Det gikk bra...

Til tross for at jeg i fremtiden vil fortsette å proklamere mitt ønske om alkolås på telefonen, ønsker jeg likevel å annonsere at det gikk bra. Mine sukkersøte sms meldinger etter min amorøse åpenbaring en sen lørdags kveld førte til lettere rødme og flauhet. Politiet ble derimot ikke tilkalt hverken den kvelden eller i dagene som fulgte. Jeg føler meg lettet, på mange måter. Noen ganger må man gjøre flaue ting for å komme fram til nye erkjennelser. ;)

Det er forøvring utrolig vanskelig å pakke for Barcelona. Til nå har jeg lagt inn regninger til forfall, registerert mobiltelefon og pass hos DNB Nors sperretjeneste, funnet fram forsikringspolisene på reiseforsikringene, bestilt nytt helsetrygdekort, pakket fire stk bikinier i en polpose, et par sandaler ligger i kofferten sammen med fire shortser og tre boleroer. Jeg mangler med andre ord mye:) Regner med jeg slenger nedi noen truser i det jeg spaserer forbi kofferten i løpet av morgendagen. Tannbørsten tar jeg i håndbagasjen.

Å løpe maraton

Jeg har aldri løpt maraton, men jeg kan tenke meg hvordan det føles å komme i mål. Jeg innbiller meg at det er omtrent den samme følelsen jeg har på slutten av en termin når jeg maratonretter to klassesett med engelsktentamener og setter terminkarakterer for alle fagene. På toppen kommer diverse evalueringer av ulike slag. I det man passerer målstreken føler man seg utmattet men lykkelig. Så har man altså klart å gjennomføre denne gangen også. 

Jeg er ikke helt i mål før sommerferien enda, men det jeg har igjen er bare småplukk, jeg befinner meg på oppløpet og publikum heier meg fram slik at resten av løpet skal gå som en lek. På torsdag sender vi glade elever hjem, og enda gladere lærere segner sammen av ren utmattelse, i lykkerus, og jubilerer denne dagen som vi alle har ventet på en stund nå. 

Alle karakterer er ført, og bunken med elevstiler ligger klar til å deles ut. Etter en lang arbeidsdag dro jeg rett hjem til et hjem som har blitt kraftig forsømt de siste månedene. Jentene fra CM Jeans kommer for et lite vors, og da kan det jo ikke se ut som en bombe fra andre verdenskrig har blitt blåst til værs i en kontrollert sprenging inni leiligheten min. Så ryddig som jeg har det nå har jeg ikke hatt det siden i fjor sommer. Etter at skoleåret og studieåret tok til har det konstant ligget bøker og rettebunker overalt i min lille toroms. Nå er det tomt. Både for krefter og arbeid. Jeg har løpt maraton en hel vinter.

Gammelt vennskap ruster aldri

I dag er jeg glad. Det var en liten tekstmelding som gjorde dagen. ”hey Kine!” var de to enkle ordene. Jeg lurte selvsagt på hvem det var, og tenkte jeg skulle søke opp nummeret, men oppdaget imidlertid fort at det ikke var norsk. +44 er engelsk, så jeg tok en ”who’s there” tilbake. Det viste seg å være en tidligere nær venn fra tiden som student ved University College of Northamton. Jeg har ikke hørt fra ham på over tre år, han hadde mistet tlf og dermed også nummeret mitt. Hvordan han plutselig hadde det igjen kan man jo undres på, han skrev bare ”I can’t believe how long it took me to remember your number”. Høres vel litt i overkant merkelig ut at man plutselig husker et telefonnummer etter tre år, men kjøper den. Ikke fordi jeg er dum, men fordi jeg har lyst. 

Heldigvis fikk jeg e-postadressen og lovnader om jevnlig kontakt og bla bla bla, jeg konstaterer at jeg føler meg fornøyd med utviklingen i dette venneskapet. Den første e-posten er allerede sendt, og jeg venter i spenning på oppdateringer fra livet i Northampton. Den skulle komme på mandag, da min gode venn var litt opptatt i helgen, jeg synes det er greit.

Har egentlig ikke tid til mer blogging i dag, men hyggelige nye oppdateringen måtte med. Jeg vet det heter at gammel kjærlighet aldri ruster, men i grunnen tror jeg at det gjelder gammelt vennskap også.