tillater seg å tulle litt med språket. Jeg håper det, for vi snakket egentlig mye om rompehår den dagen.   (Jeg har for øvrig også fått lov av eleven å blogge om dette, trenger vel ikke nevne at det var mye knising rundt hele problematikken)

I en samfunnsfagtime gikk vi gjennom den geologiske tidsskalaen. Vi var flinke nok til at vi plasserte dinosaurene i Juratiden, og læreren (altså meg) i Krittiden.  Det var egentlig jeg selv som gjordet det. ”Krittiden, det var da jeg var ung” sa jeg.  Jeg prøvde meg på en spøk og hadde håpet på rugende latter fra forsamlingen. Det var helt stille. Noen noterte. ”Da levde Kine” skrev de under begrepet Krittid, det fikk jeg se senere. Jeg vet ikke helt hva det var som fikk meg til å føle meg mest gammel, at jeg helt åpenbart ikke hadde humor, eller at det virket sannsynlig at jeg hadde mine glansdager for 65 millioner år siden.

Da er det kanskje ikke så rart likevel, at man tyr til sjokolade og annet søtt, når man i løpet en arbeidsuke kan få konstatert at man ikke har humor, at man nesten er dinosaurgammel, og i tillegg må ha samtaler om rompehår.  Alt dette i en alder av 65 millioner år. Da er det heller ikke rart at jeg sitter hjemme og tar livet med ro en lørdagskveld. Det skal noen timer med skjønnhetssøvn til for å holde seg så godt som det jeg jo faktisk gjør.

Å spare penger...

Atter en helg er forbi. Ikke hvilken som helt helg, men Halloween helgen. Små hekser, vampyrer og andre okkulte skapninger gikk lørdag rundt på dørene og spurte etter knask eller knep. Personlig har jeg så å si aldri knask hjemme, så døren kunne jeg hvertfall ikke åpne. Da ville jeg jo bare fått knep, og det vil man jo slett ikke ha. Det endte med at jeg slo av lyset og lot som jeg ikke var hjemme. Det er ikke det at jeg er gjerrig, jeg er rett og slett bare blakk. 

Det er i grunnen mange år siden jeg har vært så blakk som jeg er nå. Jeg koste meg rett og slett litt for mye i sommer, og betaler prisen nå på etterskudd. Dessverre kan jeg ikke si at jeg angrer. Det var verdt å ta den uplanlagte turen sørover for Madonnakonsert, så jeg klager ikke. Jeg har også selv valgt å studere, helt uten å ta opp noe studielån, noe som resulterer i at jeg må investere i nye bøker hver gang jeg får inn lønn. Jeg er tilbake i en evig økonomisk runddans hvor pengene rett og slett bare er inne i banken og snur.  Jeg har sett mang en episode av TV3s Luksusfellen, og har høstet god lærdom. Blant annet har jeg lært at når pengene ikke strekker til må man redusere utgiftene. Dette kan vel i grunnen kalles både logikk og sunn fornuft, men når det i tillegg kommer ut av munnen på vaskekte økonomer får det også et ørlite preg av vitenskap over seg. Så hva har jeg gjort for å redusere utgiftene når lommeboka har hatt tilnærmede anorektiske tendenser?

For en måned siden klaget jeg min nød på facebook.  Noe som bekvemt nok førte til at svigermor (neida, jeg har ikke fått meg mann, jeg er i den underlige situasjonen at jeg har en svigermor men ingen mann) kom oppom med et helt bærenett full av mat hun hadde plukket med seg fra fryseren sin.  Sjakktrekk.  Denne måneden raidet jeg derimot fryseren til foreldrene mine, hvor jeg fikk med meg både kveite, torsk og svinekjøtt. Kombinert med alle ingrediensene og basisvarene jeg allerede har i hus tør jeg påstå at jeg kan lage mange gode middager hele denne uka uten å stikke innom en eneste matvarebutikk på vei hjem fra jobb. Da slipper jeg i tillegg å irritere meg over at julebrusen og julemarsipanen har ankommet butikkhyllene, jula starter vist bare tidligere og tidligere, og handelsstanden bør pga dette i stor grad ta på seg skylden for at man ikke lenger opplever å ha et fnugg av julestemning når jula endelig setter inn. Apropos brus og marsipan, et godt sparetips er rett og slett å la være å kjøpe snop. Det er uansett bare dyrt og usunt.

Jeg innser at de økonomiske grepene mine i stor grad handler om å la eldre slektninger forbarme seg over meg i matveien. Det er fordi jeg ikke nødvendigvis er kjempevillig til å kutte ned på klesbudsjettet mittmer enn strengt tatt nødvendig. Samtidig er det lang fra sånn at jeg handler alt jeg får lyst på (noe jeg til en viss grad gjorde en periode).  Av innkjøp som står på vent er nye løpesko og ny vinterjakke. Fancy vintersko har jeg heller ikke investert i denne høsten. I tillegg skulle jeg gjerne hatt en ny kåpe. Løsningen her har ett par ganger vært å gå amok på nettbutikkene, fylle handlekurven med alt jeg måtte ønske, for så og slette hele kurven til slutt. Da er handlelysten dempet litt.

Jeg har bevist gått forbi interiørbutikker med nydelige pynteputer og flotte gardiner, rett og slett for å unngå å bruke penger. Tekstilene på badet mitt er heller ikke videre flatterende. Badematten er utvasket, matt i fargen og sliten. Håndklærne er flekkete, hullete og temmelig utvaskede de også. Jeg har likevel bestemt meg for å klare meg så lenge jeg kan med det jeg har. Det handler jo ikke om at de ikke fyller sin funksjon, de bare ser ikke særlig lekre ut lengre. 

I morgen begynner en ny uke. Minst mulig penger skal brukes, og jeg er spent på hvordan det kommer til å gå. Jeg har for øvrig lagt merke til at jeg snart er fri for hårstylingsprodukter. I tillegg trenger hårtuppene en stuss. Shampoflaskene er temmelig tomme, og esken med nye blader til barberhøvelen er like tom. Ja, så var det vaskemiddel, for de må man også ha om klærne skal bli rene. Jeg brukte vel siste rest i går. Det er jammen en utfordring å leve uten å bruke penger.