Noen rapporterer at babyen i magen beveger på seg når den hører musikk, og kanskje til og med en viss type musikk. Fortvilelsen kan være stor når den lille helt klart fryder seg over Britney Spears eller Tone Damli Aaberge.
Jeg har ikke opplevd noe sånn. Derimot er det slik at hver gang jeg spiser sjokolade, eller andre søtsaker, så blir det liv og røre. (Nå er det for så vidt ofte liv å røre, en gang kjørte knøttet på fra klokken ti om kvelden til klokken to om natten, nonstop... ) Poenget er bare at det aldri slår feil med søtsaker. Da er det dancing baby for en stund.
Det får meg til å undres, indikerer livet i magen hva slags personlighet barnet får? Kanskje greit og ikke introdusere barnet for sukker før det fyller 4..., minst!!!
søndag 20. mars 2011
torsdag 17. mars 2011
Ventetid
Å vente er grusomt kjedelig. Jeg bruker for tiden all tid på å vente. Vente på baby, vente på å få kroppen og energien tilbake, vente på å kunne begynne å leve igjen. Ventetid suger. Rett og slett.
Jeg har kaster jevnlig mannen ut av soverommet. (Egentlig tror jeg han synes det er fint å få sove i fred han også). Problemet er at jeg ikke klarer all bråket han lager om natten. Jeg bør for øvrig nevne at jeg synes folk som puster i nærheten av meg bråker noe så infernalsk. I tillegg til alle vondter i bekkenet blir andre menneskers pustemønster litt for mye for meg om jeg skal klare å sove. Jeg våkner alltid tidlig om morgenen, men ettersom jeg ikke har annet å gjøre om dagen enn å vente, så gidder jeg aldri å stå opp klokken 6. Hva skal jeg liksom bedrive tiden min med på den tiden av døgnet? Så jeg leser. Helt til jeg blir trøtt, og så sover jeg videre. Presser meg opp trappen for å lage litt frokost sånn i tolv tiden på formiddagen.
Deretter stifter jeg bekjentskap med dårlig tv-serier på formiddagen. I tillegg til nettsurfing. Leser aviser, sjekker facebook og kjeder meg. Når man har mye tid å bruke på nett, blir nett veldig kjedelig. Ja nå tenker nok noen at jeg heller kunne bruke dagene til litt husarbeid og kanskje til å gå en tur. Men kroppen nekter. Det er akkurat derfor det er så innmari kjedelig å vente. Hadde jeg kunne fylt dagene med vasking og frisk luft hadde lønnet permisjon fra jobben vært riktig så kjekt.
Noen mener nok at jeg må være flink å bruke denne tiden til å slappe av, for når babyen kommer blir det litt av et slit. (Slik enkelte forespeiler det). Men herregud, da har man hvertfall noe å GJØRE....., denne ventingen, den gjør meg gal, gal sier jeg dere.
Så hvorfor blogger jeg ikke mer når jeg har så god tid foran datamaskinen? Jeg har jo ingenting å blogge om. Det skjer jo ingenting i livet akkurat nå, så da har jeg intet nytt å melde fra vestfronten. Det er en uke og tre dager igjen til terminen. Jeg innbiller meg at det er tre uker igjen å vente. De har en tendens til å kose seg der inne disse barna. Uten helt å forstå hvor mye det ville betydd for mor om de bare orket å komme ut litt tidligere. Jaja... Det er vel bare å smøre seg med tolmodighet. Og en fet bodylotion.
Jeg har kaster jevnlig mannen ut av soverommet. (Egentlig tror jeg han synes det er fint å få sove i fred han også). Problemet er at jeg ikke klarer all bråket han lager om natten. Jeg bør for øvrig nevne at jeg synes folk som puster i nærheten av meg bråker noe så infernalsk. I tillegg til alle vondter i bekkenet blir andre menneskers pustemønster litt for mye for meg om jeg skal klare å sove. Jeg våkner alltid tidlig om morgenen, men ettersom jeg ikke har annet å gjøre om dagen enn å vente, så gidder jeg aldri å stå opp klokken 6. Hva skal jeg liksom bedrive tiden min med på den tiden av døgnet? Så jeg leser. Helt til jeg blir trøtt, og så sover jeg videre. Presser meg opp trappen for å lage litt frokost sånn i tolv tiden på formiddagen.
Deretter stifter jeg bekjentskap med dårlig tv-serier på formiddagen. I tillegg til nettsurfing. Leser aviser, sjekker facebook og kjeder meg. Når man har mye tid å bruke på nett, blir nett veldig kjedelig. Ja nå tenker nok noen at jeg heller kunne bruke dagene til litt husarbeid og kanskje til å gå en tur. Men kroppen nekter. Det er akkurat derfor det er så innmari kjedelig å vente. Hadde jeg kunne fylt dagene med vasking og frisk luft hadde lønnet permisjon fra jobben vært riktig så kjekt.
Noen mener nok at jeg må være flink å bruke denne tiden til å slappe av, for når babyen kommer blir det litt av et slit. (Slik enkelte forespeiler det). Men herregud, da har man hvertfall noe å GJØRE....., denne ventingen, den gjør meg gal, gal sier jeg dere.
Så hvorfor blogger jeg ikke mer når jeg har så god tid foran datamaskinen? Jeg har jo ingenting å blogge om. Det skjer jo ingenting i livet akkurat nå, så da har jeg intet nytt å melde fra vestfronten. Det er en uke og tre dager igjen til terminen. Jeg innbiller meg at det er tre uker igjen å vente. De har en tendens til å kose seg der inne disse barna. Uten helt å forstå hvor mye det ville betydd for mor om de bare orket å komme ut litt tidligere. Jaja... Det er vel bare å smøre seg med tolmodighet. Og en fet bodylotion.
tirsdag 15. mars 2011
Tung dag, men en ny epoke står for tur...
Etter de to siste ukers hendelser i Hammerfest er jeg på mange måter litt redd for å poste dette innlegget. For jeg skal sørge litt, sørge over materielle ting, noe som i den store sammenhengen ikke betyr noe i det hele tatt. Jeg tar likevel sjansen, men drister meg til å komme med en forklaring. Det er ikke ekte "sorg" jeg skal skildre, men mer følelsen av å ta farvel med en epoke. Og med minner, mange mange minner.
I dag var det overtakelse på leiligheten på Høyden. Takk til min fine familie som den siste tiden har hjulpet mye med tømming av loft og vasking av leilighet. Vi hadde ikke klart oss uten den hjelpen. Jeg kjørte opp alene, med tre nøkler og en overtakelsesprotokoll. Etterpå dro jeg. Det var jeg som dro. Jeg sa "hade" og gikk ut "min egen" dør som om jeg hadde vært på besøk. Vel vitende om at det var siste gang jeg gikk ut den døren. Døren jeg har gått inn og ut av siden 2002 en gang. De første årene bare på besøk. Etterhvert som samboer med eieren, deretter som leietaker av leiligheten, før jeg endelig fikk kjøpe den og gjøre den til "min egen". Der er vanvittig mange minner i veggene. Minner som har hengt ved som en del av meg, minner som har gjort hjemmet til et godt hjem. Et sted å trekke seg tilbake, et sted å jobbe, et sted å slappe av. Et sted for vinkvelder med venninner og koselig besøk. Et sted å være selvstendig. Min borg. Min trygge havn.
Nå har jeg jo kjøpt hus, så jeg går jo selvfølgelig en spennende tid i møte. Jeg vet også at jeg hadde vært ganske fortvilet om vi skulle bodd 3 (av og til 4) stykker i en toroms. Pluss katten da. Han trenger ikke eget soverom, men merkes godt likevel. Derfor er jeg jo glad for at en ny epoke starter. Men friheten og egoismen har jeg på mange måter måtte la være igjen på Høyden. Med frihet mener jeg mulighet til å jobbe så mye jeg vil, når jeg vil. Frihet til å dra hvor jeg vil når det måtte passe meg, se det jeg vil på tv og spille musikk når jeg vil uten hensyn til andre. Når man plutselig har familie må man faktisk ta en del hensyn. (Ikke missforstå, jeg klager ikke over dette, bare konstaterer at det er annerledes enn det bekymringsfrie singellivet).
Noen mennesker er som apekatter, slipper ikke en gren før de har fått tak i en ny. Er livredde for å være single og alene. Dette har jeg aldri forstått, jeg vil alltid være takknemlig for tiden jeg har vært alene. Jeg har blitt voksen, selvstendig og tøffere. I tillegg har jeg hatt det utrolig moro. Jeg er den rare apekatten som slapp en gren og vandret rundt på bakkenivå i over 4 år. (Det er sunt å gå sier ekspertene, jeg er enig.)
Til tross for alt dette. Det ER rart å si farvel med en bolig man har vært så glad i. Egentlig hadde jeg litt lyst å gråte en skvett da jeg kjørte derfra, men lot være ettersom jeg skulle ned til byen med overtakelsesprotokollen. Humøret var bare rart da jeg kom hjem, så det hele endte med at jeg sov et par timer på ettermiddagen for å komme meg. Så sitter jeg her da. Og tenker at det er greit med bare en husstand å betale på. Og når jeg bare blir litt tynnere, og får litt energi tilbake (og forhåpentligvis et snilt lite barn som lar mor styre litt med andre prosjekter enn bare bleieskift), så blir vel dette "mitt" hjem etterhvert også. Det skal skapes minner her. Forhåpentligvis mange mange gode minner. (Til nå ser det ut til å den delen går greit, vi har det veldig fint.)
I dag var det overtakelse på leiligheten på Høyden. Takk til min fine familie som den siste tiden har hjulpet mye med tømming av loft og vasking av leilighet. Vi hadde ikke klart oss uten den hjelpen. Jeg kjørte opp alene, med tre nøkler og en overtakelsesprotokoll. Etterpå dro jeg. Det var jeg som dro. Jeg sa "hade" og gikk ut "min egen" dør som om jeg hadde vært på besøk. Vel vitende om at det var siste gang jeg gikk ut den døren. Døren jeg har gått inn og ut av siden 2002 en gang. De første årene bare på besøk. Etterhvert som samboer med eieren, deretter som leietaker av leiligheten, før jeg endelig fikk kjøpe den og gjøre den til "min egen". Der er vanvittig mange minner i veggene. Minner som har hengt ved som en del av meg, minner som har gjort hjemmet til et godt hjem. Et sted å trekke seg tilbake, et sted å jobbe, et sted å slappe av. Et sted for vinkvelder med venninner og koselig besøk. Et sted å være selvstendig. Min borg. Min trygge havn.
Nå har jeg jo kjøpt hus, så jeg går jo selvfølgelig en spennende tid i møte. Jeg vet også at jeg hadde vært ganske fortvilet om vi skulle bodd 3 (av og til 4) stykker i en toroms. Pluss katten da. Han trenger ikke eget soverom, men merkes godt likevel. Derfor er jeg jo glad for at en ny epoke starter. Men friheten og egoismen har jeg på mange måter måtte la være igjen på Høyden. Med frihet mener jeg mulighet til å jobbe så mye jeg vil, når jeg vil. Frihet til å dra hvor jeg vil når det måtte passe meg, se det jeg vil på tv og spille musikk når jeg vil uten hensyn til andre. Når man plutselig har familie må man faktisk ta en del hensyn. (Ikke missforstå, jeg klager ikke over dette, bare konstaterer at det er annerledes enn det bekymringsfrie singellivet).
Noen mennesker er som apekatter, slipper ikke en gren før de har fått tak i en ny. Er livredde for å være single og alene. Dette har jeg aldri forstått, jeg vil alltid være takknemlig for tiden jeg har vært alene. Jeg har blitt voksen, selvstendig og tøffere. I tillegg har jeg hatt det utrolig moro. Jeg er den rare apekatten som slapp en gren og vandret rundt på bakkenivå i over 4 år. (Det er sunt å gå sier ekspertene, jeg er enig.)
Til tross for alt dette. Det ER rart å si farvel med en bolig man har vært så glad i. Egentlig hadde jeg litt lyst å gråte en skvett da jeg kjørte derfra, men lot være ettersom jeg skulle ned til byen med overtakelsesprotokollen. Humøret var bare rart da jeg kom hjem, så det hele endte med at jeg sov et par timer på ettermiddagen for å komme meg. Så sitter jeg her da. Og tenker at det er greit med bare en husstand å betale på. Og når jeg bare blir litt tynnere, og får litt energi tilbake (og forhåpentligvis et snilt lite barn som lar mor styre litt med andre prosjekter enn bare bleieskift), så blir vel dette "mitt" hjem etterhvert også. Det skal skapes minner her. Forhåpentligvis mange mange gode minner. (Til nå ser det ut til å den delen går greit, vi har det veldig fint.)
tirsdag 1. mars 2011
En dag...
En dag skal jeg pusse opp bloggen min...
Headingen er kjempestygg, og klappet sammen en eller annen gang i sommer, bare fordi forandring frydet.. Æsj, liker ikke lenger. Men har ikke bilder. Tar nemlig ikke bilder når jeg er tjukk. Har ikke tatt så mye bilder i det hele tatt, ikke av tynne ting heller. Sjerpings må til,... men når???
Har enda ikke pakket opp datakabelen fra Canon esken. Det sier noe, at det ikke er utstyret det står på, men innsatsen.
Og en dag skal jeg igjen begynne å skrive interessante, morsomme eller vakre innlegg. En dag... men ikke i dag. Til helgen kanskje. Men helgen er ikke bare burde burde.
Akkurat nå stresser jeg med dette loftet som jeg har skrevet om utallige ganger. Det loftet jeg en gang kjøpte, som var full av andres dritt ved overtakelsen. Nå må resten tømmes før neste overtakelse. Jeg regner med at jeg ikke slipper så lett unna at jeg bare kan la neste eier overta søpla. Mamma er heldigvis kjempeflink å vaske der oppe. Ikke på loftet, men leiligheta, som skal vaskes rundt før overtakelse.
Her hjemme skrur vi opp klesskap, lister gulvlister, og vasker klær som skal inn i det nye skapet. Det er nok av prosjekter. Litt for mange. Så da får headingen på bloggen vente. Selv om jeg ser hvor stygg den er hver gang jeg logger meg på. Vi lever i en verden hvor ikke alt er vakkert.
Headingen er kjempestygg, og klappet sammen en eller annen gang i sommer, bare fordi forandring frydet.. Æsj, liker ikke lenger. Men har ikke bilder. Tar nemlig ikke bilder når jeg er tjukk. Har ikke tatt så mye bilder i det hele tatt, ikke av tynne ting heller. Sjerpings må til,... men når???
Har enda ikke pakket opp datakabelen fra Canon esken. Det sier noe, at det ikke er utstyret det står på, men innsatsen.
Og en dag skal jeg igjen begynne å skrive interessante, morsomme eller vakre innlegg. En dag... men ikke i dag. Til helgen kanskje. Men helgen er ikke bare burde burde.
Akkurat nå stresser jeg med dette loftet som jeg har skrevet om utallige ganger. Det loftet jeg en gang kjøpte, som var full av andres dritt ved overtakelsen. Nå må resten tømmes før neste overtakelse. Jeg regner med at jeg ikke slipper så lett unna at jeg bare kan la neste eier overta søpla. Mamma er heldigvis kjempeflink å vaske der oppe. Ikke på loftet, men leiligheta, som skal vaskes rundt før overtakelse.
Her hjemme skrur vi opp klesskap, lister gulvlister, og vasker klær som skal inn i det nye skapet. Det er nok av prosjekter. Litt for mange. Så da får headingen på bloggen vente. Selv om jeg ser hvor stygg den er hver gang jeg logger meg på. Vi lever i en verden hvor ikke alt er vakkert.
Abonner på:
Innlegg (Atom)