Snill jeg, langt i fra...

Jeg serverte nettopp en venn en skikkelig flåsete kommentar hvor jeg moret meg stort på hans bekosting. Et skråblikk fortalte meg sporenstreks at jeg muligens hadde dratt den litt langt, hvorpå jeg la meg langflat og uttrykte anger med kommentaren "jeg skal bli snill fra nå, jeg lover." Min gode venn gadd ikke en gang snu hodet for å se på meg da han svarte tørt, "neida Kine, du skal bare fortsette å være deg selv."

Hmm, korresponderer kanskje ikke helt med forrige innlegg om å være snill. Et lite tilbakeslag kanskje, men jeg gir meg ikke. Fra nå av skal jeg øve en halv time hver kveld på å være snill pike.

I'm sleeping with a mended heart...

Try sleeping with a broken heart, synger Alicia Keys. Jeg spiller sangen omtrent 20 ganger om dagen. Saken er den at jeg har sovet med et knust hjerte i over 4 år. Til slutt venner man seg til det. Det er lett å bli bitter, men bitterhet er ikke alltid negativt i og for seg, det er mer en forsvarsmekanisme mot enda flere søvnløse netter. For hver eneste natt når man legger seg tenker man at det er på tide å finne en måte å bli ferdig på, en måte å leve videre, en vei mot sann glede. Går tiden lenge nok uten at man klarer å plukke opp de knuste bitene av sitt eget hjerte som ligger slengt rundt omkring, etter herjingene til mennesker som bare har troppet opp i livet ditt uten invitasjon, revet av en bit og slengt den avgårde. Kanskje er det derfor jeg lytter til Alicia. Flere ganger om dagen.

Samtidig slo det meg i går kveld at det ikke angår meg lengre. Jeg har fått hjelp til å reparere mitt eget hjerte. Jeg legger meg hver kveld med et helt hjerte. Lykkelig, for første gang på flere år. Det er lett å ta ting for gitt når livet går på skinner. Det vil ikke jeg. Derfor fortsetter jeg å lytte til Alicia, som tilstadighet minner meg om alle vonde årene som ligger bak meg, for det er faktisk vanskelig å sove med et knust hjerte. Jeg håper det er lenge til jeg må oppleve det igjen. I mellomtiden gleder jeg meg over å ha reparert hjertet mitt. Det gjør meg til et bedre menneske. Litt snillere, litt mindre bitter, litt roligere, og litt gladere...

Mitt kjøkkenbord

Kjøkkenbordet mitt er ikke spesielt nytt. Jeg har ikke eksakt informasjon på hvor gammelt det er, men det er et slikt et spraglete lysegrått respateksbord med rørben. Noen vil sikkert tro at jeg har det av mangel på noen bedre, eller av dårlig råd. Jeg var faktisk ute etter et slikt bord, og fant det ved en tilfeldighet. Det måtte litt mer leting til for å få all tilbehøret på plass, dvs passende stoler og krakker. Det kostet litt også, mest svette og men også et par hundringser i norsk valuta. Alt i alt var det en billig affære å skaffe meg bespisningsmøblement.

Kjøkkenbordet mitt bringer meg likevel gleder av dimensjoner, ikke bare gleder, men også påfyll. Når vi snakker påfyll handler det om så mangt. Mat, kunnskap og energi. Det ligger til enhver tid en stabel med bøker på bordet. Jeg er dessverre ikke i den heldige posisjonen at jeg har eget arbeidsrom, noe jeg forøvrig har ønsket meg lenge, noe som resulterer i at kjøkkenbordet i perioder fungerer som arbeidsstasjon. Kjøkkenbenken blir behørlig brukt som arkiv på best mulig måte. Det er overhode ikke optimalt, men det fungerer. Dermed sitter jeg ved respateksbordet mitt og suger til meg kunnskap både sent og tidlig.

Denne helgen har jeg ryddet bøkene vekk en stakket stund til fordel for mat. Det er sjelden jeg sitter ved kjøkkenbordet og spiser, rett og slett fordi det er mer spennende å få med seg nyhetene på tv når man spiser alene, enn å titte ut vinduet på alle bilene som kjører forbi nede på veien. Av og til sitter kattepusen på andre siden av bordet og ser på meg i det jeg fortærer måltidet. Da er det greit å sitte ved kjøkkenbordet, vi har til tider en merkelig symbiose for dyr og menneske, men det bryr vi oss lite om. Selv om den verbale kommunikasjonen er temmelig enveiskjørt gir det likevel påfyll i sjelen å se det nydelige pelsdyret som bevisst ønsker å være sammen med matmoren sin.

Det er det som er det fine ved bordet. Det er ingen som sitter på andre siden av meg uten å ville det selv. Det betyr at uansett hvem det er, så tilfører de noe, som regel i form av toveis verbal kommunikasjon. Jeg tror det var kronprins Haakon som først gikk ut å snakket offentlig om den gode samtalen. Den som tilfører energi, som gir mening, glede og følelsen av å bli både sett og hørt som menneske. Jeg innser at jeg er klissete dyp akkurat nå, men jeg har et poeng med det. Moralen i historien er rett og slett at lykke ikke kan kjøpes for penger. Jeg har et gammelt billig kjøkkenbord, men det er jo ikke prisen eller utseende på møblene rundt deg som gjør deg lykkelig. Samtidig vil jeg presisere at dette ikke er et klisjefylt innlegg hvor jeg kommer med flåsete utsagn om at med rette selskapet kunne man til og med vært lykkelig i en pappeske under en bro. Jeg mener heller at så lenge man har det man trenger, så er det menneskene og omstendighetene i livet ditt som gir påfyll og lykke. Ikke det faktum at kjøkkenbordet ditt kostet mer en naboens.