Kvinner er som kunst

Menn bør i stor grad behandles som en jobb. Dersom vi ikke føler oss fornøyde med jobben vår er vi temmelig raske til å søke nye utfordringer. I mye større grad burde dette også være oppskriften på hvordan vi handler etter å ha rotet oss borti menn som verken gjør oss lykkelige, eller gir oss følelsen av å være i et voksent forhold basert på gjensidig respekt. Det er dessverre sånn, at selv menn langt opp i 30 årene fortsatt kan mangle både den dannelse og modenhet som kreves for å kunne ha et voksent forhold. I tillegg har man de som har følelsmessig død, er ødelagt av en tidligere psyko eks-kjæreste eller rett og slett bare er for dumme til å skjønne hva de har foran seg. Det er ikke lett å være singel kvinne i denne jungelen av tullinger. 

Vi kvinner er som kunst. Noen kjøper vakre bilder på Bohus og er fornøyde med det, mens andre foretrekker ekte kunst. Både billig og dyrt kan være vakkert, men det kreves dannelse og et trent øye for å skille de to bildene. Har man ikke interesse eller kunnskap kan man ha råflott og dyr kunst hengende på sin egen stuevegg uten å sette pris på det. Den forrige mannen jeg traff manglet både kunnskap og dette nevnte øyet. I tillegg hadde han en del andre diagnoser. Han hadde for eksempel sjarmernde nok bestemt seg for at alle kvinner var psyko, samtidig som han var temmelig følelsesmessig likegyldig. Jeg kunne hengt meg selv på veggen hans kun iført små fikenblader sirlig dandert over mine edlere deler, han ville framdeles ikke vært i stand til å skjønne hva som hang der. 

Det var ikke bare hans imponerende apati som kunne fasinert selv den mest erfarne psykolog, men hans ambivalens kunne utgjort et fascinerende studie av menneskets psyke. Personlig ville jeg vanskelig kunne forsvart et ønske om kjærlighet uten forventninger. Noen mennesker synes for øvrig at det er en helt normal kombinasjon. Jeg tar det som et tegn på at man er blitt for godt vant. En mann som hele livet har vært vant til at kvinner har kastet seg etter ham og gitt ham oppmerksomhet ene og alene på grunn av et ok ytre, vil nok etter hvert utvikle et temmelig stort hode og narcisistiske tendenser. Det vil vel i grunnen etter hvert bli temmelig utenkelig å gi av seg selv. Jeg synes i grunnen synd på slike menn, de vil, etter hvert, utvikle ett relativt frynsete rykte, og en dag er statusen borte. Vi kvinner blir heldigvis klokere med årene. Personlig har jeg lært av erfaring at slike menn er som en Toyota Yaris, funker i nøden, men det er ikke noe man satser alle pengene sine på.  

Vi hadde avslutning på jobb i går. I dag er første dagen av sommerferien, og det er meningen at jeg skal pakke ferdig kofferten for å sette kursen sørover i morgen. Pakkingen går det relativt tregt med. Jeg hadde lagt en plan A i går, og en plan B. Plan A gikk ut på å drikke vin til maten for så å spasere hjem i rimelig tid, rundt klokken 16.00. Plan B gikk ut på å feire sommerferien ca 12-15 timer i strekk. Jeg holdt meg til plan A frem til klokken 16.00, hvorpå jeg så gikk over til plan B. Det var på mange måter en vellykket fest. Det er fint å ha venninner når man blir frustrert over utvalget menn i en liten by, men av og til er det en lettelse å blåse ut frustrasjoner til reflekterte menn, de sier ting rett ut, kaller en spade for en spade uten å gå rundt grøten. Fikk muligheten til å bli satt litt på plass, det var ikke det at alt som ble sagt var nytt for meg, men det var som om jeg trengte å bli minnet på et tidligere mantra jeg en gang stjal fra en venninne. Jeg er faktisk ei jævla bra dame, og jeg trenger ikke ta i mot dritt fra noen. Spesielt ikke Toyota Yariser. 

Det gikk bra...

Til tross for at jeg i fremtiden vil fortsette å proklamere mitt ønske om alkolås på telefonen, ønsker jeg likevel å annonsere at det gikk bra. Mine sukkersøte sms meldinger etter min amorøse åpenbaring en sen lørdags kveld førte til lettere rødme og flauhet. Politiet ble derimot ikke tilkalt hverken den kvelden eller i dagene som fulgte. Jeg føler meg lettet, på mange måter. Noen ganger må man gjøre flaue ting for å komme fram til nye erkjennelser. ;)

Det er forøvring utrolig vanskelig å pakke for Barcelona. Til nå har jeg lagt inn regninger til forfall, registerert mobiltelefon og pass hos DNB Nors sperretjeneste, funnet fram forsikringspolisene på reiseforsikringene, bestilt nytt helsetrygdekort, pakket fire stk bikinier i en polpose, et par sandaler ligger i kofferten sammen med fire shortser og tre boleroer. Jeg mangler med andre ord mye:) Regner med jeg slenger nedi noen truser i det jeg spaserer forbi kofferten i løpet av morgendagen. Tannbørsten tar jeg i håndbagasjen.

Å løpe maraton

Jeg har aldri løpt maraton, men jeg kan tenke meg hvordan det føles å komme i mål. Jeg innbiller meg at det er omtrent den samme følelsen jeg har på slutten av en termin når jeg maratonretter to klassesett med engelsktentamener og setter terminkarakterer for alle fagene. På toppen kommer diverse evalueringer av ulike slag. I det man passerer målstreken føler man seg utmattet men lykkelig. Så har man altså klart å gjennomføre denne gangen også. 

Jeg er ikke helt i mål før sommerferien enda, men det jeg har igjen er bare småplukk, jeg befinner meg på oppløpet og publikum heier meg fram slik at resten av løpet skal gå som en lek. På torsdag sender vi glade elever hjem, og enda gladere lærere segner sammen av ren utmattelse, i lykkerus, og jubilerer denne dagen som vi alle har ventet på en stund nå. 

Alle karakterer er ført, og bunken med elevstiler ligger klar til å deles ut. Etter en lang arbeidsdag dro jeg rett hjem til et hjem som har blitt kraftig forsømt de siste månedene. Jentene fra CM Jeans kommer for et lite vors, og da kan det jo ikke se ut som en bombe fra andre verdenskrig har blitt blåst til værs i en kontrollert sprenging inni leiligheten min. Så ryddig som jeg har det nå har jeg ikke hatt det siden i fjor sommer. Etter at skoleåret og studieåret tok til har det konstant ligget bøker og rettebunker overalt i min lille toroms. Nå er det tomt. Både for krefter og arbeid. Jeg har løpt maraton en hel vinter.