Pustehull

Hver høst fryser det is på vann og innsjøer. Under isen er det mørkt og kaldt. Under isen bor jeg. Jeg har lenge svømt rundt alene, kun møtt på tilfeldige artsfrender, også de streifende omkring uten helt å vite hvor de skulle. Livet er hardt under her, om man ikke jobber hardt kan man bli tatt av strømmen, da er det ikke godt å si hvor man ender opp.

Allerede i januar kan man finne hull i isen. Det er gjerne isfiskerne som borer seg gjennom for å dra opp fangst. Det er bare sånn det ofte er, at de på toppen livnærer seg på det lille vi har her nede på bunnen. Man blir gjerne maktesløs og slutter å kjempe i mot, man lærer seg til og med å se det positive i det. Pustehullene.

Det er ikke lenge siden jeg plutselig så inn i et par store blå øyne, det var en av de dagene jeg jobbet hardt for å komme meg framover uten egentlig å vite hvor det bar. Jeg husker jeg var sliten. Det var også øynene som stirret på meg fra mørket. "Hei" sa øynene. Jeg nølte litt. Jeg har lært at man aldri skal stole på noen her nede. Man skal alltid være på vakt. Likevel var det noe med øynene som lyste vennlighet, tristhet og oppgitthet på engang. "Jeg svømmer best alene," svarte jeg nølende. Som brent barn skyr ilden, skyr et såret hjerte selskap. "Om jeg svømmer foran deg mot strømmen blir det lettere for deg" forklarte øynene fornuftig. Jeg lot ham derfor lede en stund, helt til jeg så at han ble sliten, da fikk jeg lyst til å svømme foran en stund, slik at han kunne hvile seg litt. Slik bygde vi tillit en hel vinter under isen. Slik svømte vi sammen og leitet etter pustehullene. Hver gang vi fant et dro vi sammen mot overflaten for å fylle lungene, og for å myse mot dagslyset med smale øyne kun vant til mørket under isen.

Av og til drar vi ut på egne små ekspedisjoner uten hverandre. Vi splitter oss opp for å finne pustehullene på egenhånd, for av og til har man litt forskjellige behov. I dag var det min tur til å finne pustehullet. Dette lever jeg på mens jeg svømmer rundt å venter på våren, på at naturen skal gå sin gang og at isen skal gå opp, og om jeg opplever at kompanjongen kommer tilbake uten å ha vært oppe ved overflaten, så får jeg heller bare svømme først mot strømmen en liten stund.

Kjære Lone og Ida, takk for besøket i kveld. I dag var dere mitt pustehull. Om det går en stund til neste gang, så sees vi hvert fall når isen har gått opp.

Himmelens øyne

Denne sangen synes jeg er utrolig fin. På Youtube fant jeg et live klipp som jeg deler med dere her. Prøver å høre litt på spansk radio for å høre språket litt, og det finnes faktisk mye fin spansk musikk.

Oppdatering

en liten oppdatering:

• Eksamen suger max. Hjemme-eksamen består av to oppgaver. En litterær analyse og en som omhandler kulturkunnskap. Sukk... i dag MÅ jeg komme i gang med kulturkunnkap oppgaven. Gruer meg veldig.
• Rettebunken stirrer på meg med det onde øyet. Det er grusomt. Den burde vært rettet i påsken, men da skrev jeg en litereær analyse i stede.
• Jeg trenger trim, men har ikke tid eller overskudd, det er gørr. Jeg liker trim.
• Jeg har sjokolade. Dagens gladnyhet!!! Jippi. (.. men burde vel strengt tatt satset på frukt)
• Handymannen har fikset litt på badet, skrudd inn noen etterlengtede knotter på ei skapdør og noen skuffer. Han har også skrudd opp ei hylle på bestilling. Herlig. Dette ble gjort på bare noen skarve minutter, fantastisk. Jeg hadde faktisk tenkt å gjøre det selv. Hadde tenkt i hvert fall 2 år. Jeg liker ikke å gjøre manneting jeg.

Gud som jeg gleder meg til sommerferien!