Å tie er gammeldags

Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger på blogginnlegget om Andrea. Noen takker også for at jeg/vi er åpen om det som har skjedd. For meg er det å skrive terapi, samt det å dele det jeg skriver med andre. Det er også fint å se at det jeg skriver blir satt pris på, og at det berører så mange.

Før jeg skrev lurte jeg på om jeg skulle blogge om Andrea. Noen mennesker er veldig var for triste ting, og liker ikke å lese om det på nett. Noen mennesker har evnen til å sette på seg skylapper og maler flekken foran sine egne øyne lyserosa, slik at deres verden oppleves akkurat sånn. Lyserosa. Uansett hva som foregår rundt dem. Jeg var kanskje litt redd for å støte slike mennesker med åpenheten min, redd for hva slike mennesker ville tenke når de fikk en ubehagelighet trødd oppi det ansiktet, foran den rosa flekken de foretrekker å stirre tomt på. Men det er jo ikke sånn. Det virker som de fleste foretrekker ærlighet, og åpenhet. Og så har jeg kommet fram til at de som ikke gjør det kan la være å lese. Så enkelt er det.

Dødfødsler snakkes ikke så mye om. Det forties. Så lenge det er slik vil mennesker som havner i situasjonen fortsette å oppleve at systemet rundt ikke vet hvilke rettigheter man har. Kanskje vil man ha en arbeidsgiver som ikke vet hva man har krav på, eller forstår hva man går gjennom. Kanskje vet ikke personalet på sykehuset det. (Nå skriver jeg generelt, ikke om egen opplevelse) Mammaer og pappaer som mister sitt barn opplever ofte en ensom sorg, de føler ofte skam og ofte skyldsfølelse. Mye av dette kommer fram i en kronikk skrevet av Trine Giving Kalstad, Fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, i Dagbladet torsdag 14. april 2011. (trykk her dersom du ønsker å lese kronikken) Vi har selv opplevd det meste, skammen over å ha mislyktes som kvinne, da jeg gikk rundt på sykehuset blandt andre gravide med et dødt barn i magen. Skyldsfølelsen, var det noe jeg gjorde eller ikke gjorde? Ensomheten med å være barselkvinne, nybakte foreldre uten et barn. Men når vi begynte å snakke med folk forsto vi fort at mange har opplevd det samme. De fleste kjente noen som hadde opplevd det, noen hadde opplevd det selv. Så hvorfor snakker man ikke om det når så mange som fire kvinner føder sine døde barn denne uka? Vi er ikke alene. Det er kanskje det som gjør meg mest trist. Nettopp at vi ikke er alene. For enhver baby som dør er en tragedie i seg selv.

Jeg er glad jeg har vært åpen om vår tragedie. Jeg skal ikke være med på å tie. Uten at det betyr at sorgen skal bli altoppslukende.

Å tie er gammeldags, vi lever tross alt i 2011.

Andrea, vår lille engel

Jeg leser mitt forrige blogginnlegg og vil egentlig bare gråte. Jeg vil gråte fordi det i dag er to uker siden jeg fødte mitt barn. Natt til lørdag 26.mars 2011. Noe som skulle oppleves som den største lykke føles nå som en lang vond drøm. Vår lille Andrea kom til verden stille, hun var allerede død.

Jeg har lurt på om jeg skal blogge om dette, men jeg har jo skrevet om Andrea. Om jenta som levde i magen min, som var så levende og aktiv. Faktisk så aktiv at jeg lurte på om hun ville slite moren sin fullstendig ut når hun kom til verden. Men det vil hun aldri få sjansen til å gjøre. Hun vil aldri få sjansen til å gjøre noe som helst, og det eneste vi noen gang fikk lov til å gjøre for henne var å gi henne en grav. Derfor må jeg blogge om Andrea. For jeg kan jo ikke bare late som ingenting, late som hun aldri kom. Hun kom, men hun kom stille. Og da hadde hun allerede forlatt oss.

Så lurer vi bare på hvorfor. Hvorfor? Hvorfor stopper et lite hjerte å slå? Hvorfor dør et barn som enda ikke har startet livet, bare dager før det er ventet til verden? Hvorfor blir små engler tatt i fra oss når ondskap får vandre fritt? Hvorfor mistet vi vårt barn? Hvorfor må vi leve i sorg når vi skulle leve i lykke? Hvorfor? Noen sier at Vår Herre plukker de fineste blomstene først. Det trøster så lite.

Så kommer hvordan. Hvordan lever vi med tapet? Hvordan kan man noen gang bli ordentlig glad igjen? Hvordan skal man begynne å fungere normalt igjen? Hvordan godta at det fineste man vet er borte? Hvordan komme seg gjennom sorgens faser, denne følelsesmessige berg og dalbane man ufrivillig har blitt kastet inn i? Hvordan?

Andrea ble begravet på en solskinnsdag med noen få, men flotte mennesker til stede. Til min datter skrev jeg følgende:

Til Andrea, vår lille engel


”Med smerte skal du føde dine barn”, lød Guds ord til kvinnen etter at Adam og Eva hadde falt i synd. Med smerte fødte også jeg deg, mitt barn, og som de fleste andre fødsler kulminerte også denne i gråt. Min gråt. Din fars gråt. Vår felles gråt over din stillhet, Andrea.


Med hånden hvilende på ditt kinn kom du til denne verden, etter at du allerede hadde forlatt den. Det var som om du hadde lagt deg til å sove, for aldri å våkne mer. Som om du hadde utført din gjerning her på jord, og derfor fredelig og stille kunne forlate den.


Små engler vet at kjærlighet ikke er som brød eller vann. Det blir ikke mindre på hver jo flere som må dele den. Små engler som deg vet at kjærlighet utvider seg og blir større etter hvert som flere kommer til, og at den ikke forsvinner når menneskene som skapte den blir borte. Du kom inn i livene våre og skapte et hav av kjærlighet i vårt hjem. Nå sitter vi igjen, mamma og pappa som elsker deg, uten vår lille engel, men i et hjem fylt til randen av kjærlighet.


Takk for alt, og sov søtt kjæreste lille venn.


Mamma og pappa


Så leste presten det opp i begravelsen. Fordi jeg ville at alle skulle forstå hva vi føler, nemlig at uansett hvor vondt vi har det vil vi ikke tenke på opplevelsen som noe vondt. For Andrea skal ikke forbindes med noe vondt. Hun skal forbindes med kjærligheten hun skapte. Hun skal forbindes med alt det positive vi gjorde for oss selv mens vi ventet henne. Hvordan vi forbedret våre liv for å kunne ta i mot henne på best mulig måte.

Oppi alt det triste er vi glad vi har hverandre. Sammen gjør vi hverandre sterkere.

Dancing baby

Noen rapporterer at babyen i magen beveger på seg når den hører musikk, og kanskje til og med en viss type musikk. Fortvilelsen kan være stor når den lille helt klart fryder seg over Britney Spears eller Tone Damli Aaberge.

Jeg har ikke opplevd noe sånn. Derimot er det slik at hver gang jeg spiser sjokolade, eller andre søtsaker, så blir det liv og røre. (Nå er det for så vidt ofte liv å røre, en gang kjørte knøttet på fra klokken ti om kvelden til klokken to om natten, nonstop... ) Poenget er bare at det aldri slår feil med søtsaker. Da er det dancing baby for en stund.

Det får meg til å undres, indikerer livet i magen hva slags personlighet barnet får? Kanskje greit og ikke introdusere barnet for sukker før det fyller 4..., minst!!!