Den gale søppeldamen

Ja så har jeg gjort det igjen. Jeg har hatt atter en rydderunde på loftet mitt, men til tross for at jeg nå har kjørt av gårde til sammen to Taro-lass med skrot (eller rusk og rask som jeg nå har lært at det heter), er det fortsatt veldig mye igjen der oppe. Egentlig burde jeg hatt en større bil, rett og slett, eller kanskje er det greit å kjøre flere ganger med en mindre bil, jeg føler jo at jeg og den tidligere omtalte stemmen i boksen begynner å utvikle et dypt og varig vennskap. 

Det var lett å slippe inn på fyllinga i dag, stemmen spurte ikke hva jeg hadde med meg, enda jeg hadde pugget den lange listen over skrot jeg hadde samlet sammen. ”Du har vel bare med skrot etter å ha ryddet hjemme” konstaterte stemmen. Setningen var formet som et spørsmål, men lurte ikke meg, han konstaterte, han hadde jo tross alt lest bloggen min etter den første turen innover. Han viste veldig godt hva jeg hadde med meg. Rusk og rask. Kort og enkelt. Jeg fikk kjøre inn. 

Noe skjedde med meg da jeg tømte bilen inne i sorteringshallen i dag. Jeg hadde pakket bilen etter rekkefølgen på containerne. Jeg hadde f. eks all papp ytterst, veldig tilgjengelig i det jeg åpnet bakluken, fordi jeg viste at papp containeren kommer før glass og restavfall. (for de som ikke har vært der er det mange flere sorteringsmuligheter, men jeg prøver å pakke bilen etter tema for å slippe å løpe rundt som en tulling) Før meg sto en hel familie halvveis rådvill over en tilhenger fylt med søppel, fire mennesker brukte et hav av tid med å tømme hengeren fordi de plukket ut en og en liten ting og løp som gale rundt å lette etter den riktige containeren å kaste i. Det gjorde ikke jeg. Jeg har tidligere fått høre at jeg er litt ”nazi” når det gjelder å ha det ryddig på kjøkkenet. Jeg liker å vite hvor jeg har ting. Jeg trives ikke i rot. Og i det jeg åpnet bakluken på Taroen inne i sorteringshallen ble jeg transformert fra en vanlig jente i slutten av tyveårene til en gal søppeldame. Jeg røska tak i pappen, som profesjonelt ble flyndret i riktig container. Jeg tømte bilen på minutter, og måtte til og med rygge ut av hallen fordi de som var før meg aldri klarte å bli ferdig. Alt lå jo i rekkefølge. Jeg burde egentlig jobbe med søppel. 

Jeg kjørte Taroen hjem til sin rettmessige eier, og hoppa inn i min egen lille sorte franske. (Peugeot 207, for de som ikke har fått med seg tidligere innlegg) I borettslaget har vi containere hvor vi kaster husholdingsavfallet. Dette avfallet skal sorteres i røde, grønne eller hvite poser. Dette er et rimelig enkelt opplegg som selv den største tulling skal kunne forstå. Det sier seg selv, noe så basalt som avfallsortering kan ikke bli for innviklet, for selv mennesker med mindre bagasje skal tross alt kunne leve i dette samfunnet. I det jeg kjørte forbi søppelcontaineren vår ble jeg vitne til at en av borettslagets nye andelseiere gikk rett fra postkassen og til containeren for å kaste reklamen han helt klart ikke hadde interesse av å lese. Kun sortert avfall står det på containeren. Men hvis vi alle bare skal kaste søpla uten å sortere det i hvite, røde eller grønne poser først kan vel ikke avfallet lengre karakteriseres som sortert? Nei dette kunne vi ikke ha noe av. Jeg parkerte bilen, hoppet ut og kremtet høyt i det jeg søkte øyenkontakt med søppelsynderen. ”jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du bare kaster søpla di rett i containeren uten å sortere”, jeg tok fram den hyggeligste, mest pedagogiske stemmen min. Samtidig gjorde jeg et ærlig forsøk på å høres myndig og bestemt ut. Jeg sitter da tross alt i styret og greier. Mannen så helt klart ut som han var blitt tatt på fersken i å gjøre noe galt. Han hadde ikke tenkt seg om sa han, og forklarte at han ikke var helt sikker på hvor man fikk tak i disse fargede søppelposene. 

Hele seansen endte med at jeg hørte meg selv holde et belærende innlegg om de forskjellige fargene på søpleposene, hvor man kunne få tak i dem og hva som skulle sorteres i hvilken farge. Jeg innså også at jeg fra det øyeblikket var blitt Baksalen borettslags egen Narvestad. Mannen takket meg for informasjonen og lovte å sortere søpla si riktig fra nå av. Jeg smilte, vel vitende om at hver gang jeg treffer på ham kommer han til å tenke på meg som den gale søppeldamen. Det får jeg vel bare lære meg å leve med. 

Å gjøre manneting når man er jente...

Jeg skriver mye om det å være alene. Det har slått meg at dette kanskje av og til kan virke som syting, men det er for all del ikke det. Det er bare livet mitt, akkurat slik jeg lever det. Jeg er alene, og har vært mer eller mindre alene i snart fire år. Som sagt, noen ganger mer enn andre ganger, men alltid har jeg bodd alene og vært nødt til å klare meg selv. Når man bor alene trenger man ikke ta hensyn til noen, jeg kan invitere folk på besøk akkurat når det passer meg, uten å høre med andre i husstanden først.Når jeg har ryddet er det ingen som roter igjen mens jeg er borte. Jeg kan møbelere akkurat som jeg vil, og velge farger til veggene helt uten diskusjoner. Jeg kan omså male rosa hjerter på veggen. Ikke at jeg faktisk har gjort det, men jeg har muligheten. Jeg liker å ha muligheter. 

Som alle gullmedaljer har også denne en bakside. Jeg må nemlig gjøre alle mannetingene selv. Når ei lyspære går er det jeg som må skifte den. Dette skulle ikke by på større problemer, annet enn at jeg hater å skifte lyspærer, og derfor ofte venter vel og lenge med å gjøre det. Jeg håper vel at jeg skal komme hjem en ettermiddag og at pæren på magisk vis skal være byttet. Det er den aldri. Dersom noe skal gjøres i mitt hjem må jeg rett og slett gjøre det selv. Det er kjipern med å bo alene. 

Jeg har et loft full av rot. Ikke mitt rot, men tidligere eiere av leiligheten. Der er alt fra gamle gardiner, barneleker,klær, gardiner, bøker og gamle kjærlighetsbrev. Det er mange år siden jeg begynte å planlegge at loftet måtte ryddes. Jeg liker ikke å ha rot i livet mitt, men skal man rydde opp i livet sitt må man rydde på alle plan. Jeg kan ikke bare luke ut mennesker fra livet mitt som gjør meg vondt, jeg må også rydde opp i rotet som ikke hører hjemme i mitt hjem. Selv om det ligger på loftet gnager det i underbevistheten til enhver tid, og hjemmet mitt blir aldri orntlig mitt dersom andres fortid skal okkupere det. I dag var dagen jeg tok sats og startet på oppryddingen. Jeg låne en gammel VW Taro av min tidligere svigerfar, fylte den til randen og kjørte av gårde til Grøtnes. Før jeg dro hadde jeg fått instruksjoner av svigerfar om at når jeg kom frem skulle jeg, bilen og avfallet veies før jeg måtte rope inn i en boks. (Noe i samme retning som en drive in på Burger King) Jeg har vært med på fyllingen to ganger før og husket den nevnte boksen. Begge gangene jeg hadde vært der tidligere hadde spørsmålet fra boksen vært: ”har dere noen hvitevarer?” Begge gangene svarte vi nei og fikk kjøre inn. I dag var imidlertid første gangen jeg skulle kjøre innover alene, jeg tenkte nøye gjennom hva jeg måte si når jeg kom fram. De skulle spørre om jeg hadde hvitevarer og jeg skulle ærlig og redelig svare nei. Dette tenkte jeg faktisk ganske mye på. En god del vil jeg påstå.

Jeg svingte inn på avfallsanlegget og stoppet bilen selvsikkert på den nevnte vekta. ”Hva har du med deg?” spurte stemmen i boksen. Hva? Mennene på søppelfyllinga kjørte plutselig sitt eget løp. Dette spørsmålet var jeg jo ikke forberedt på å svare. De skulle jo spørre om jeg hadde med meg hvitevarer. Perpleks og forvirret svarte jeg at ”jeg har hvertfall ikke hvitevarer.” Det var helt klart ikke svaret han var ute etter, noe som er forståelig, det var jo tross alt ikke det han hadde spurt om. Joda, greit at jeg ikke hadde hvitevarer, men han ville fortsatt vite hva jeg hadde med meg. Jeg syntes jeg kunne høre en ørliten brist i stemmen, en sånn brist man får om man har litt lyst til å le, men velger å holde seg. Jeg trakk litt på smilebåndet jeg også, vel vitende om at stemmen i boksen ikke lo med meg, men av meg. ”Det er jo det dere pleier å spørre om, ” jeg hørte at stemmen min gikk opp en hel oktav, hørtes hvinende og halvveis hysterisk ut i det jeg gikk i forsvar. ”jeg har med meg klær og …. ” jeg husket faktisk ikke alt jeg hadde med meg. Mente de virkelig at jeg skulle nevne alt? Det slo meg at det er vanskeligere å komme inn på fyllinga enn å komme inn på høgskole i disse dager. ”Du har rett og slett rusk og rask?” Spurte stemmen i boksen. Rusk og rask. Herregud. Hvordan skulle jeg vite at det var et gyldig samlebegrep for all søppel utenom hvitevarer? ”Bare vent litt Kine,” sa stemmen i boksen. Hæ? Hvordan viste boksen hvem jeg var? Jeg gryntet utilfreds, men så fikk jeg da til slutt kjøre inn. 

Inne i sorteringshallen sorterte jeg søppel som en mann, kastet sekker på sekker rundt som en ekte sjauer, klappet igjen bakluken på taroen da jobben var gjort og svingte fornøyd ut derfra. Jeg hadde gjordt en mannejobb. Med det mener jeg ikke at vi kvinner ikke skal kunne kjøre søppel, men jeg ville for alt i verden ikke funnet på å gjøre det alene om jeg hadde hatt en mann i livet mitt. Jeg blir alltid litt høy på livet av å gjøre slike manneting. Straks jeg forlot fyllingen bestemte jeg meg for at jeg skulle returnere igjen førstkommende torsdag. I hode mitt hadde jeg planlagt hva jeg skulle kaste neste gang allerede før jeg nådde Hammerfest. Dessuten skal jeg da skrive en liste over hva jeg har med meg, slik at jeg kan svare grundig og informerende på spørsmålet fra boksen. Det regner jeg med de blir glade for. 

Isolasjon...

Det har vært en av disse dagene hvor ingenting ble gjort. Jeg hadde en lang liste med husarbeid som skulle gjøres, men hodepina tok tak i meg, sugde ut all min energi og kastet meg til sengs. Der ble jeg liggende musestille en god stund før jeg sovnet. Det som gjorde meg forundret var min egen evne til å fryse og svette på en gang. Dette høres da unektelig ut som svineinfluensa, tenker dere sikkert, og tanken var ikke fjern for meg heller, men så er det da ca femte gangen i løpet av denne måneden jeg har fått svineinfluensa.

Svineinfluensa skremmer meg, ikke bare har man hørt at folk faktisk stryker med, men de som overlever rapporterer om en særdeles hard omgang. Og jeg som syntes influensa i fjor var ille. Da gikk hele juleferien med til å ligge langflat, jeg var vel ikke meg selv igjen før i begynnelsen av mars, synes jeg å huske. Ved påvist svineinfluensa får man beskjed om å holde seg hjemme, alene, total isolasjon med andre ord. Det er hvertfall sånn det kommer til å føles ut. Jeg tenker at med den jobben jeg har (ungdom er bakteriebomber) så er det vel ikke til å unngå at man blir smittet, og da kommer isolasjonen. Kjedsomheten. Ensomheten. Tristhetsfølelsen. Gråtetoktene. For ikke å snakke om rare blikk fra katta.

Føler at jeg fikk en forsmak på influensaisolasjonen i dag. Ligger hjemme på sofa og lurer på om jeg skal sette på Twilight for tiende gang. Kan man noen gang bli lei av Edward? Jeg tror ikke det. Men er det sunt for meg, hodepine eller ikke, å ligge hjemme alene kveld etter kveld med vampyrer på TV? Jeg tror ikke det heller. Det er mulig jeg trenger en ny hobby, samtidig har jeg da nok å gjøre. Jeg trener, blogger, leser og gjør husarbeid. I helgene tar jeg meg av og til en fest. Er ikke dette nok sånn i tillegg til all jobbingen? Kanskje trenger jeg heller å plante flere blomster i min metaforiske hage? Jeg er jammen ikke helt sikker selv.