Propaganda

Da kommer et propagandainnlegg, litt som prikken over i'en til det det forrige innlegget.

Slik tilbringer altså gode nordmenn som oss helgene. Mindre hytte enn dette kan man nesten ikke ha. Med raskere nett her enn hjemme var det en ypperlig plass for meg å gjemme meg bort på for å skrive hjemmeeksamen tidligere denne måneden. Selvfølgelig ikke alene, men likevel nok av tid til å jobbe.  

Kooooooosestund i sola. Kan livet egentlig bli bedre?

Farris synes nok ikke det, ikke bare elsker han å sole seg, men også å bli børstet. Så fornøyd liten pusi som kom inn igjen har jeg ikke sett på lenge.

Hard sensur

Det kan være et slit å blogge av og til, eller kanskje jeg heller skal si at det kan være et slit å avstå fra å blogge. Selv om jeg har levd i en eksamensboble i over en måned nå, er jeg likevel vitne til ting som hadde vært verdt å blogge om. Urettferdighet, atypisk oppførsel og andre småting. Problemet er bare at man som blogger også skal stå til ansvar for det man legger ut på nett, og selv om man selv ser humoren i å ta stereotypien på kornet, vil der alltid finnes andre, mer narsissistiske mennerskertyper, som klarer å vri generell humor over til hets. Man skal med andre ord være forsiktig for ikke å bli misoppfattet, og blir man det må man være klar for litt udannet bannskap i kjølvannet av saken. Uansett. Jeg har nettopp slettet et innlegg etter å ha hatt det på bloggen i ca et døgn. Etter å ha tenkt nøye etter har jeg gått gjennom kjeden av menneskelig oppfattelsesevne, og tenkt ut en rekke scenarioer som kunne vært en påfølgende konsekvens av innlegget. Noen av disse var rett og slett ikke ønskelig, derfor koblet jeg på internsensuren og slettet hele greia.

Det sies at vi har ytringsfrihet i norge, men er vi blitt så forbanna politisk korrekte at vi sensurerer oss selv? Samtidig må jeg spørre meg selv hvorfor jeg har bloggen, og kommer fram til at det slett ikke dreier seg om å sende ut propaganda fra mitt akk så perfekte liv. Jeg synes jeg har hørt ytret at pennen er vårt sterkeste våpen, og joda, den er  aller høyeste grad byttet ut med PC, og akkurat derfor må den også benyttes med omhu. Men skal man la denne streben etter ikke å støte noen hemme skrivingen? Av og til lurer jeg på om jeg heller skulle startet på en roman. Med bare "imaginære" karakterer. En dag kanskje.

Drikker kaffe og ser på sommerklær

Ok, fortsette latskapen litt her på formiddagen med god frokost, kaffe, blogger og nettbutikker. Om man ikke har penger kan man jo i det miste ønske seg ting. Jeg husker godt følelsen da jeg var liten, da jeg ønsket meg noe lenge, og endelig fikk det. Det er en herlig følelse. Jeg hadde den samme følelsen da jeg bytta kjøkken og pussa opp her hjemme, jeg som hadde hatt et førti år gammelt kjøkken hadde plutselig et nytt et. Det føltes ut som luksus. Og hvite fine dører i leiligheten. For en følelse. Og da jeg endelig hadde råd til å kjøpe bilen jeg hadde ønsket meg i to år (Man kan jo ønske seg alt mulig, men jeg foretrekker å ønske meg ting innenfor realitetens grenser). Jeg husker at jeg sto i vinduet å beundret kjøretøyet når det sto parkert på veien. I ettertid er slike følelser nesten litt komiske, men de er deilige der og da.

Så da sitter jeg her å ønsker meg små oppnåelige ting fra nettbutikker. Koselig søndag det. Jeg legger litt av hvert i handlekurvene, som jeg senere skal slette. Jeg tenker nemlig på noe min bestefar alltid pleide å si: Hvis du kjøper alt du ser, må du gråte mens de andre ler.

I tillegg tenker jeg på Sidsel Mørcks kjøpevers:

Kjøpe-vers

Å kjøpe lakris og karameller

og kjøpe popkorn og jordbær-is,

det er en sykdom å kjøpe-kjøpe

og tygge-tygge for hver en pris.

Å kjøpe bukser og olajakker

og kjøpe skjorter med broderi,

det er en sykdom å kjøpe-kjøpe

og bytte-bytte ustanselig.

Å kjøpe-kjøpe er blitt en sykdom

og den er farlig fordi vi tror

at det bestandig er nok å ta av

og evig rikdom på moder jord.

GOD PINSE !!!