Det er over en måned siden jeg blogget. Jeg skulle gjerne kommet med en god forklaring, noe sånn som at mitt liv er så overmåtelig spennende at jeg rett og slett ikke har tid. Jeg har tid. Jeg har bare ikke ord for alt som skjer, eller for det lille som skjer. Det er litt sånn at jeg føler at det skjer en del, men det gjør egentlig ikke det, sånn i normal målestokk.
Så hva har skjedd siden sist, siden jeg skrev den 21 april 2011. Jeg vet ikke helt selv. Jeg har begynt å jobbe. Det har jeg gjort. Jeg har jobbet i tre uker allerede, og er temmelig sliten når jeg kommer hjem, selv om jeg ikke jobber halvparten så mye som når jeg er i normal drift. Likevel føles det mye. Det er mye folk rundt meg hele formiddagen, så jeg liker å ha det veldig stille på ettermiddagen. Jeg er tung i humøret på kvelden. Sånn er det. Sånn vil det nok være en stund til.
Kjøkkenprosjektet vårt fikk en midlertidig stopp da vi har kjøpt to feile skap. Det var lurt, for da må vi ta en tur til i løpet av sommeren for å bytte. Kjempelurt! Når jeg tenker på det. Kanskje skulle jeg i god blogger tradisjon blogget det nye middagsservise vi kjøpte. Tatt bilde og skrytt uhemmet av de vakre fatene. Ved en senere anledning skulle jeg også blogget om fløtemuggen min, den jeg dro ens ærend til byen for å kjøpe på en snasen butikk som heter Nr. 19. Fløtemuggen har turkis psykedellisk mønster, og jeg synes den er vakker. Den setter farge på tilværelsen. Men nå har jeg ikke tatt bilder av hverken fat eller mugge. For de er jo bare bruksting, og for noen vil det kanskje til og med fortone seg som heller trist at vi har kjøpt "penservicet" vårt på IKEA. (for det var jo ikke dyrt skal vite). Vi synes ikke det er trist, vi syns det er høvelig, samtidig som vi ler hele veien til banken. Eller kanskje heller til kjøttbutikken. For vi er skjønt enige om hva som er viktige her i livet, og materielle ting er i grunn ikke viktig så lenge vi har det vi trenger. God mat er viktig. Kvalitetsmat er viktig. Dyrt porselen er ikke viktig.
17 mai hadde jeg min første familiemiddag i huset. Egentlig min første i det hele tatt.(til og med på det dyre porselenet fra IKEA) Det sto reinkjøtt med masse fantastisk tilbehør på menyen. Og en ut av denne verden god Firkløverkake til dessert. Dessert er deilig. Jeg er en livsnyter, så jeg fornekter meg i grunnen ikke når det står en god kake på bordet. Det er vel derfor jeg sloss litt med badevekten for tiden. Vi er ikke helt venner for tiden, badevekten og jeg, og jeg må si at jeg av og til angrer litt på at jeg kjøpte den i det hele tatt. Snakk om frekk faen.
Jeg har også vært på Cup-cake lørdag hos Karinaen. Det er en fin tradisjon som går ut på at hun baker cup-cakes, og vi kommer på besøk for å spise dem. (ok da, jeg innser at det snart er min tur til å invitere til ett eller annet lurt noe. Jeg tenker det blir kake etter at jeg kommer hjem fra Spanien. Og kaffe. Det gjør seg.) Høres det litt syklub-aktig ut? Det er litt syklubbaktig. Før pleide vi alltid å treffes på lørdagskveldne. Nå bruker vi formiddagene. Og det innledende tema sist var fløtemugger. Joda, den aktuelle fløtemuggen fra to avsnitt lenger opp. Helt til vi oppdaget hva vi egentlig snakket om. Jeg husker at jeg i mine yngre dager (les: før jeg ble 30, altså 1,5 år siden) var fast bestemt på å ikke bli ei kjærring. Jeg innser nå at man ikke kan bestemme seg for sånn. Man bare blir det. Lydløst og usynlig sniker kjærringfaktene innpå og overmanner selv den kuleste og mest ungdommelige av dem alle. Eller kanskje ikke alle, men de fleste. Og kanskje er ikke det så dumt i seg selv. Mulig er det bedre å være litt kjærring enn å være 40 år og på jakt. I tights. På byen med uanstendige forslag til overstadige menn. Gjerne hengende rund pissoaret fordi det er størst sjangs når man overrasker dem med buksa nede. Takke meg til fløtemugger. Da kan jeg i allefall gå med hodet hevet, og snakke med mannen om helgens fangst. Fløtemugger kan man interessere seg for helt legitimt,man kan ta de med hjem og vise dem frem. Der er ingen hemmelighetskremmeri, man slipper å snike seg rundt hver gang det tikker inn en melding på mobilen. Man slipper å være livredd for at mannen skal se på mobilen, eller få tak i facebook passordet og finne tråden med de erotiske meldingene fra "Trygve på kontoret". Fløtemuggeinteresse er en sunn interesse som plukkes opp av anstendige kvinner som bygger sine reder rundt sine egne menn uten å flakse rundt i nabotrærne. SÅ!!! (Så til mine cup-cake jenter: dere kan takke meg senere for denne til potensielt akademiske utredningen,sosialantropologisk sett da vel og merke, som gjør våre nye interesser legitime. Kakebaking og kaffeslaberas er kult.)
Nå ser vi bare fram til ferie..., det skal bli veldig veldig deilig. Vi gleder oss til å oppleve en del av Spania vi ikke har besøkt før. Med leiebil og en fantastisk leilighet skal vi kose oss storveis. Jeg gleder meg allerede til veskeavdelingen på El corte, klassisk vakre vesker til en pris vi vanlige lavtlønnede kan overleve. Og Desigual. Beshka. Hurra hurra!! (Hurra hurra er ikke en butikk, rett og slett bare ett utrop)
Det er vel kort fortalt livet denne måneden. (Sånn bortsett fra at jeg har blitt lurt med i politikken. Det er en annen historie. Så skal man ha meninger om krig og fred og politikk og sånn også. Dagens kvinner er superkvinner.)
torsdag 26. mai 2011
torsdag 21. april 2011
Å reise til lykkeland....
Livet er ikke alltid så lett. Av og til er det lett. Livet er opp og ned. Rett og slett. Det jeg tror er viktig er å ha en plan, å bestemme seg for noe, for deretter å følge planen. Om ikke til punkt og prikke, så kan man følge den i grove trekk.
Da jeg i 2005 ble singel fordi min daværende samboer døde hadde jeg ingen plan. Jeg tok minuttene, timene, dagene og månedene som de kom. Jeg bestemte meg ikke for noe og hadde ingen målrettet plan for hvor jeg ville og hva jeg ville oppnå. Jeg hadde det heller ikke særlig bra, og taklet kanskje ikke sorgen særlig overbevisende heller til enhver tid. Etterhvert begravde jeg med i arbeid, i flere år hadde jeg ikke ferie, og en jobb var rett og slett for lite. Problemet er at livet aldri blir helt bra uten en slags strategi. Det hjalp ikke å vandre rundt i blinde uten mål og mening, det hjalp heller ikke å begrave alle sorger i arbeid. Det som hjalp var å skaffe seg et mål. Et prikk på et kart over lykke, og en formening om at man skulle dit. Ruten tegnet jeg aldri inn på forhånd, fordi ruten dit ikke er viktig, men målet. Jeg bestemte meg for at jeg aldri kunne bli lykkelig igjen med andre om jeg ikke lærte meg å være lykkelig alene. Jeg hadde flere delmål på veien. Små byer i mitt eget personlige lykkeland jeg måtte innom for å komme fram til det endelige målet. Da jeg traff min nåværende mann var jeg LYKKELIG singel. Jeg følte aldri at jeg trengte en mann for å klare meg selv, jeg trengte ikke en mann for å redde meg fra alenetilværelsen. Jeg trengte aldri en mann for å gjøre livet mitt godt. At jeg traff min sjelevenn da jeg allerede var lykkelig gjorde at han ikke behøvde å dra meg opp av dritten, men heller tilføre enda mer positivitet og lykke i livet mitt. Det er litt som å få lønn når du enda ikke har brukt av den forrige lønnen. Det blir dobbelt så mye på konto.
Sjokk og sorg ble tilført livene våre da lille Andrea døde, men man lærer av livet så lenge man lever, og selv om vi finner oss selv i fosterstilling daglig, foreligger det denne gangen lagt en plan. Vi har et mål. Selv om vi alltid vil minnes, savne og sørge over henne, skal vi bære henne med oss i lykkelige hjerter. Vi bestemte oss ganske fort at dette ikke skal knekke oss helt, for om den lille dukken vår skal bo i hjertene våre er det viktig at de er hele. Vi har et mål, et nytt punkt på lykkekartet og flere nye delmål for at vi skal komme oss dit. Det kan være at vi møter hindringer på veien, men sammen skal vi da finne en ny rute. Det får være planen.
Vi har allrede satt i gang med ett av delmålene. Vi bestemte oss for å gjøre hjemmet vårt til et enda bedre sted å bo. Det har resultert i en tur til IKEA. Mor i huset handlet og handlet, og priste seg lykkelig over arbeidsinnsatsen hun har lagt ned over flere år, som gjør at vi kan gjøre de tingene vi ønsker å gjøre nå. Vi har blandt annet kjøpt flere kjøkkenskap. Nå skal kjøkkenet fornyes. (Så kommer kanskje bilder etterhvert)
Å reise er viktig for sjelen. Det ønsker vi også å gjøre som et av delmålene våre. Noen planer er lagt, andre ikke. Så lenge jeg slipper å ligge på en campingplass i Nord Sverige spiller det ingen rolle hvor turen går. Når det er sagt er det lenge siden jeg har vært i England. Og Spania er et must, sånn språklig sett. Kanskje på tide å finne fram spanskbøkene igjen. Det er nesten ikke ferie om man ikke også har lært noe nytt på turen.
Vi er klar over at ikke alle planer går som de skal. Mye kan komme i veien for at man skal nå målet, men vi må jo bare prøve. Man må jo bare håpe på bedre tider, og jobbe iherdig for at de skal komme. Jeg kom over et herlig sitat av Pippi Langstrømpe:
Da jeg i 2005 ble singel fordi min daværende samboer døde hadde jeg ingen plan. Jeg tok minuttene, timene, dagene og månedene som de kom. Jeg bestemte meg ikke for noe og hadde ingen målrettet plan for hvor jeg ville og hva jeg ville oppnå. Jeg hadde det heller ikke særlig bra, og taklet kanskje ikke sorgen særlig overbevisende heller til enhver tid. Etterhvert begravde jeg med i arbeid, i flere år hadde jeg ikke ferie, og en jobb var rett og slett for lite. Problemet er at livet aldri blir helt bra uten en slags strategi. Det hjalp ikke å vandre rundt i blinde uten mål og mening, det hjalp heller ikke å begrave alle sorger i arbeid. Det som hjalp var å skaffe seg et mål. Et prikk på et kart over lykke, og en formening om at man skulle dit. Ruten tegnet jeg aldri inn på forhånd, fordi ruten dit ikke er viktig, men målet. Jeg bestemte meg for at jeg aldri kunne bli lykkelig igjen med andre om jeg ikke lærte meg å være lykkelig alene. Jeg hadde flere delmål på veien. Små byer i mitt eget personlige lykkeland jeg måtte innom for å komme fram til det endelige målet. Da jeg traff min nåværende mann var jeg LYKKELIG singel. Jeg følte aldri at jeg trengte en mann for å klare meg selv, jeg trengte ikke en mann for å redde meg fra alenetilværelsen. Jeg trengte aldri en mann for å gjøre livet mitt godt. At jeg traff min sjelevenn da jeg allerede var lykkelig gjorde at han ikke behøvde å dra meg opp av dritten, men heller tilføre enda mer positivitet og lykke i livet mitt. Det er litt som å få lønn når du enda ikke har brukt av den forrige lønnen. Det blir dobbelt så mye på konto.
Sjokk og sorg ble tilført livene våre da lille Andrea døde, men man lærer av livet så lenge man lever, og selv om vi finner oss selv i fosterstilling daglig, foreligger det denne gangen lagt en plan. Vi har et mål. Selv om vi alltid vil minnes, savne og sørge over henne, skal vi bære henne med oss i lykkelige hjerter. Vi bestemte oss ganske fort at dette ikke skal knekke oss helt, for om den lille dukken vår skal bo i hjertene våre er det viktig at de er hele. Vi har et mål, et nytt punkt på lykkekartet og flere nye delmål for at vi skal komme oss dit. Det kan være at vi møter hindringer på veien, men sammen skal vi da finne en ny rute. Det får være planen.
Vi har allrede satt i gang med ett av delmålene. Vi bestemte oss for å gjøre hjemmet vårt til et enda bedre sted å bo. Det har resultert i en tur til IKEA. Mor i huset handlet og handlet, og priste seg lykkelig over arbeidsinnsatsen hun har lagt ned over flere år, som gjør at vi kan gjøre de tingene vi ønsker å gjøre nå. Vi har blandt annet kjøpt flere kjøkkenskap. Nå skal kjøkkenet fornyes. (Så kommer kanskje bilder etterhvert)
Å reise er viktig for sjelen. Det ønsker vi også å gjøre som et av delmålene våre. Noen planer er lagt, andre ikke. Så lenge jeg slipper å ligge på en campingplass i Nord Sverige spiller det ingen rolle hvor turen går. Når det er sagt er det lenge siden jeg har vært i England. Og Spania er et must, sånn språklig sett. Kanskje på tide å finne fram spanskbøkene igjen. Det er nesten ikke ferie om man ikke også har lært noe nytt på turen.
Vi er klar over at ikke alle planer går som de skal. Mye kan komme i veien for at man skal nå målet, men vi må jo bare prøve. Man må jo bare håpe på bedre tider, og jobbe iherdig for at de skal komme. Jeg kom over et herlig sitat av Pippi Langstrømpe:
Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.Glad påske til alle sammen....
fredag 15. april 2011
Å tie er gammeldags
Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger på blogginnlegget om Andrea. Noen takker også for at jeg/vi er åpen om det som har skjedd. For meg er det å skrive terapi, samt det å dele det jeg skriver med andre. Det er også fint å se at det jeg skriver blir satt pris på, og at det berører så mange.
Før jeg skrev lurte jeg på om jeg skulle blogge om Andrea. Noen mennesker er veldig var for triste ting, og liker ikke å lese om det på nett. Noen mennesker har evnen til å sette på seg skylapper og maler flekken foran sine egne øyne lyserosa, slik at deres verden oppleves akkurat sånn. Lyserosa. Uansett hva som foregår rundt dem. Jeg var kanskje litt redd for å støte slike mennesker med åpenheten min, redd for hva slike mennesker ville tenke når de fikk en ubehagelighet trødd oppi det ansiktet, foran den rosa flekken de foretrekker å stirre tomt på. Men det er jo ikke sånn. Det virker som de fleste foretrekker ærlighet, og åpenhet. Og så har jeg kommet fram til at de som ikke gjør det kan la være å lese. Så enkelt er det.
Dødfødsler snakkes ikke så mye om. Det forties. Så lenge det er slik vil mennesker som havner i situasjonen fortsette å oppleve at systemet rundt ikke vet hvilke rettigheter man har. Kanskje vil man ha en arbeidsgiver som ikke vet hva man har krav på, eller forstår hva man går gjennom. Kanskje vet ikke personalet på sykehuset det. (Nå skriver jeg generelt, ikke om egen opplevelse) Mammaer og pappaer som mister sitt barn opplever ofte en ensom sorg, de føler ofte skam og ofte skyldsfølelse. Mye av dette kommer fram i en kronikk skrevet av Trine Giving Kalstad, Fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, i Dagbladet torsdag 14. april 2011. (trykk her dersom du ønsker å lese kronikken) Vi har selv opplevd det meste, skammen over å ha mislyktes som kvinne, da jeg gikk rundt på sykehuset blandt andre gravide med et dødt barn i magen. Skyldsfølelsen, var det noe jeg gjorde eller ikke gjorde? Ensomheten med å være barselkvinne, nybakte foreldre uten et barn. Men når vi begynte å snakke med folk forsto vi fort at mange har opplevd det samme. De fleste kjente noen som hadde opplevd det, noen hadde opplevd det selv. Så hvorfor snakker man ikke om det når så mange som fire kvinner føder sine døde barn denne uka? Vi er ikke alene. Det er kanskje det som gjør meg mest trist. Nettopp at vi ikke er alene. For enhver baby som dør er en tragedie i seg selv.
Jeg er glad jeg har vært åpen om vår tragedie. Jeg skal ikke være med på å tie. Uten at det betyr at sorgen skal bli altoppslukende.
Å tie er gammeldags, vi lever tross alt i 2011.
Før jeg skrev lurte jeg på om jeg skulle blogge om Andrea. Noen mennesker er veldig var for triste ting, og liker ikke å lese om det på nett. Noen mennesker har evnen til å sette på seg skylapper og maler flekken foran sine egne øyne lyserosa, slik at deres verden oppleves akkurat sånn. Lyserosa. Uansett hva som foregår rundt dem. Jeg var kanskje litt redd for å støte slike mennesker med åpenheten min, redd for hva slike mennesker ville tenke når de fikk en ubehagelighet trødd oppi det ansiktet, foran den rosa flekken de foretrekker å stirre tomt på. Men det er jo ikke sånn. Det virker som de fleste foretrekker ærlighet, og åpenhet. Og så har jeg kommet fram til at de som ikke gjør det kan la være å lese. Så enkelt er det.
Dødfødsler snakkes ikke så mye om. Det forties. Så lenge det er slik vil mennesker som havner i situasjonen fortsette å oppleve at systemet rundt ikke vet hvilke rettigheter man har. Kanskje vil man ha en arbeidsgiver som ikke vet hva man har krav på, eller forstår hva man går gjennom. Kanskje vet ikke personalet på sykehuset det. (Nå skriver jeg generelt, ikke om egen opplevelse) Mammaer og pappaer som mister sitt barn opplever ofte en ensom sorg, de føler ofte skam og ofte skyldsfølelse. Mye av dette kommer fram i en kronikk skrevet av Trine Giving Kalstad, Fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, i Dagbladet torsdag 14. april 2011. (trykk her dersom du ønsker å lese kronikken) Vi har selv opplevd det meste, skammen over å ha mislyktes som kvinne, da jeg gikk rundt på sykehuset blandt andre gravide med et dødt barn i magen. Skyldsfølelsen, var det noe jeg gjorde eller ikke gjorde? Ensomheten med å være barselkvinne, nybakte foreldre uten et barn. Men når vi begynte å snakke med folk forsto vi fort at mange har opplevd det samme. De fleste kjente noen som hadde opplevd det, noen hadde opplevd det selv. Så hvorfor snakker man ikke om det når så mange som fire kvinner føder sine døde barn denne uka? Vi er ikke alene. Det er kanskje det som gjør meg mest trist. Nettopp at vi ikke er alene. For enhver baby som dør er en tragedie i seg selv.
Jeg er glad jeg har vært åpen om vår tragedie. Jeg skal ikke være med på å tie. Uten at det betyr at sorgen skal bli altoppslukende.
Å tie er gammeldags, vi lever tross alt i 2011.
Abonner på:
Innlegg (Atom)