mandag 25. januar 2010

Å kjøpe bruktbil

Se for deg at du skal kjøpe bruktbil. Du vil vel helst ha en helt ny en, men pengboka tillater ikke en helt ny en, så du scanner finn.no for å finne det beste tilbudet. Du har penger nok til å finne en bil registrert etter 2000, kanskje til og med etter 2004 dersom du kommer over et godt tilbud. Det gjelder bare å finne det gode tilbudet. Det er derfor man bruker funksjonen avansert søk, og plotter inn i hytt og pine, søker og søker, og ender opp med forskjellige resultater hver gang. La oss si at du i et av disse søkene bare legger inn utstyret du vil ha, og atter en gang får opp en liste som passer til ditt siste søk. Det er vel bare å prøvekjøre da, er det ikke?

Så er det ut å prøvekjøre, ikke bare en men flere. Og for hver gang stikker du innom venner og bekjente for å søke råd. Joda, den første bilen var en 2004 modell, fin i lakken, og vakre linjer. Alle mener at et er en bra bil for deg og råder deg til å kjøpe. Selv er du litt i tvil, fant kanskje ikke helt rette sittestillingen og grubler litt over om du kan forplikte deg til denne bilen, selv om den kler deg godt. Det ender med at du velger å prøvekjøre en siste bil, den er ikke helt det du i utgangspunket hadde tenkt deg, men du elsker den likevel fra det øyeblikket du setter deg inn. Prisen er slett ikke ille, og den har mye av det du er på utkikk etter, dessuten føles det fantastisk å kjøre den. Venner og familie ler av deg og tror du har blitt gal. Skal du virkelig kjøpe den bilen der? Når du heller kan få en ti år nyere, mer miljøvennlig of driftsikker Toyota. Ingen klarer helt å forstå at du heller velger å bruke penger på en gammel Mercedes fra 1995. Du må innrømme at linjene ikke er helt som på nyere modeller, lakken er kanskje litt falmet, ikke overalt, men noen steder. Den vil aldri bli gatas fineste bil, men til syvende og sist er kanskje ikke det viktigste å ha finere bil enn naboen. Det viktigste er vel heller å være fornøyd selv, selv om venner og familie ikke helt klarer å innfinne seg med valget du har gjort. Det er likevel du som skal kjøre bilen. En Mercedes er nå likevel en Mercedes, uansett årsmodell, en Toyota vil jo også bare være en Toyota, uansett årsmodell, men personlig synes jeg uansett det er litt mer stas med en Mercedes åkke som.

Poenget er vel egentlig bare at man må gjøre som man selv vil. Dersom du skal bry seg om hva alle andre mener om deg og ditt valg, er faren stor for at du blir temmelig ulykkelig i lengden.

mandag 18. januar 2010

Kine og Karina lager mat de ikke kan del 1

Norse porter. Det anbefales å kjøpe minst 6 av denne og drikke dem alle i løpet av en kveld dersom du ønsker å dø. Smaker direkte pyton.


Karina var kveldens fotograf, begge bildene er lånt fra bloggen hennes.



Da var det tid for ny oppdatering. Det er nesten blitt sånn at bloggen oppdateres i full fart hver søndag. Nå er det strengt tatt ikke søndag heller lengre. Det er natt til mandag, og jeg skal være på jobb om noen fattige timer. Søvn har jeg ikke noe håp om å få i natt, da jeg atter en gang har klart å snu døgnet, sånn i tillegg til generell mørketidsinsomnia.

Kine og Karina har i helgen laget mat de ikke kan. Reinsdyrsfilet. Karinas blogg inneholder detaljerte opplysninger angående menyen. Hun er flink å komme med detaljer og råd. Personlig har jeg en tendens til å fortelle i korte åndedrag om hendelser ut i fra mitt eget skråblikk. Så her kommer det.

Vi hadde kastet sammen menyen sånn litt i hast samme dag som vi skulle lage mat. Indrefileten av rein var noe vi hadde blitt enige om allerede ved ideens spede begynnelse, men tilbehøret forble et hengende spørsmål helt fram til dagen var kommet. Man kan kanskje tro at dette var på grunn av manglende entusiasme, noe som slett ikke er tilfelle, det bare skjedde så mye i forrige uke, både for meg og Karina, slik at vi aldri fikk helt tid til å planlegge på forhånd. Vi berget oss likevel godt. Hasselbackpotet, hjemmelaget saus kokt på eplejuice og balsamicoeddik (takker Stinemor for oppskriften), brokkolipuré og ripsgele. Dette kan unektelig høres fjongt ut, men det var heller relativt enkelt å lage.

Vi startet nok litt i seneste laget. Klokken var over åtte da jeg ankom casa de Karina, og før vi startet kokkeleringen satte vi oss ned og drakk en fantastisk velkomstdrink. Velkomstdrinker er vel heller sjelden å servere seg selv, men vi fant det passende. Jeg hadde fått en flaske bobblevann kalt Fresita i 30 årsdagsgave, og ettersom jeg sjelden drikker boblevann alene, var dette anledningen å åpne flasken syntes jeg. Fresita var faktisk veldig god om man liker det litt søte, som navnet tilsier smaker den av søte jordbær, og er svært lett drikkelig.

Vi hadde vært på polet tidligere på dagen for å kjøpe inn vin til maten, og for en gangs skyld angrep jeg ikke bare den vanlige Risling hyllen. Vi fikk derimot hjelp og anbefalinger fra personalet. Vi ville prøve ut noe nytt, derfor tok vi en rød, en hvit og en flaske øl. Det føltes litt som å gå på skattejakt på vinmonopolet, som å komme hjem med ukjente skatter i håp om at de skulle være verdt noe. Ølet var det første vi åpnet til maten, Norse Porter het det, og smakte omtrent som pissvann blandet ut i gjørme, som det i tilegg var stumpet om lag 30 sneiper i. Ja riktig, jeg sa sneiper, for tjære var faktisk en av ingrediensene, og sverger jeg på at jeg ikke tuller. Karina drakk den røde flaska, ettersom jeg aldri rører rødt, men den hvite ende opp med å være en type Risling som jeg aldri hadde prøvd før. Den var svært vanskelig å beskrive, men hver gang jeg tok en slurk av de to første glassene grøsset jeg og fikk frysninger. Etter glass nummer to gikk det relativt greit. Ikke misforstå, det var faktisk en god vin altså. men jeg har også innsett at jeg ikke er noen vinkjenner, og dermed mangler begreper for å kunne beskrive det jeg smaker. Sødme og tørrhet sier meg fint lite. Dessverre.

Maten ble som sagt fantastisk. Kjøttet ble perfekt stekt, det var mørt og rosa inni. De andre ingrediensene passet sammen som hånd i hanske, og vi var i bunn og grunn temmelig ekstatisk over det måltidet vi faktisk hadde laget. Mens vi spiste kommenterte og komplimenterte vi hver enkelt ting på tallerkenet foran oss. Kjøttet var utmerket, mente vi. Brokkolipuréen var nydelig, løken var en positiv overraskelse, potetene var et sjakktrekk og ripsgeleen var innovativt og nytenkede for oss å være. Da vi hadde gått runden startet vi på nytt igjen, og komplimenterte alt en gang til. Dette gjorde vi noen runder, helt til vi kom på at vi hadde glemt å piske smør inn i sausen. Til tross for denne lille tabben smakte sausen fortreffelig likevel, så det var ikke den verste tabben vi kunne gjort.

Etter middag tok vi oppvasken sammen og flyttet oss over i salongen. Altså som ethvert ektepar en lørdagskveld. Etterhvert kom også Kjersti ned og sluttet seg til selskapet. Kjersti og jeg flyttet oss over til Redrum utpå natten, mens Karina var smart nok til å ta kveld. Nede på byens herligste uteplass gikk livet sin vante gang. Folk hang i baren, noen danset, halvparten av gjestene satt ute under vamelampene , mens andre koset seg stort med utenomekteskapelige aktiviteter inne på Catos hjemmesnekrede pissoar i bakgården. Hammerfest går med andre ord sin vante gang.

søndag 10. januar 2010

Kine og Karina lager mat de ikke kan

Har lånt bildet fra bloggen til Karina. Tatt i mai 2009 i Lones 30 årsdag.

I dag har et helt nytt konsept vokst fram. Karina lurte på om vi ikke skulle sparke i gang en matgruppe a la den TV serien på TV3 hvor fire helt vanlige mennesker konkurrerer om den beste matkvelden hjemme hos seg selv. Jeg syntes ideen var fryktelig god, det eneste problemet er at jeg ikke liker å lage mat for andre. Jeg føler rett og slett at jeg ikke kan lage mat, jeg bor alene og lever på et sparsommelig matbudsjett, jeg lager aldri indrefilet eller steik, fancy desserter vet jeg ikke hva er, og og flambering, bassering og diverse andre ord er fremmedord for meg. De kunne like gjerne vært fra et fremmed språk, fra en gallaxe langt langt vekk. Så for ikke virke negativ til et flott initiativ forklarte jeg dette for Karina. Hun forsto hva jeg mente, da hun ikke følte seg kjempeavansert selv, og da vokste en kjempeide fram. Hva om vi lager mat sammen? Da kan vi prøve oss på sånn mat som vi aldri lager bare til oss selv, men som man fint kan servere andre dersom man skal ha gjester. Og skulle maten bli uspiselig så har vi gjort det sammen, og kan drikke opp vinflaskene og le av hele greia. Å mislykkes er ikke så farlig og skummelt når man er to om det tenker vi. Dessuten tror vi at det kan blir bra, så vi starter med filet av rein.



Jeg har allerede vært i kontakt med min største helt på vinmonopolet, så vi får stikke innom ham en gang i løpet av uken for å litt vintips. Det fine er at spesielt undertegnede er lite avansert på viner, og derfor trenger noe som er lett drikkelig. Det betyr at vintips kan følge for andre kresne ganer på bloggene våre etter disse kveldene. For vi skal jo selvsagt blogge. Når det er sagt vil jeg anbefale bloggen til Karinaen, hun er flinkere til å blogge med bilder fra slike eventer. Vi utfyller hverandre fint på den måten. Jeg er glad i å skildre med ord, hun er derimot mye flinkere til å skildre med bilder. Trykk på navnet hennes så havner dere rett inn på hennes levende blogg om hverdagsliv i Hammerfest. En blogg som i utgangspunktet ble opprettet for å blogge om kampen mot søtsaker. Da det ser ut til å gå riktig så bra, handler bloggen sånn stort sett om mange andre ting.



Så hvordan går min egen kamp mot søtsaker? Tja, hvor sjokoladesugen er man når man lager seg hjemmelaget, tykk kakao for å litt sjokoladesmak på tungen? Joda, noen dager er bedre enn andre. I helgen har jeg faktisk ikke spist noe sjokko, og det er jeg fornøyd med. Så framt den kakaokoppen som står foran meg nå ikke teller med. Treningen da? Joda, jeg har vært ute på to trimturer utenom de faste to dansetimene. Dvs 4 ganger denne uka. Fornøyd. Jada, men kan nok øke tempo litt ute på turene sånn etterhvert. Så var det privatlivet da, ikke bare har jeg ryddet, jeg har støvsuget. Jeg er klar for det nye tiåret med alle mine dører åpne. Så til det siste nyttårsforsettet mitt, shoppe har jeg faktisk gjort en god del av denne siste uken. Når det skal være sagt føler jeg ikke at jeg har shoppet tull. Tvert i mot har jeg anskaffet joggesko i goretex, noe jeg har ønsket meg lenge men ikke hatt råd til å kjøpe, i tillegg står et par nye Sorel sko i gangen og venter på kalde vinterdager. Åh som jeg gleder meg til å være ute i kulda med gode sko, bare synd det nå er plussgrader og regn. Så til det siste, en sort tøybukse, endelig fant jeg det på CM Jeans. Jeg klarer ikke jeans om vinteren, fryser og får ikke plass til strømpebukse under, i tillegg er stoffet stivt og jeg føler meg like ubevegelig som en åttiåring med liggesår. I tillegg vurderer jeg nå å kjøpe meg et kompaktkamera. Har jo kamera på mobilen, men har i grunnen lyst på et kamera også. Så shoppingen, tja, jeg skulle jo bare kutte ned, ikke slutte helt. Og godt er det.

tirsdag 5. januar 2010

Første dag uten firkløver


Jeg elsker Firkløver, denne deilige sjokoladen med nøtter i fra Freia. Aller best liker jeg den når den er litt kald og hard, slik at jeg må tygge den. Knase i meg meg nøttene og suge sjokoladen myk inne i munnen. Kan kan liksom ikke nok.
Da jeg stjal Firkløver fra boden til mine foreldre, og bedyret at nok var nok, var nok faktisk ikke nok. Svak som er dro jeg tilbake dagen etter og lurte meg på nytt inn på boden for å hente meg noen biter av sjokoladehimmelen. Denne gangen var jeg likevel såpass sivilisert at jeg tok sjokolade med meg opp i stua og la den på bordet. Så spiste jeg til jeg ble kvalm. Mamma smakte litt hun også, så satt vi der da, som to kvalme men angrende syndere, uten at den store sjokoladeplaten var oppspist. Pappa kastet seg over den, "ja ta den bare du" sa jeg, bedre at den ble delt på flere tenkte jeg, "han trenger den nå ikke akkurat han heller" svarte mamma. Det hadde hun helt rett i, pappa var merkelig nok enig han også. "Nei", svarte han, "men jeg gjør dette for å berge dere fra den". Så spiste han opp Firkløveren. Jeg var egentlig litt glad, derfor orket jeg ikke gjøre narr av ideen om at han gjorde noe nobelt og tilnærmet ridderlig ved å minske vår kaloribelasting. Jeg kjørte hjem den kvelden, fornøyd med at jeg hadde trimmet, og misfornøyd med at jeg senere hadde fråtset sjokolade. Dette nyttårsforsettet om å kutte sjokoladen så jo ut til å gå rett i vasken.
Det er stundene på jobb som er verst. Trinnsjefen hadde lagt tax-free sjokolade fram som alle kunne spise av. Jeg fant en sjokolade med nøtter i. Hadde jeg klart å smake en skulle jeg ikke sagt noe. Jeg spiste fire. I tillgg fant jeg gummigodt i skapet på arbeidsplassen min, det var noe jeg hadde kjøpt rett før jul da vi stresset som pokker og jeg fikk akutt lyst på søtsaker. Den gangen brukte jeg den forestående julen som unnskyldning. I dag var teorien at man bør spise opp det man allerede har betalt for, ellers sløser man, og det er bare bortkastet. Jeg innser at jeg har mange rare teorier som hele tiden leder meg på villspor og bort fra mitt nye selværklærte sunne liv.
Gleden var derimot stor da jeg kunne dra på meg ballettskoene igjen og ta fatt på en ny jazzballett time med vanvittig mye hopping og spretting. Straks jeg trener forsvinner sjokoladesuget som dugg for solen, så det må vel rett og slett bli mitt våpen. Jeg må bare passe på å holde meg i aktivitet, og se der, da er jeg allerede i gang med et annet nyttårsforsett, jeg skulle jo også trene litt mer. Det får bli mitt nye fokus tenker jeg. Samtidig gleder jeg meg over årets første Firkløverfrie dag. (selv om de små tax-free sjokoladene smakte temmelig likt)

søndag 3. januar 2010

Sjokoladekampen

Jeg formelig svetta da jeg passerte kjekshyllen på REMA. Jeg elsker stratos, og nå har de jammen meg laga stratos kjeks også. Jeg stoppet opp, tok tak i det sylinderformede røret, leste nøye, la den vekk og forlot hyllen. Jeg følte meg stolt, til tross for at det bare var kjekshyllen jeg hadde overvunnet. Sjokoladehyllen gjensto.

Nyttårsforsettet mitt sier at jeg skal kutte ned på sjokolade, ikke slutte helt med det, så jeg følte ingen form for anger da jeg i kassen la en bitteliten firkløver på båndet. Det syntes jeg at jeg hadde fortjent, dessuten er det viktig å trappe ned på uvanene sine. Problemet med sjokoladen er at den er som en litt dårlig venn. Man kan håndtere den i små doser, men det er når man får for mye av den at det kan gå riktig så galt. Jeg har tenkt mye på at jeg muligens burde vurdere en del nedtrappinger på vennskapsfronten også, sånn sett i lys av at jeg også jobber intensivt med å hale privatlivet mitt på rett kjøl. Sånn i begynnelsen føler man seg ørlitegranne alene, men samtidig føler jeg en sinnro over å ha tatt beslutningene. Hverken sjokolade eller ustabile venner skal ha særlig stor plass i livet mitt i framtiden.

Så er det dette med å miste ryggraden når man står overfor fristelser. En gang hadde jeg en veldig nær venn, problemet var bare at han var mer nær for meg enn jeg var for ham. Faktisk var jeg så nær at jeg mistet ryggraden hver eneste gang jeg sto ansikt til ansikt med ham. Ba han meg om å hoppe så hoppet jeg, ba han meg om å danse så danset jeg. Gang på gang. Innimellom dansetrinnene tenkte jeg alltid at nå var jeg ferdig. Nå hadde jeg danset min siste vals for denne mannen. Men ryggraden ble på merkelig vis borte hver eneste gang hørte fra ham. Sånn er det jammen meg med sjokoladen også.

Mine foreldre foret meg med middag denne lørdagen, som de har gjort hele julen. Når man kommer ned trappen i barndomshjemmet mitt, og ned i gangen, går man forbi døren inn til boden. Der inne er et skjult skattekammer av godsaker. Det viste denne sjokoladesugne jenta da hun i femtiden i ettermiddag passerte døren. Med et kjente jeg meg myk og fleksibel, ryggraden var temporært satt ut av drift og i løpet av to minutter hadde jeg tatt meg inn i boden, revet papiret av en stor sjokolade og glefset i meg tre tykke biter. Det var deilig. Himmelsk. Fantastisk. Men nå er det stop. Jeg skal ikke gå på sjokoladejakt i boden mer. Hvertfall ikke før neste gang jeg finner meg selv uten ryggrad atter en gang.