Hva skal barnet hete?

I dag har mannen begynt å skriver navneliste, altså en liste over aktuelle navn til babyen. Han har helt klart fått med seg at det er svært inn å kalle opp barna etter navn på steder rundt om i verden. Jeg nevner i fleng, Paris, India, Brooklyn. Hans forslag var da altså Mallorca. Jeg har liksom ikke helt ord.

Bør vi kalle opp barnet etter verdens mest harry turistøy?

Søndag er herlig... (bortsett fra sporten)

Ah Søndag, ukens herligste dag. Med noen forbehold etter at jeg fikk en mann i hus. I dag har det vært litt for mye sport på tv etter min smak. Først Road Racing fra Valencia. Vrooom, vrooom, vrooom, er den taktfaste lyden fra tv'n min for hver runde Jorge Lorenzo kjører forbi. (Eller noen andre tullete smågutter i skinndress). Etterpå var det Liverpool- Chelsea, og det kunne man jo ikke gå glipp av. I pausen mellom disse begivenhetene sto Disney Channel på, noe veldig bråkete barne tv ble vist. Det har med andre ord vært mye lyd i stua på dagen da man helst skal ha det stille og fredelig. Hver sine lyster, og noen ganger må man bare la andre få gjøre det de vil. Så blir det min tur en annen gang.

Hva gjør man da, når dagen er langt i fra det man anser som en drømmesøndag. Under normale omstendigheter ville jeg gått ut å trimmet/trent i dagslyset på formiddagen. Med den formen jeg er i nå, i kombinasjon med mye vind og glatte veier var ikke det et alternativ. Det ble heller rydding på soverommet, klesvask og bretting av klær. Da fotballkampen begynte bestemte jeg meg for å tilbringe tiden på kjøkkenet, og bakte en langpannesjokoladekake. Litt for å smake på nå, men også for å fryse ned til senere begivenheter. Med andre ord full rulle med husarbeid på meg hele dagen. Hva fører det til, bortsett fra kake og ryddige rom. En god følelse av å ha gjort noe fornuftig, og at jeg ikke nesten ikke klarer å gå over stuegulvet. Så har det altså blitt sånn at det fornuftige har blitt ufornuftig.

Bildet er lånt fra dinmat.no

Heldigvis har vi sjokoladekake å kose oss med, og i kveld kommer Åndenes Makt. Da skal lysene dempes og stillheten senke seg. Vi skal se på spøkelser og og søndag skal bli ordentlig søndag. (slik jeg liker den...)

Borskjemte norske barn

Kom over en artikkel i Dagbladet som forteller at norske barn er mest borskjemt i hele verden. Jeg ser jo jeg også at dette ikke er en studie gjennomført ved et universitet av annerkjente forskere, og empirien er kanskje litt ensidig. Likevel tror jeg dette forteller oss mye om hvordan samfunnet er blitt. Jeg ser at mange barn og unge stort sett får det de peker på, uten og måtte gjøre noe særlig for det. I samme åndedrag vil jeg tørre å påstå at disse barna ikke nødvendig blir de mest takknemlige og enkleste å ha med å gjøre.

Barn som får bestemme alt selv vokser opp til å bli ungdom som får bestemme alt selv. De er vant til tomme trusler som en hyppig sanksjonsmetode når de utviser uønsket adferd, og får alltid det de ønsker seg og mer  til uansett hvordan de oppfører seg hjemme og ute i samfunnet. Så skal de ut å skaffe seg utdannelse og en framtid, men i sin tro på at de er konger på haugen som har rett i alt de gjør, og rett til å gjøre som de vil, spolerer de sitt eget liv. (i deres verden er det for øvrig ikke de selv som spolerer sitt eget liv, men omgivelsene rund, dvs alle andre de møter på veien gjennom livet.)

Heldigvis er flesteparten av dagens barn og unge flotte og hyggelige mennesker med herlige og misunnelsesverdige framtidsutsikter. Poenget er bare at kjærlighet ikke utvises med å fylle et barns liv med materielle goder. Det er på mange måter et overgrep å oppdra et barn til å bli så ufyselig at andre mennesker ikke klarer å være i samme rom som dem. Det er sterke ord, og er egentlig ikke mine, de er ordene til et menneske som selv har oppdratt flere barn. Jeg synes likevel de understreker et viktig poeng; det ligger mye kjærlighet i et nei.