Slitsomme drømmer

Natt til lørdag sov jeg egentlig tungt, men sov jeg godt? Det var noe med drømmen min, som forfulge meg hele natten. Jeg drømte nemlig at jeg ble diagnostisert med tidlig alzheimers. Sykdommen var enda på et tidlig stadium, og det verste med det var at jeg var smertelig klar over at jeg kom til å svinne hen sakte men sikkert 30 år gammel og allerede glemsk. Mine foreldre bygde om huset slik at jeg kunne ha en liten leilighet der, på den måten kunne de følge med meg etterhvert som sykdommen utviklet seg. Så våknet jeg og var lettet over at det hele var en drøm.

Problemet var bare at da jeg sovnet igjen drømte jeg videre på akkurat samme drømmen. Joda, jeg innser at det kan høres unektelig komisk ut. Det er liksom noe tragikomisk over å være relativt nyutdannet, så skal man liksom glemme alt igjen. For ikke snakke om å måtte flytte hjem til mor og far. Samtidig skal man ikke glemme at alzheimers faktisk er en ganske lumsk sykdom som faktisk kan ramme unge mennesker også. Nå er det vel ikke kjempevanlig at man får det som 30 åring, men jeg har fått ny respekt for mennesker som får slike diagnoser. Det  at man skal leve videre, men sakte men sikkert vil mentalt forsvinne fra verden kan ikke være verdens beste beskjed å få.

Kanskje på tide å takke for hver dag man har helsen i behold.

Middagshelvete

Jeg er så lei av middagshelvete. Det å finne på middag hver eneste jævla dag. Det er ikke bare snakk om å finne på, men ALLE skal jo være fornøyd. Alle skal like det, det skal være alles ynglingsrett, hver dag, og rettene må komme i riktig rekkefølge. Gud forby at man lager søndagsmiddag på en lørdag.

I dag fikk middagsdiskusjonen meg til å se rødt. Stolt og glad hadde jeg funnet fram dagens middag. Jeg skulle lage fløtegratinerte poteter og lammesteik. Men så klarte jeg (Gud forby) ikke å finne på en bra søndagsmiddag som alle kunne like. Til slutt hørte jeg liksom klokka tikke, som om jeg var på en tidsfrist jeg overhode ikke ville klare å overholde. Tiden rant ut i sand og mannen ærklærte høylydt (inne på Rema, med irritert stemme skal vite) at han omså kunne dra på gatekjøkken. For et nederlag for en kvinne som fortvilt prøver å skape hyggelige middager i hjemmet. At alle på Rema skulle få høre hvor mislykket oppdraget mitt var, og at min mann heller foretrekker å dra på gatekjøkken framfor å henge hjemme rundt mors gryter. (Som for øvrig fortsatt var imaginært tomme da jeg ikke hadde klart å fylle dem i tankene mine en gang)

Det var dette utspillet som fikk meg til iskaldt å svare, "det blir ingen middag i dag" før jeg slengte  (ja faktisk, slengte) lammesteiken tilbake i kjøledisken, marsjerte bort til meieriproduktene for å legge fløten tilbake på plass og slamret igjen døren litt for hardt. I det jeg snudde håpet jeg at han var et fortvilet vitne til opptrinnet mitt (eller skal man si oppførselen min), men han var allrede godt på vei bort til potetgullhyllen. "Jaså", tenkte jeg, "dersom potetgull er mer viktig enn middag kan det bare være", så stormet jeg ut av butikken, ut i regnværet, og ble stående utfor min egen bil å fryse. For nøkkelen lå jo i jakkelomma på den potetgullhandlende mannen. (Jeg er for øvrig ikke helt sikker på at han handlet potetgull, dette er noe jeg tror, og dermed er det sånn det er.)

Vel hjemme trakk jeg meg tilbake på sutrerommet (normalt i bruk som et helt ordinært soverom), og planla dette blogginnlegget. Det var i grunnen litt annerledes i hodet mitt da. Jeg skulle for eksempel skrive at jeg sier opp min stilling som middagslager og husholderske her på Høyden. Nå skulle alt gå etter berg-seg-den-som-kan prinsippet, dvs at alle sto for sin egen næringstilførsel. Jeg skulle kun lage mat til meg selv. Så det så.

Deretter sto jeg opp, hengte opp de nyvaskede arbeidsklærne til mannen, og gikk så i gang med middag. Bare til meg selv? Nei selvfølgelig ikke. For guttene satt jo bare der som to utsultede hyener. (ok da, jeg syntes til slutt litt synd på dem). Men fikk alle det beste de viste? Nei, det ble grøt. Risengrynsgrøt. Det er et stykke fra lammestek til grøt. Men sånn kan det altså gå når mor i huset blir sur.

Ny fantastisk blogg

For alle som liker blogglesing som gir påfyll vil jeg anbefale Hildes nye blogg. Flotte Hilde fra lille Hammerfest har en dokorgrad i internasjonal politikk og amerikansk utenrikspolitikk. Dette blogger hun nå om i bloggen Dagens DC. Interessante og lærerike tema, i skjønn forening med et variert og spennende språk (godt bevart etter mange år i utlendighet). Jeg leser hvert innlegg med glede, entusiasme og stor interesse. Stikk innom for å se om det er noe for deg.