Å tie er gammeldags

Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger på blogginnlegget om Andrea. Noen takker også for at jeg/vi er åpen om det som har skjedd. For meg er det å skrive terapi, samt det å dele det jeg skriver med andre. Det er også fint å se at det jeg skriver blir satt pris på, og at det berører så mange.

Før jeg skrev lurte jeg på om jeg skulle blogge om Andrea. Noen mennesker er veldig var for triste ting, og liker ikke å lese om det på nett. Noen mennesker har evnen til å sette på seg skylapper og maler flekken foran sine egne øyne lyserosa, slik at deres verden oppleves akkurat sånn. Lyserosa. Uansett hva som foregår rundt dem. Jeg var kanskje litt redd for å støte slike mennesker med åpenheten min, redd for hva slike mennesker ville tenke når de fikk en ubehagelighet trødd oppi det ansiktet, foran den rosa flekken de foretrekker å stirre tomt på. Men det er jo ikke sånn. Det virker som de fleste foretrekker ærlighet, og åpenhet. Og så har jeg kommet fram til at de som ikke gjør det kan la være å lese. Så enkelt er det.

Dødfødsler snakkes ikke så mye om. Det forties. Så lenge det er slik vil mennesker som havner i situasjonen fortsette å oppleve at systemet rundt ikke vet hvilke rettigheter man har. Kanskje vil man ha en arbeidsgiver som ikke vet hva man har krav på, eller forstår hva man går gjennom. Kanskje vet ikke personalet på sykehuset det. (Nå skriver jeg generelt, ikke om egen opplevelse) Mammaer og pappaer som mister sitt barn opplever ofte en ensom sorg, de føler ofte skam og ofte skyldsfølelse. Mye av dette kommer fram i en kronikk skrevet av Trine Giving Kalstad, Fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, i Dagbladet torsdag 14. april 2011. (trykk her dersom du ønsker å lese kronikken) Vi har selv opplevd det meste, skammen over å ha mislyktes som kvinne, da jeg gikk rundt på sykehuset blandt andre gravide med et dødt barn i magen. Skyldsfølelsen, var det noe jeg gjorde eller ikke gjorde? Ensomheten med å være barselkvinne, nybakte foreldre uten et barn. Men når vi begynte å snakke med folk forsto vi fort at mange har opplevd det samme. De fleste kjente noen som hadde opplevd det, noen hadde opplevd det selv. Så hvorfor snakker man ikke om det når så mange som fire kvinner føder sine døde barn denne uka? Vi er ikke alene. Det er kanskje det som gjør meg mest trist. Nettopp at vi ikke er alene. For enhver baby som dør er en tragedie i seg selv.

Jeg er glad jeg har vært åpen om vår tragedie. Jeg skal ikke være med på å tie. Uten at det betyr at sorgen skal bli altoppslukende.

Å tie er gammeldags, vi lever tross alt i 2011.