Rompehår og dinosaurlærere

Siden forrige innlegg har jeg stort sett gjort det samme som jeg gjør hver uke. Jeg jobber. I tillegg prøver jeg å trene, samt å kutte sukker. Det sistnevnte går ekstremt dårlig på hverdagene, men helt fint i helgene. Jeg er om mulig litt motsatt av alle andre på dette punket, men så er da også sannheten. Jeg vet ikke hva det er med jobben min, men den får meg til å lengte etter sukker hver eneste arbeidsdag.

I en av engelsktimene denne uken rakk en av elevene mine opp hånden. Som den pliktoppfyllende læreren jeg er løp jeg sporenstreks bort for å være til tjeneste. ”Er dette riktig?” spurte eleven undrende mens hun pekte på en setning hun hadde skrevet på et papir. I eat asshair. Jeg spiser rompehår. Litt perpleks og en smule overrasket svarte jeg ”I don’t know, do you?”.  Samtidig tenkte jeg at dette var da ikke opp til meg å svare på, hun måtte selv vite om hun spiste rompehår eller ikke. ”Nei, svarte hun, jeg lurer på om dette er grammatisk riktig, kan jeg skrive setningen sånn?”. Jo da, setningen var riktig den.  Hvorfor hun valgte akkurat en slik setning i eksemplifiseringen av grammatiske strukturer vil vel derimot for alltid være en gåte. Samtidig må jeg innrømme at jeg kjenner meg selv igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har laget rare grove setninger på spansk når jeg har vært sånn passe lei. Kanskje lærer man mer om man tillater seg å tulle litt med språket. Jeg håper det, for vi snakket egentlig mye om rompehår den dagen.   (Jeg har for øvrig også fått lov av eleven å blogge om dette, trenger vel ikke nevne at det var mye knising rundt hele problematikken)

I en samfunnsfagtime gikk vi gjennom den geologiske tidsskalaen. Vi var flinke nok til at vi plasserte dinosaurene i Juratiden, og læreren (altså meg) i Krittiden.  Det var egentlig jeg selv som gjordet det. ”Krittiden, det var da jeg var ung” sa jeg.  Jeg prøvde meg på en spøk og hadde håpet på rugende latter fra forsamlingen. Det var helt stille. Noen noterte. ”Da levde Kine” skrev de under begrepet Krittid, det fikk jeg se senere. Jeg vet ikke helt hva det var som fikk meg til å føle meg mest gammel, at jeg helt åpenbart ikke hadde humor, eller at det virket sannsynlig at jeg hadde mine glansdager for 65 millioner år siden.

Da er det kanskje ikke så rart likevel, at man tyr til sjokolade og annet søtt, når man i løpet en arbeidsuke kan få konstatert at man ikke har humor, at man nesten er dinosaurgammel, og i tillegg må ha samtaler om rompehår.  Alt dette i en alder av 65 millioner år. Da er det heller ikke rart at jeg sitter hjemme og tar livet med ro en lørdagskveld. Det skal noen timer med skjønnhetssøvn til for å holde seg så godt som det jeg jo faktisk gjør.

Å spare penger...

Atter en helg er forbi. Ikke hvilken som helt helg, men Halloween helgen. Små hekser, vampyrer og andre okkulte skapninger gikk lørdag rundt på dørene og spurte etter knask eller knep. Personlig har jeg så å si aldri knask hjemme, så døren kunne jeg hvertfall ikke åpne. Da ville jeg jo bare fått knep, og det vil man jo slett ikke ha. Det endte med at jeg slo av lyset og lot som jeg ikke var hjemme. Det er ikke det at jeg er gjerrig, jeg er rett og slett bare blakk. 

Det er i grunnen mange år siden jeg har vært så blakk som jeg er nå. Jeg koste meg rett og slett litt for mye i sommer, og betaler prisen nå på etterskudd. Dessverre kan jeg ikke si at jeg angrer. Det var verdt å ta den uplanlagte turen sørover for Madonnakonsert, så jeg klager ikke. Jeg har også selv valgt å studere, helt uten å ta opp noe studielån, noe som resulterer i at jeg må investere i nye bøker hver gang jeg får inn lønn. Jeg er tilbake i en evig økonomisk runddans hvor pengene rett og slett bare er inne i banken og snur.  Jeg har sett mang en episode av TV3s Luksusfellen, og har høstet god lærdom. Blant annet har jeg lært at når pengene ikke strekker til må man redusere utgiftene. Dette kan vel i grunnen kalles både logikk og sunn fornuft, men når det i tillegg kommer ut av munnen på vaskekte økonomer får det også et ørlite preg av vitenskap over seg. Så hva har jeg gjort for å redusere utgiftene når lommeboka har hatt tilnærmede anorektiske tendenser?

For en måned siden klaget jeg min nød på facebook.  Noe som bekvemt nok førte til at svigermor (neida, jeg har ikke fått meg mann, jeg er i den underlige situasjonen at jeg har en svigermor men ingen mann) kom oppom med et helt bærenett full av mat hun hadde plukket med seg fra fryseren sin.  Sjakktrekk.  Denne måneden raidet jeg derimot fryseren til foreldrene mine, hvor jeg fikk med meg både kveite, torsk og svinekjøtt. Kombinert med alle ingrediensene og basisvarene jeg allerede har i hus tør jeg påstå at jeg kan lage mange gode middager hele denne uka uten å stikke innom en eneste matvarebutikk på vei hjem fra jobb. Da slipper jeg i tillegg å irritere meg over at julebrusen og julemarsipanen har ankommet butikkhyllene, jula starter vist bare tidligere og tidligere, og handelsstanden bør pga dette i stor grad ta på seg skylden for at man ikke lenger opplever å ha et fnugg av julestemning når jula endelig setter inn. Apropos brus og marsipan, et godt sparetips er rett og slett å la være å kjøpe snop. Det er uansett bare dyrt og usunt.

Jeg innser at de økonomiske grepene mine i stor grad handler om å la eldre slektninger forbarme seg over meg i matveien. Det er fordi jeg ikke nødvendigvis er kjempevillig til å kutte ned på klesbudsjettet mittmer enn strengt tatt nødvendig. Samtidig er det lang fra sånn at jeg handler alt jeg får lyst på (noe jeg til en viss grad gjorde en periode).  Av innkjøp som står på vent er nye løpesko og ny vinterjakke. Fancy vintersko har jeg heller ikke investert i denne høsten. I tillegg skulle jeg gjerne hatt en ny kåpe. Løsningen her har ett par ganger vært å gå amok på nettbutikkene, fylle handlekurven med alt jeg måtte ønske, for så og slette hele kurven til slutt. Da er handlelysten dempet litt.

Jeg har bevist gått forbi interiørbutikker med nydelige pynteputer og flotte gardiner, rett og slett for å unngå å bruke penger. Tekstilene på badet mitt er heller ikke videre flatterende. Badematten er utvasket, matt i fargen og sliten. Håndklærne er flekkete, hullete og temmelig utvaskede de også. Jeg har likevel bestemt meg for å klare meg så lenge jeg kan med det jeg har. Det handler jo ikke om at de ikke fyller sin funksjon, de bare ser ikke særlig lekre ut lengre. 

I morgen begynner en ny uke. Minst mulig penger skal brukes, og jeg er spent på hvordan det kommer til å gå. Jeg har for øvrig lagt merke til at jeg snart er fri for hårstylingsprodukter. I tillegg trenger hårtuppene en stuss. Shampoflaskene er temmelig tomme, og esken med nye blader til barberhøvelen er like tom. Ja, så var det vaskemiddel, for de må man også ha om klærne skal bli rene. Jeg brukte vel siste rest i går. Det er jammen en utfordring å leve uten å bruke penger. 

 

Rosa brev med frimerke

Selv om jeg har en tendens til å ha dundrende hodepine hver torsdag, klarte jeg i dag å sitte igjen på jobb å rette en prøvebunke som jeg fikk inn i dag. Det føltes deilig, og selv om jeg var både slite og sulten da jeg satte kursen hjemover, var det absolutt verdt det.

Dagen tok seg ytterligere opp da jeg sjekket postkassa. Der lå det nemlig et ekte brev med frimerke. Ikke sånn brev fra bank eller likningsvesen, men en rosa konvolutt med mitt navn og adresse påskrevet med håndskrift. Et frimerke var klistret på og stemplet. I disse e-post, facebook, MSN og SMS tider er personlige brev blitt sjelden kost. Brevet inni konvolutten var skrevet på rosa papir, og dekorert med både klistremerker og tegninger. Avsenderen, som forøvrig er min lille guddatter, slo bestemt fast at jeg er snil (med en l), faktisk veldig snil (fortsatt med en l). Hun lurte videre på om jeg har det bra, og instruerte meg i å svare med ja eller nei. Dette likte jeg. Tenk om alle turte å være ærlige nok til å innrømme at de ikke er ute etter utbroderinger. Kun et enkelt ja eller nei holder for enkelte spørsmål. Det gledet også en gudmors hjerte at guddatteren er flink i engelsk (selv om ynglingsfaget er gym). Brevet ble avsluttet med et par engelske gloser, fruit og strawberry (eller frutt og stråbery). Må innrømme at jeg lo godt da jeg leste brevet, utrolig søtt synes jeg. Jeg tenker jeg må kaste meg på bølgen å skrive et gammeldags brev tilbake. Jeg skal jo tross alt svare ja eller nei på om jeg har det bra.

Lone kom på besøk i åttetiden og vi hadde en kjempekoselig jentekveld. Kaffe og skravling var utrolig deilig en helt vanlig torsdagskveld, det er tross alt veldig lenge siden jeg var sosial. Jeg innser at man burde avtale sosiale happenings litt oftere, det er jo tross alt når man vet at man har en gulrot i vente at man blir effektiv.

I morgen er det pynte-fredag på jobb. Vi synes det er ok å møte helgen i en ørliten smule ordentlig framtoning, så vi kler oss rett og slett litt opp på fredager. Tradisjonen er bare en uke gammel, men jeg synes ideen er god. Samtidig har jeg absolutt ingen anelse om hva jeg skal ha på i morgen, jeg hører sengen rope, så skyver problemet foran meg fram til i morgen tidlig. Noe annsteding må jeg da klare å finne. God fredag alle sammen.