pelsklumper til besvær

Katta mi har alltid vært veldig flink til å stelle pelsen sin, han har i løpet av sine 16 (snart 17 år) aldri hatt klumper, før nå. Selv jeg er nå er nødt til å innrømme at han trekker på årene, det er ingen leken ungkatt som holder hus med meg, men en eldre, klok og vis liten herremann. Det fine med den lille pelsdotten er at han bare blir vakrere og vakrere for hver dag som går. I takt med at han blir vakrere blir han også desverre stivere og stølere, og nå når han ikke til overalt når han skal stelle silkepelsen sin. Han får store klumper der hvor han ikke kommer til, og en av disse er nå så kompakt og vanskelig å klippe at pelsdotten rett og slett må til dyredoktoren.

Litt stress akkurat nå, ettersom vi skulle starte avgårde tidlig til Tromsø i morgen. Hadde ikke lyst å belaste kattepasserne med tur til Dr. Dyregod. Får håpe det ordner seg.

Er for øvrig usikker på om der er trådløst nett på hotellet. Det er mulig det blir 2 uker bloggefri på meg.Tiden vil vise.

Harrytur

Roen har endlig senket seg i mitt lille hjem på Høyden. Jeg er absolutt ikke vant til ikke å ha noe å gjøre på ettermiddagene, i går var første ettermiddag/dag på lenge jeg faktisk ikke hadde jobb liggende, det ble egentlig ikke gjort mye fornuftig, men det er jo nettopp det jeg har gledet meg til i noe som føles som evinnelige tider, å ikke måtte gjøre fornuftige ting.

Det har seg likevel sånn at jeg siden den spede begynnelse av mitt liv viste potensialet til å være et fornuftsmenneske. Min avdøde bestemor ville kunne bekreftet dette, om hun enda hadde levd, med en historie om da hun sendte med på handletur alene som treåring. Uten handlelapp. Jeg kom ikke hjem med det hun hadde bestilt, men faktisk med noe som var enda viktigere, og som vi også trengte. Dopapir framfor nye "kopptuer" (som vi sier her i finnmark, det er oppvaskklut på vanlig norsk). Nå skal derimot fornuftsmennesket legges bort for en periode. Jeg skal bare slappe av, kose meg og gjøre akkurat det som faller meg inn i øyeblikket. Jeg skal nemlig på harrytur.

Med harrytur mener jeg ikke sånn svipptur over grensa for å handle billig bacon. Jeg skal reise charter til Mallorca. Jeg pakker kofferten og kaster meg ut på en sånn tur som de hippe og eventyrlystne backpackerne skyr som pesten, og som pensjonistene jubler over. Vi har til og med bestil transport til hotellet, slik at vi følger saueflokken helt fram til døren. Det er noe som heter alt til sin tid, og akkurat nå passer det meg faktisk utmerket. Jeg utslitt etter vinteren og vårens strabaser, og gleder med til å sitte på balkongen i godt selskap og en god flaske vin. Jeg gleder meg til å lese bok på stranden, og å trø i butikker i Palma. Jeg gleder meg til å sove til jeg våkner av meg selv (forhåpentligvis i nitiden en gang, morgenstund har gull i munn) og å spise gode frokoster på balkongen med havutsikt. Det vil se omtrent slik ut. (Bortsett fra at jeg ikke er blond med permanentkrøller, og handymannen har veldig langt fra svart hår)

Vi gleder oss til å dorme oss på stranden, der skal vi lese bøker, sole oss og holde faen med hverandre dersom en av oss sovner i solsteken. (Hvis noen ser handymannen kommer solbrun hjem med "made in Taiwan" skrevet i blek hudfarge på brystet vet dere hva som har skjedd. Da har han sovnet mens jeg har hatt det litt for gøy med sunblocken.)

Begge bilder er lånt fra hjemmesidene til Apollo.

Jeg vurderer for øvrig bloggefri i ferien. Har ikke helt bestemt meg enda.

Fotballkamp med handymannen

Jeg har nettopp sett fotballkamp sammen med handymannen. Det er VM, England spilte mot USA, en kamp jeg selv ønsket å se, til tross for at jeg ikke er spesielt interessert i fotball. Jeg er, derimot, interessert i England, og kapteinen Stephen Gerrard er min kjærlighet fra mine unge dager som student i England, med Liverpoolkamper på storskjerm inne på stampuben Punch & Judy.

Så ser man da fotball med en mann. Grillmat til middag, fotballkamp og øl til dessert. Det er avslappende og tidvis spennende. Kampen ender skuffende med uavgjort, min kjærlighet scorer tidlig i kampen, men en stygg keepertabbe slipper inn et mål fra amerikanerne. Etter sine tilmålte minutter er kampen ferdig. Det er da det hele begynner på andre siden av bordet. Analyser av kampen, utgreininger og forklaringer og kritikk. Av spillere. Av trenere. Av fandens oldemor. Så kommer mitt spørsmål.

Hvorfor kan ikke bare menn innfinne seg med at kampen er over? Hvorfor denne uendelige diskusjonen i ettertid? Jeg har vist enda veldig mye å lære når det gjelder menn.... :-)