Mandag 22 juni- første skoledag

Da klokken ringte kjente jeg på meg at jeg godt kunne ha sovet litt til. Det var liksom først da jeg kjente hvor utrolig sliten jeg var av reisingen som hadde startet to døgn tidligere. Jeg kom meg selvfølgelig likevel til skolen for min diagnostiske test etter frokost på Starbucks’en som ligger rett over gata. Jeg havnet i klasse 4, der var Marco allerede.

Første dag var litt skummel og litt vanskelig, ikke minst fordi vi i klasse 4 ble tvunget til å snakke i indefinido, altså fortid. Ingen myk start for meg hvor jeg kunne uttrykke meg i presens. Det første vi gjorde var å skrive navnene våre på lapper. Jeg viste meg å være den eneste norske i klassen, der var en eldre svenske og to danske jenter også. I tillegg hadde vi to skotter og ei tysk dame som hadde jobbet på som sanger på et teater. At hun var tysk forsto jeg straks jeg så henne. Man skal ikke generalisere, men tyske damer er vel ikke kjent for å være vakre. Heidi Klum er vel heller unntaket som bekrefter regelen. Vi lekte at vi var på en bar, og mens musikken spilte måtte vi snakke og bli kjent med hverandre. Det var sånn jeg fant ut at Marco er 27 år og jobber som stylist i Roma. Fortsatt skal man ikke generalisere, men jeg tenker nå at the italian stallion muligens foretrekker å kjøre på motsatt side av veien. Med det mener jeg ikke at han trives godt som sjåfør i England. Jeg tror Marco er homo.

Etter skolen fant jeg supermarkedet på El Corte Ingles. Fint å få handlet inn litt knekkebrød og pålegg, frokost på Starbucks kan bli dyrt i lengden, ikke minst ville jeg blitt ufattelig lei. Jeg slet meg opp alle trappene til leiligheten og møtte Marco i døren. Samtalene våre kan vel ikke karakteriseres som dype, men vi prøver så godt vi kan. Han trakk pusten godt og lette etter de rette ordene, han skulle ut på shopping, og lurte på om jeg ville være med. Det komiske var at den eneste måten Marco kunne uttrykke på spansk at han skulle ut på shopping var ved å si ”jeg skal ut å kjøpe kjole”, han lurte på om jeg ville være med. På det tidspunket var jeg uhyggelig sulten og sliten etter å ha vandret rundt i varmen, så jeg stotret fram ”otra día”, en annen dag. Jeg ser det for meg allerede, meg på shopping i La Rambla sammen med min egen italienske stylist. Vi kan ikke snakke om så mye, men vi kan peke på fine kjoler og smile.

Hvis man slår en ku i hode med noe hardt, hvorpå man sender den samme kua en tur med heftig voksenkarusell på tusenfryd, for til slutt å spørre den om veien, ja da kan man muligens få en liten idé om min retningssans. Ute på kveldstur klarte jeg å gå meg vill i gamlebyen. Jeg viste jeg hadde et kart i veska, men siden alle advarer opp og ned om alle tyvene som operer har jeg fått fobi mot å åpne veska mi for ofte. Jeg ville rett og slett ikke finne fram kartet og vandre rundt som en teit turist inne i de trange gatene når ingen andre gjorde det, dessuten går jeg å knuger veska mi så tett inntil meg at man kunne tatt den for et diebarn. Dette har også resultert i at jeg heller ikke drar fram kamera, dermed dokumenteres ingenting av det jeg holder på med. Jeg har for lenge siden innsett at jeg er bedre å dokumentere med ord enn bilder, men så er det jo litt gøy da, dette bildetullet. Forhåpentligvis klarer jeg å dra frem kameraet etterhver. Planen for morgendagen er å kanskje kombinere trim og turistaktivitet, nemlig å gå til en av de store attraksjonene. Vi får se…

Lørdag 20 Juni- Jessheim

Hvem skulle trodd at det tar to dager å komme seg på plass i Spania. Det kan det fort gjøre. Reisen min startet lørdags morgen, jeg var oppe før hanen galte og kjørte av gårde før byen hadde våknet til liv. Det var så vidt jeg selv hadde våknet til liv.

Første etappe gikk den kjente veien over fjellet mot Alta. Flyet var i rute og startet sin ferde sørover. Jeg var heldig og fikk sitte sammen med to tykke amerikanere som var henrykte over mengden snø i fjellene i Finnmark, fylket langt mot nord. Like ved verdens ende. Jeg var som vanlig livredd i det vi tok av, men sov heldigvis resten av turen, bare for å våkne og være livredd igjen da vi landet.

Min venninne fra gymnastiden, Annie, hentet meg på flyplassen. De bor ca 5 minutter unna Oslo lufthavn, og heldige meg fikk overnatte der til søndag. Det er ikke alltid så lett å reise når man bor ved verdens ende, det hender det må overnattinger til. Men hyggelig var det jo å få tid til gode venner som man dessverre ser altfor sjelden. Annie, Annikken (Annies eldste datter, og nummer to i rekken av fire barn, og min nydelige guddatter) og jeg dro en liten tur på kjøpesenteret på Jessheim. Jeg kjenner at jeg har vokst litt fra sånne kjøpesenter som er stappet fulle av HM, Bik bok og Nille butikker. (ok da, kjøpte en topp på Bik Bok,.. bryter sammen og tilstår) Annikken derimot virket fornøyd med et lilla diadem med blomst på og en juggelsmykke med bilde av en prinsesse som gudmoren spanderte. Hun hadde hvertfall pyntet seg med begge deler da hun morgenen etter sto på verandaen og vinket hade da jeg skulle dra videre.

Kvinner er som kunst

Menn bør i stor grad behandles som en jobb. Dersom vi ikke føler oss fornøyde med jobben vår er vi temmelig raske til å søke nye utfordringer. I mye større grad burde dette også være oppskriften på hvordan vi handler etter å ha rotet oss borti menn som verken gjør oss lykkelige, eller gir oss følelsen av å være i et voksent forhold basert på gjensidig respekt. Det er dessverre sånn, at selv menn langt opp i 30 årene fortsatt kan mangle både den dannelse og modenhet som kreves for å kunne ha et voksent forhold. I tillegg har man de som har følelsmessig død, er ødelagt av en tidligere psyko eks-kjæreste eller rett og slett bare er for dumme til å skjønne hva de har foran seg. Det er ikke lett å være singel kvinne i denne jungelen av tullinger. 

Vi kvinner er som kunst. Noen kjøper vakre bilder på Bohus og er fornøyde med det, mens andre foretrekker ekte kunst. Både billig og dyrt kan være vakkert, men det kreves dannelse og et trent øye for å skille de to bildene. Har man ikke interesse eller kunnskap kan man ha råflott og dyr kunst hengende på sin egen stuevegg uten å sette pris på det. Den forrige mannen jeg traff manglet både kunnskap og dette nevnte øyet. I tillegg hadde han en del andre diagnoser. Han hadde for eksempel sjarmernde nok bestemt seg for at alle kvinner var psyko, samtidig som han var temmelig følelsesmessig likegyldig. Jeg kunne hengt meg selv på veggen hans kun iført små fikenblader sirlig dandert over mine edlere deler, han ville framdeles ikke vært i stand til å skjønne hva som hang der. 

Det var ikke bare hans imponerende apati som kunne fasinert selv den mest erfarne psykolog, men hans ambivalens kunne utgjort et fascinerende studie av menneskets psyke. Personlig ville jeg vanskelig kunne forsvart et ønske om kjærlighet uten forventninger. Noen mennesker synes for øvrig at det er en helt normal kombinasjon. Jeg tar det som et tegn på at man er blitt for godt vant. En mann som hele livet har vært vant til at kvinner har kastet seg etter ham og gitt ham oppmerksomhet ene og alene på grunn av et ok ytre, vil nok etter hvert utvikle et temmelig stort hode og narcisistiske tendenser. Det vil vel i grunnen etter hvert bli temmelig utenkelig å gi av seg selv. Jeg synes i grunnen synd på slike menn, de vil, etter hvert, utvikle ett relativt frynsete rykte, og en dag er statusen borte. Vi kvinner blir heldigvis klokere med årene. Personlig har jeg lært av erfaring at slike menn er som en Toyota Yaris, funker i nøden, men det er ikke noe man satser alle pengene sine på.  

Vi hadde avslutning på jobb i går. I dag er første dagen av sommerferien, og det er meningen at jeg skal pakke ferdig kofferten for å sette kursen sørover i morgen. Pakkingen går det relativt tregt med. Jeg hadde lagt en plan A i går, og en plan B. Plan A gikk ut på å drikke vin til maten for så å spasere hjem i rimelig tid, rundt klokken 16.00. Plan B gikk ut på å feire sommerferien ca 12-15 timer i strekk. Jeg holdt meg til plan A frem til klokken 16.00, hvorpå jeg så gikk over til plan B. Det var på mange måter en vellykket fest. Det er fint å ha venninner når man blir frustrert over utvalget menn i en liten by, men av og til er det en lettelse å blåse ut frustrasjoner til reflekterte menn, de sier ting rett ut, kaller en spade for en spade uten å gå rundt grøten. Fikk muligheten til å bli satt litt på plass, det var ikke det at alt som ble sagt var nytt for meg, men det var som om jeg trengte å bli minnet på et tidligere mantra jeg en gang stjal fra en venninne. Jeg er faktisk ei jævla bra dame, og jeg trenger ikke ta i mot dritt fra noen. Spesielt ikke Toyota Yariser.