Av og til lukker jeg dører stille igjen. Det handler ikke bare om ikke å forstyrre den som sitter igjen bak døren, det kommer som oftest mest av min egen feighet. Det er lettere å forlate noen som ikke vet at du forlater dem, og når man stille lukker døren, uten at de merker at man drar, så slipper man også ubehagelig spørsmål om hvorfor man drar og hvor man har tenkt seg videre.
Det hender at jeg lar døren stå igjen på gløtt, fordi alt rundt meg er så skjørt at det ikke tåler en eneste lyd, og fordi jeg selv er redd for det som befinner seg utfor døren. Man søker gjerne en trygghet i å kunne se seg litt omkring, for deretter å vende ubemerket tilbake til det man kjenner best, uten spørsmål om hvor man har vært. Døren sto på gløtt, ingen merket at jeg var borte.
I løpet av det siste året har jeg lukket mange dører som jeg lenge har hatt stående på gløtt. Den første lukket jeg ikke stille, jeg formelig slamret den igjen. Så lukket jeg den opp atter en gang, kun for å laget et nummer av neste slammer. Heldigvis er det noen ganger slik at personen på andre siden av døren forholder seg rolig, og lar deg slamre til du er utmattet og ferdig. Til døren ikke lenger tiltaler deg, til verden utenfor ikke lenger virker riktig så skremmende.
Den andre døren, derimot, lukket seg plutselig. Jeg skulle bare utenfor en tur for og myse litt, se litt på verden og beundre utsikten. Jeg glemte at døren hadde smekklås. Jeg hørte klikket bak meg, men merkelig nok ble jeg verken fortvilet eller redd, jeg innså at døren hadde vært på gløtt så lenge at jeg hadde blitt vant til verden på utsiden. På mange måter ble jeg glad. Jeg kunne bare gå, uten å forklare meg for noen. Som en fange i et fengsel hvor alle vakter plutselig bare var forduftet og låser ikke lenger eksisterte. Den tredje døren er jeg enda litt usikker på, men jeg tror jeg lukket den forsiktig i dag. Det hender jo at dører sklir opp igjen når man lukker dem stille og lett. Men magefølelsen sier meg at jeg lukket den. Uten et ord.
Så da befinner jeg meg i ingenmannsland atter en gang. Jeg er merkelig nok aldri redd lenger når jeg er her ute. Det er nemlig slik at når en dør lukkes åpnes en annen. Personlig synes jeg det er viktig å se seg godt om, og ikke bare løpe inn den døren som ser mest forlokkende ut. Det er ikke sikkert det er like innholdsrikt på innsiden, og det er tross alt det som teller. På mange måter har jeg sett meg ut døren jeg tror jeg vil prøve. Noen vil sikkert synes jeg er smågal, andre vil synes det er smart av meg å velge akkurat den døren. Alle mennesker vil ha formeninger om hvilke dør som er best for meg, men i all hemmelighet liker jeg å snike meg litt rundt om natten for å titte inn vinduer. Jeg vil nemlig være sikker på at når jeg endelig velger en dør, så kan jeg leve med hva jeg finner der inne.
Akkurat nå vakler jeg litt. Jeg har sett meg ut en dør, men er usikker på om jeg tør åpne den. Derfor fintrør jeg litt på fortauet utfor. For jeg skal være sikker på at det er dit jeg vil, og når jeg er sikker skal jeg ikke lure meg inn stille og forsiktig, jeg skal rive opp døren med et brak og rope "JEG ER HJEMME".
tirsdag 2. februar 2010
mandag 25. januar 2010
Å kjøpe bruktbil
Se for deg at du skal kjøpe bruktbil. Du vil vel helst ha en helt ny en, men pengboka tillater ikke en helt ny en, så du scanner finn.no for å finne det beste tilbudet. Du har penger nok til å finne en bil registrert etter 2000, kanskje til og med etter 2004 dersom du kommer over et godt tilbud. Det gjelder bare å finne det gode tilbudet. Det er derfor man bruker funksjonen avansert søk, og plotter inn i hytt og pine, søker og søker, og ender opp med forskjellige resultater hver gang. La oss si at du i et av disse søkene bare legger inn utstyret du vil ha, og atter en gang får opp en liste som passer til ditt siste søk. Det er vel bare å prøvekjøre da, er det ikke?
Så er det ut å prøvekjøre, ikke bare en men flere. Og for hver gang stikker du innom venner og bekjente for å søke råd. Joda, den første bilen var en 2004 modell, fin i lakken, og vakre linjer. Alle mener at et er en bra bil for deg og råder deg til å kjøpe. Selv er du litt i tvil, fant kanskje ikke helt rette sittestillingen og grubler litt over om du kan forplikte deg til denne bilen, selv om den kler deg godt. Det ender med at du velger å prøvekjøre en siste bil, den er ikke helt det du i utgangspunket hadde tenkt deg, men du elsker den likevel fra det øyeblikket du setter deg inn. Prisen er slett ikke ille, og den har mye av det du er på utkikk etter, dessuten føles det fantastisk å kjøre den. Venner og familie ler av deg og tror du har blitt gal. Skal du virkelig kjøpe den bilen der? Når du heller kan få en ti år nyere, mer miljøvennlig of driftsikker Toyota. Ingen klarer helt å forstå at du heller velger å bruke penger på en gammel Mercedes fra 1995. Du må innrømme at linjene ikke er helt som på nyere modeller, lakken er kanskje litt falmet, ikke overalt, men noen steder. Den vil aldri bli gatas fineste bil, men til syvende og sist er kanskje ikke det viktigste å ha finere bil enn naboen. Det viktigste er vel heller å være fornøyd selv, selv om venner og familie ikke helt klarer å innfinne seg med valget du har gjort. Det er likevel du som skal kjøre bilen. En Mercedes er nå likevel en Mercedes, uansett årsmodell, en Toyota vil jo også bare være en Toyota, uansett årsmodell, men personlig synes jeg uansett det er litt mer stas med en Mercedes åkke som.
Poenget er vel egentlig bare at man må gjøre som man selv vil. Dersom du skal bry seg om hva alle andre mener om deg og ditt valg, er faren stor for at du blir temmelig ulykkelig i lengden.
Så er det ut å prøvekjøre, ikke bare en men flere. Og for hver gang stikker du innom venner og bekjente for å søke råd. Joda, den første bilen var en 2004 modell, fin i lakken, og vakre linjer. Alle mener at et er en bra bil for deg og råder deg til å kjøpe. Selv er du litt i tvil, fant kanskje ikke helt rette sittestillingen og grubler litt over om du kan forplikte deg til denne bilen, selv om den kler deg godt. Det ender med at du velger å prøvekjøre en siste bil, den er ikke helt det du i utgangspunket hadde tenkt deg, men du elsker den likevel fra det øyeblikket du setter deg inn. Prisen er slett ikke ille, og den har mye av det du er på utkikk etter, dessuten føles det fantastisk å kjøre den. Venner og familie ler av deg og tror du har blitt gal. Skal du virkelig kjøpe den bilen der? Når du heller kan få en ti år nyere, mer miljøvennlig of driftsikker Toyota. Ingen klarer helt å forstå at du heller velger å bruke penger på en gammel Mercedes fra 1995. Du må innrømme at linjene ikke er helt som på nyere modeller, lakken er kanskje litt falmet, ikke overalt, men noen steder. Den vil aldri bli gatas fineste bil, men til syvende og sist er kanskje ikke det viktigste å ha finere bil enn naboen. Det viktigste er vel heller å være fornøyd selv, selv om venner og familie ikke helt klarer å innfinne seg med valget du har gjort. Det er likevel du som skal kjøre bilen. En Mercedes er nå likevel en Mercedes, uansett årsmodell, en Toyota vil jo også bare være en Toyota, uansett årsmodell, men personlig synes jeg uansett det er litt mer stas med en Mercedes åkke som.
Poenget er vel egentlig bare at man må gjøre som man selv vil. Dersom du skal bry seg om hva alle andre mener om deg og ditt valg, er faren stor for at du blir temmelig ulykkelig i lengden.
mandag 18. januar 2010
Kine og Karina lager mat de ikke kan del 1
Norse porter. Det anbefales å kjøpe minst 6 av denne og drikke dem alle i løpet av en kveld dersom du ønsker å dø. Smaker direkte pyton.
Karina var kveldens fotograf, begge bildene er lånt fra bloggen hennes. Da var det tid for ny oppdatering. Det er nesten blitt sånn at bloggen oppdateres i full fart hver søndag. Nå er det strengt tatt ikke søndag heller lengre. Det er natt til mandag, og jeg skal være på jobb om noen fattige timer. Søvn har jeg ikke noe håp om å få i natt, da jeg atter en gang har klart å snu døgnet, sånn i tillegg til generell mørketidsinsomnia.
Kine og Karina har i helgen laget mat de ikke kan. Reinsdyrsfilet. Karinas blogg inneholder detaljerte opplysninger angående menyen. Hun er flink å komme med detaljer og råd. Personlig har jeg en tendens til å fortelle i korte åndedrag om hendelser ut i fra mitt eget skråblikk. Så her kommer det.
Vi hadde kastet sammen menyen sånn litt i hast samme dag som vi skulle lage mat. Indrefileten av rein var noe vi hadde blitt enige om allerede ved ideens spede begynnelse, men tilbehøret forble et hengende spørsmål helt fram til dagen var kommet. Man kan kanskje tro at dette var på grunn av manglende entusiasme, noe som slett ikke er tilfelle, det bare skjedde så mye i forrige uke, både for meg og Karina, slik at vi aldri fikk helt tid til å planlegge på forhånd. Vi berget oss likevel godt. Hasselbackpotet, hjemmelaget saus kokt på eplejuice og balsamicoeddik (takker Stinemor for oppskriften), brokkolipuré og ripsgele. Dette kan unektelig høres fjongt ut, men det var heller relativt enkelt å lage.
Vi startet nok litt i seneste laget. Klokken var over åtte da jeg ankom casa de Karina, og før vi startet kokkeleringen satte vi oss ned og drakk en fantastisk velkomstdrink. Velkomstdrinker er vel heller sjelden å servere seg selv, men vi fant det passende. Jeg hadde fått en flaske bobblevann kalt Fresita i 30 årsdagsgave, og ettersom jeg sjelden drikker boblevann alene, var dette anledningen å åpne flasken syntes jeg. Fresita var faktisk veldig god om man liker det litt søte, som navnet tilsier smaker den av søte jordbær, og er svært lett drikkelig.
Vi hadde vært på polet tidligere på dagen for å kjøpe inn vin til maten, og for en gangs skyld angrep jeg ikke bare den vanlige Risling hyllen. Vi fikk derimot hjelp og anbefalinger fra personalet. Vi ville prøve ut noe nytt, derfor tok vi en rød, en hvit og en flaske øl. Det føltes litt som å gå på skattejakt på vinmonopolet, som å komme hjem med ukjente skatter i håp om at de skulle være verdt noe. Ølet var det første vi åpnet til maten, Norse Porter het det, og smakte omtrent som pissvann blandet ut i gjørme, som det i tilegg var stumpet om lag 30 sneiper i. Ja riktig, jeg sa sneiper, for tjære var faktisk en av ingrediensene, og sverger jeg på at jeg ikke tuller. Karina drakk den røde flaska, ettersom jeg aldri rører rødt, men den hvite ende opp med å være en type Risling som jeg aldri hadde prøvd før. Den var svært vanskelig å beskrive, men hver gang jeg tok en slurk av de to første glassene grøsset jeg og fikk frysninger. Etter glass nummer to gikk det relativt greit. Ikke misforstå, det var faktisk en god vin altså. men jeg har også innsett at jeg ikke er noen vinkjenner, og dermed mangler begreper for å kunne beskrive det jeg smaker. Sødme og tørrhet sier meg fint lite. Dessverre.
Maten ble som sagt fantastisk. Kjøttet ble perfekt stekt, det var mørt og rosa inni. De andre ingrediensene passet sammen som hånd i hanske, og vi var i bunn og grunn temmelig ekstatisk over det måltidet vi faktisk hadde laget. Mens vi spiste kommenterte og komplimenterte vi hver enkelt ting på tallerkenet foran oss. Kjøttet var utmerket, mente vi. Brokkolipuréen var nydelig, løken var en positiv overraskelse, potetene var et sjakktrekk og ripsgeleen var innovativt og nytenkede for oss å være. Da vi hadde gått runden startet vi på nytt igjen, og komplimenterte alt en gang til. Dette gjorde vi noen runder, helt til vi kom på at vi hadde glemt å piske smør inn i sausen. Til tross for denne lille tabben smakte sausen fortreffelig likevel, så det var ikke den verste tabben vi kunne gjort.
Etter middag tok vi oppvasken sammen og flyttet oss over i salongen. Altså som ethvert ektepar en lørdagskveld. Etterhvert kom også Kjersti ned og sluttet seg til selskapet. Kjersti og jeg flyttet oss over til Redrum utpå natten, mens Karina var smart nok til å ta kveld. Nede på byens herligste uteplass gikk livet sin vante gang. Folk hang i baren, noen danset, halvparten av gjestene satt ute under vamelampene , mens andre koset seg stort med utenomekteskapelige aktiviteter inne på Catos hjemmesnekrede pissoar i bakgården. Hammerfest går med andre ord sin vante gang.
Kine og Karina har i helgen laget mat de ikke kan. Reinsdyrsfilet. Karinas blogg inneholder detaljerte opplysninger angående menyen. Hun er flink å komme med detaljer og råd. Personlig har jeg en tendens til å fortelle i korte åndedrag om hendelser ut i fra mitt eget skråblikk. Så her kommer det.
Vi hadde kastet sammen menyen sånn litt i hast samme dag som vi skulle lage mat. Indrefileten av rein var noe vi hadde blitt enige om allerede ved ideens spede begynnelse, men tilbehøret forble et hengende spørsmål helt fram til dagen var kommet. Man kan kanskje tro at dette var på grunn av manglende entusiasme, noe som slett ikke er tilfelle, det bare skjedde så mye i forrige uke, både for meg og Karina, slik at vi aldri fikk helt tid til å planlegge på forhånd. Vi berget oss likevel godt. Hasselbackpotet, hjemmelaget saus kokt på eplejuice og balsamicoeddik (takker Stinemor for oppskriften), brokkolipuré og ripsgele. Dette kan unektelig høres fjongt ut, men det var heller relativt enkelt å lage.
Vi startet nok litt i seneste laget. Klokken var over åtte da jeg ankom casa de Karina, og før vi startet kokkeleringen satte vi oss ned og drakk en fantastisk velkomstdrink. Velkomstdrinker er vel heller sjelden å servere seg selv, men vi fant det passende. Jeg hadde fått en flaske bobblevann kalt Fresita i 30 årsdagsgave, og ettersom jeg sjelden drikker boblevann alene, var dette anledningen å åpne flasken syntes jeg. Fresita var faktisk veldig god om man liker det litt søte, som navnet tilsier smaker den av søte jordbær, og er svært lett drikkelig.
Vi hadde vært på polet tidligere på dagen for å kjøpe inn vin til maten, og for en gangs skyld angrep jeg ikke bare den vanlige Risling hyllen. Vi fikk derimot hjelp og anbefalinger fra personalet. Vi ville prøve ut noe nytt, derfor tok vi en rød, en hvit og en flaske øl. Det føltes litt som å gå på skattejakt på vinmonopolet, som å komme hjem med ukjente skatter i håp om at de skulle være verdt noe. Ølet var det første vi åpnet til maten, Norse Porter het det, og smakte omtrent som pissvann blandet ut i gjørme, som det i tilegg var stumpet om lag 30 sneiper i. Ja riktig, jeg sa sneiper, for tjære var faktisk en av ingrediensene, og sverger jeg på at jeg ikke tuller. Karina drakk den røde flaska, ettersom jeg aldri rører rødt, men den hvite ende opp med å være en type Risling som jeg aldri hadde prøvd før. Den var svært vanskelig å beskrive, men hver gang jeg tok en slurk av de to første glassene grøsset jeg og fikk frysninger. Etter glass nummer to gikk det relativt greit. Ikke misforstå, det var faktisk en god vin altså. men jeg har også innsett at jeg ikke er noen vinkjenner, og dermed mangler begreper for å kunne beskrive det jeg smaker. Sødme og tørrhet sier meg fint lite. Dessverre.
Maten ble som sagt fantastisk. Kjøttet ble perfekt stekt, det var mørt og rosa inni. De andre ingrediensene passet sammen som hånd i hanske, og vi var i bunn og grunn temmelig ekstatisk over det måltidet vi faktisk hadde laget. Mens vi spiste kommenterte og komplimenterte vi hver enkelt ting på tallerkenet foran oss. Kjøttet var utmerket, mente vi. Brokkolipuréen var nydelig, løken var en positiv overraskelse, potetene var et sjakktrekk og ripsgeleen var innovativt og nytenkede for oss å være. Da vi hadde gått runden startet vi på nytt igjen, og komplimenterte alt en gang til. Dette gjorde vi noen runder, helt til vi kom på at vi hadde glemt å piske smør inn i sausen. Til tross for denne lille tabben smakte sausen fortreffelig likevel, så det var ikke den verste tabben vi kunne gjort.
Etter middag tok vi oppvasken sammen og flyttet oss over i salongen. Altså som ethvert ektepar en lørdagskveld. Etterhvert kom også Kjersti ned og sluttet seg til selskapet. Kjersti og jeg flyttet oss over til Redrum utpå natten, mens Karina var smart nok til å ta kveld. Nede på byens herligste uteplass gikk livet sin vante gang. Folk hang i baren, noen danset, halvparten av gjestene satt ute under vamelampene , mens andre koset seg stort med utenomekteskapelige aktiviteter inne på Catos hjemmesnekrede pissoar i bakgården. Hammerfest går med andre ord sin vante gang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)