Prima ballerina

Selv vår herre hadde en hviledag. Da skulle det vel bare mangle at ikke jeg også kan ha en.  Etter to dager med ballett på Arktisk Kulturhus skal jeg i dag ha treningsfri.

På mandager trener jeg klassisk ballett. Vi er en fin gjeng damer som tar plass ved barren (ikke en bar hvor man kjøper drinker, men det heter da altså bar, denne stangen som henger sånn midt på veggen i et dansestudio). Her gjør vi ulike elegante øvelser med ben og armer.  Klassisk handler om posisjoner, og ikke alle er like lette å få til, men gøy er det uansett. Jeg får nesten litt yogafølelse av å trene på den måten, bortsett fra at det å elegant bevege kroppen i takt med musikken er mer gøy (vi prøver å være litt elegant hvertfall). Jeg ble liksom aldri helt fortrolig med yoga, det er behagelig etterpå, men nesten litt kjedelig mens det står på. I klassisk blir jeg så engasjert at jeg tar meg selv i å øve på fritiden. Jeg står hjemme på stuegulvet, holder meg fast i veggen og kaster bena mine opp, ned og i mente. Selv synes jeg at jeg er sykt elegant, og mener det rett og slett er trist at jeg ikke får vist fram mine talenter på noe slags vis. Jeg kan rett og slett i love at jeg ikke tar et par piruetter på Redrum neste gang jeg svinger meg over vinylgulvet der nede. Bare vent til jeg i tillegg blir så myk at jeg kan klø meg selv i øret med stortåa, da skal dere få se show folkens.

 

Og med det samme man er inne på show. Tirsdager er det tid for jazzballett. Her hopper vi lett over gulvet full av entusiasme og stil, samtidig som vi smiler uanstrengt til et imaginært publikum. I realiteten skjærer vi grimaser til vårt eget speilbilde, men det vi ikke får til den ene gangen får vi til neste gang. Vi er rett og slett en dyktig gjeng amatører. I tillegg får vi danse til Lady Gaga, og hopper lykkelig fram og tilbake mens vi veldig hardt tenker på at vi ikke har lov til å lande helt enda.  Det gjelder nemlig å holde seg en stund i lufta.

 

Avslutningen på en danseklasse handler naturligvis om å tøye sine muskler, slik at de blir lange, elegante og sterke. I tillegg øker vi vår egen bevegelighet, noe som er bra å ha. Det gjør at man kan brette kroppen sin i underlige positurer og posisjoner, noe som kanskje ikke høres ut som en veldig viktig ting å kunne gjøre, men man kan ha mye gøy i underlig positurer. Bare tenk på spillet Twister. Eller dansing i sene nattetimer. All mulig slags dansing. I tillegg er det deilig å tøye, eller kanskje ikke når det står på, men etterpå.  Herregud for en følelse.

 

I løpet av slutten av neste uke skal jeg på to konserter på Redrum, en med Tyven og den andre med selveste Bon Jovi.  Denne gangen skal jeg være forberedt og øve inn en danserutine på forhånd. Jeg tenker at jeg tar alt det beste fra klassisktimen og alt det beste fra jazztimen og blander det sammen til en personlig miks. ”I wanna lay you down in a bed of roses” synger Jovi mens jeg står ved baren (ja den baren hvor man kjøper drikke) og tørker svette fra pannebrasken med skotuppen. Bedre kan det vel ikke bli.

Vi er alle enkle sjeler...

Innser at folk ikke synes det er like morsomt når jeg er dyp som når jeg er dum, så heretter skal bloggen kun inneholde skildringer fra mine fineste overfladiske øyeblikk. Det at jeg dummet meg ut på søppelfyllinga var for eksempel populært, ønsker jeg å diskutere stereotypier er det ikke særlig populært. Vi mennesker er enkle og liker vel best å bare la oss underholde. Jeg er helt klart ikke noe bedre selv bestandig.

 

Atter en sinnsyk uke går mot slutten. Blant jobbing og mer jobbing prøver jeg fortsatt å få tid til studier og trening. Det sistnevnte har det dessverre blitt altfor lite av denne uken. Studier har det blitt altfor lite av den siste måneden. I kveld har jeg satt meg ned for å jobbe med tre-fire av de tusen verbtidene man har i latinske språk. Det er i år siden jeg leste Alexander Kiellands Gift, men først nå jeg virkelig forstår rekkevidden av den intense puggingen av latin som blir skildret der.

 

I morgen er det helg, og gjett at jeg gleder meg. Jeg har frihelg, dvs. at jeg ikke er bundet opp mot en arbeidsplass, jeg har likevel 50 engelskstiler, 21 samfunnsfagsprøver og studier i flotte bunker som bare venter på å bli ekspedert. Jeg planlegger å få gjort mye, men ingen trenger å bli det minste overrasket om de finner meg på Redrum, jeg kjenner meg selv og vet hvor lett jeg er til å overtale. Til bankkontoens store fortvilelse. Da er det jo fint at jeg har startet en trend her i hjemmet hvor jeg prøver å lage mat av det jeg har, framfor å dra innom butikken hver dag. Ordningen er ikke helt optimal enda, men jeg blir stadig bedre.

Kine rydder opp

Jeg synes det direkte pinlig, disse reklamene som går på TV3 om dagen. Kjendiskokk Hellstrøm har vært i Hammerfest og ryddet opp. Det er en ting å se inkompetenthet i full blomst på tv når det er ukjente mennesker som stiller opp. Når man derimot kjenner til personene som ublygt blotter sitt nederlag får man rett og slett en flau smak i munnen. Det er noe med å se sin eks bli fersket i å servere påkjørt reinsdyr, for deretter å rope at han er sjefen som får meg til å krype sammen i sofa og skifte kanal. Der hvor ikke andre har skamvett pleier jeg å ha det, om ikke annet fordi jeg får gjøglete tekstmeldinger fra mennesker som ønsker min allianse når det gjelder å le av nettopp min eks. Og jeg gjør jo det, ler litt også. For det ser jo unektelig litt komisk ut, ingen kan påstå noe annet, når mannen du kjenner som stille og innadvendt blir utfordret av Hellstrøm til høylydt å erklære sjeftittelen. 

 

Dette er ikke bitter og kjedelig kritikk mot min eks, det er mange år siden vi var et team med noen form for affeksjon for hverandre. I dag har vi et helt greit og funksjonelt forhold, med det mener jeg at vi hilser høflig når vi treffer på hverandre, og kan føre en overfladisk samtale i eventuelle selskapeligheter hvor vi begge måtte befinne oss. Vi har dessuten begge to gått videre mange ganger etter det. Eller, jeg har hvertfall gått videre mange ganger. Han har lojalt holdt seg til dama som stiller opp på tv ved hans side, selv i dårlige tider. Smart trekk av ham. Flauheten jeg føler handler kanskje heller mer om at vi i dag vet utfallet av Hellstrøms redningsaksjon av en skute på vei ned. Restauranten, som ble omdøpt til Geir’s, er i dag slått konkurs, og det før Hellstrøms forsøk på gjenoppliving i det hele tatt har kommet på skjermen. Aktiv dødshjelp har noen kalt det, personlig øyner jeg muligheten for en litt for etnosentrisk behandligsmetode, hvor diagnosen ble stilt sett i lys av et storbyperspektiv.  Om ikke annet vil jeg sympatisere restaurantsjefen for at han i det minste gikk ned med skuta. Det kan ikke ha vært lett.  

 

Etter åpningen, og navneendringen, av restauranten gikk jeg ut med krass kritikk overfor Hellstrøms team og deres kunnskaper hva norsk rettskriving angår.  Genitiv, eller eiendoms s, skrives da virkelig UTEN apostrof på norsk. Dessverre har mange nordmenn en tendens til å herme etter engelsk, og som engelsklærer burde jeg kanskje føle en viss stolthet over dette, i realiteten føler jeg bare sterk irritasjon. Ingen så ut til å bry seg om at restauranten hadde fått skilt med skrivefeil, og blåste det vekk som om det var den største fillesak på jord. FD lagde sak på reportasjen hvor de videreførte skrivefeilen i overskriften under parolen ”media kan ikke endre på egennavn”. Dette er vissnok NTB standard har jeg blitt forklart. Forståelig nok, men syntes ikke FD at det kunne være en idé å lage sak på den språklige fadesen? ”Det er en sånn typisk lærerting å bry seg om sånn”, mente en venninne, som slett ikke hadde følt noen form for misnøye ved å se skrivefeilen på skiltet. Jeg parerte med at når man ikke følger regler oppstår kaos og anarki, og vi kan jo spørre oss selv hvorfor så mange av oss misliker nynorsk, jo for det er jo et skriftspråk hvor kaoset snart tar over. Det er jo umulig å vite hva som er rett og galt på nynorsk for snart er jo nesten alt lov.  

 

Uansett føler jeg vel at jeg har fått en viss oppreisning i dag. VG nett har også hengt seg opp i skrivefeilen og henter i god journalistisk stil inn kommentar fra språkprofessor Finn Erik Vinje, som på sin side kaller fadesen for slapt, pinlig og uverdig. Jeg klasker neve med den godeste Vinje og legger til at det er som om jeg skulle sagt det selv. Legger i tillegg ved linken til VGs reportasje. 

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=594893