Å luke i sitt eget bed

Jeg har lenge hatt et blomsterbed, men det er først det siste året jeg har begynt å plante i det. Tidligere var jeg fornøyd med det som kom opp av seg selv, så lenge det var grønt fant jeg det vakkert. Det er en god egenskap, det å kunne se det vakre i selv det som ikke faller inn under normalen for hva som er vakkert, så jeg gav hver lille tust en sjanse til å vise seg fra sin beste side, og elsket dem alle som de var. 

En av disse tustene hadde en tendens til å visne vekk foran øynene mine når jeg aller mest trengte den. Hver gang sørget jeg litt over tapet, og prøvde å overføre min kjærlighet til noe av det andre ugresset som vokste i mitt bed. Hver gang jeg var på vei til å akseptere tapet av denne spesielle tusten blomstret den på ny, og gjorde meg lykkelig en liten stakket stund før den igjen knuste mitt hjerte ved å forlate meg. På ny og på ny. 

En dag endret dette seg, jeg gikk forbi et blomsterbed hvor noen hadde plantet vakre blomster. Det slo meg at dette bedet var mye finere enn mitt, men i stede for å bli sjalu, innså jeg at dersom man skal ha et vakkert bed må man plante, så og stelle i bedet sitt selv. Det nytter ikke å forvente at skjønnhet skal komme av seg selv, for der hvor ingen luker vokser ugresset vilt. 

Jeg luket så i bedet, og plantet de vakreste blomster, men helt ut i kanten lot jeg likevel min helt spesielle ugresstust stå igjen. Jeg klarte rett og slett ikke å luke den ut, og fant hele tiden grunner til å la den være. Det gjorde da ingenting at den sto der, den skadet jo ikke de andre blomstene, den hadde jo gjort meg så lykkelig tidligere, den hadde vært spesiell, den var kanskje ikke vakker, men den hadde en indre skjønnhet som bare jeg kunne se. Mine nye blomster blomstret så vakkert og gjorde meg lykkelig, men noe var likevel galt. Ugresset. Det var ikke lenger vakkert, det var rett og slett bare ugress i et blomsterbed, det gjorde meg ikke lykkelig lengre, men ulykkelig. Så en dag tok jeg tak i det, røsket det opp med roten og kastet det over gjerdet. Det var den dagen jeg slettet en tidligere god venn fra vennelisten på facebook. For noen en heller ubetydelig handling, for meg en stor symbolsk seier. 

Livet er et blomsterbed, og menneskene du omgås er blomstene du planter. Av og til kan det være vanskelig å skille mellom blomster og ugress, men når man ser det er det beste å få det røsket opp med roten. I mitt tilfelle vil jeg alltid måtte støte på ugresset jeg kastet over gjerdet fra tid til annen, det vokser nemlig videre i naboens hage. En dag håper jeg imidlertid at jeg skal kunne passere det uten en eneste følelse av nedstemthet. Den dagen ser jeg fram til.

OK da... et bilde av Hege og meg:)

Jeg har tidligere sagt at jeg er bedre med ord enn bilder, og det står jeg fortsatt ved. Men synes likevel at jeg måtte komme med et av bildene fra Madonna konserten. Hege og Meg meg hver vår roså cowboy (cowgirl) hatt. Herlig:)

Bloggesperre...

Jeg har hatt bloggesperre, rett og slett, bloggen har ikke bare blitt forsømt, jeg har bevist latet som den var ikke eksisterende. Jeg vet ikke hva dette kommer av, men konstaterer at selv facebook oppdateringene har vært mindre kreative den siste tiden. Det er mulig jeg nå har feriert så lenge at hjernen har gått over på lavgir, og dermed ikke fungerer slik den vanligvis gjør. 

Så hva har egentlig skjedd siden siste oppdatering? (Jeg skal innrømme at jeg på dette punkt i skrivende stund måtte inn å lese hva jeg skrev sist) Etter fisketuren i Jomfrudalen har det da vært en del hendelser verdt å nevne i livet mitt. Disse kan oppsummeres som følger:

• Ut på byen med Gaute på lørdag den samme helga som det var ølfestival. (jeg er fortsatt ferierende og har ikke begrep på dager eller datoer…) Min gode venn Gaute kom på besøk og tvingte meg til både å bøtte nedpå med hvitvin og å sminke meg for å se bedre ut når jeg skulle på byen. Den samme Gaute er ca 2 meter høy og vi ser temmelig komiske ut når vi trør gatelangs sammen. (uten at dette var viktig informasjon, bare artig å nevne) Det morsomme med min venn Gaute er at vi prater om fantastisk mye rart. Nesten alt faktisk. Gaute er jurist, tjener bøttevis med penger og har både stil, god smak og forferdelig masse kulturell kapital. Dersom han hadde vært sånn ca 20 cm lavere hadde jeg fridd og håpet på et ja.  


• Ut på byen med Tonje (og så kom Hege) helgen etter at jeg var ute med Gaute. Dette var en interessant kveld, men varte dog ikke så lenge. Jeg tok kvelden sånn ca kvart over to. Tonje dro hjem da hun også, mens Hege dro på nach med mange nye gutter som vi hadde truffet den kvelden. En av disse guttene hadde et nyyyydelig bilde av en kvinnelig vampyr i lommeboken sin. Jeg ble tent. Ikke på mannen, heller ikke på vampyrkvinnen, men den hvite huden hennes fikk meg til å tenke på min kjære Edward Cullen. 


• Jeg har fått kjæreste. Hvertfall i den fantasiverdenen jeg har lullet meg godt og komfortabelt inn i. Han heter, som allerede nevnt, Edward Cullen, og i min fantasiverden er han bare min. Jeg har rett og slett lest helt Twilight sagaen denne sommeren, kjøpt filmen , sett den ca åtte ganger, og forelsket meg i Edward karakteren. Jeg er også litt forelsket i skuespilleren som spiller Edward. Han heter Robert Pattison og er britisk. Der andre jenter drømmer om latinske elskere med olivenhud, drømmer jeg om bleke, britiske arrogante drittsekker. Forelskelsen i Pattison strekker seg så langt som at jeg et øyeblikk vurderte å kjøpe bladet TOPP fordi han var på forsiden. (noe som for øvrig ville vært en strålende idé dersom jeg hadde vært 14 år) Forelskelsen i Edward strekker seg så langt som at jeg er villig til å leve i en drømmeverden fra tid til annen for å være sammen med ham. Min venninne Hege, som normalt er den mest ustabile av oss hva menn angår (sorry Hege), spurte meg meget innsiktsfullt om ikke livet hadde vært unødvendig hardt i det siste ettersom jeg så behovet for en drømmeverden. Det er mulig hun har rett, men jeg svarte at noe måtte skje i livet mitt. Det sto mellom å leve en drømmeverden eller en musikkvideo. No way er jeg kul nok til å kunne leve i en musikkvideo 24 timer i døgnet, så da måtte det bli en fantasiverden. Uansett, kjæresten min Edward og jeg treffes hver kveld før jeg sovner. Det er vår tid sammen. Ingen kjenner ham som jeg gjør. 


• Hege og jeg fikk livet i gave på ny. Da vi skulle fly Norwegian fra Alta til Oslo fikk vi beskjed rett før boarding om at flyet hadde teknisk feil og ikke kunne ta av fra Alta den aktuelle mandagen. I motsetning til mange andre, som virket småirriterte over at flyet ikke gikk i tide, ble vi kjempeglade. Tenk om vi hadde satt av gårde med feil på flyet, det kunne jo gått riktig så galt. Vi følte oss takknemlige for at feilen ble oppdaget i tide og valgte å bruke ventetiden (et nytt fly skulle bli sendt for å hente oss) til å ta oss en fest. Øl i solen på flyplassen passet oss perfekt, og da Gaute (som var ansatt som bilpasser for Peugeoten min) kom ned og henta oss på flyplassen, kjørte oss til Alfa hvor festen fortsatte med mat og sang…. Øh…, eller var det kanskje samtaler og mer øl…, uansett, koselig var det hvertfall. Til slutt kom vi oss til Oslo, litt sent, men bedre sent enn aldri, og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. 


• Madonna-konsert på Valle Hovin. Madonna sang og vi hang ved baren. Vi var glade, fornøyde og hadde rosa cowboy hatter på hode. Vi ble fotografert både av Scanpix og Bergens Avis (eller noe sånn) og vi fikk brukt opp et par minutter av våre obligatoriske 15 minutter dagen etter. Med bilde av Hege (som dessverre fikk navnet Heidi) og meg i Telemarks Avis, Bergens Avis og Adresseavisen ble vi for våre venner som Paris Hilton er for resten av verden, kjent for å være kjent. Dette var absolutt gyldne tider. Vi brukte uhyggelig mye penger i Oslo, og uka etter tok vi oss selv i å snakke om at vi hadde dårlig råd. Vi ble deretter enige om at begrepet ”dårlig råd” måtte brukes mer med omhu, og konstaterte at vi bare hadde lite penger igjen. 


• Noen dager i Porgrunn. Disse brukte vi blant annet til IKEA tur. Jeg handlet litt småtteri som jeg sendte hjem i en eske dagen etter. Det var rett og slett veldig koselig. Hege handlet også litt småting til sitt hyggelige hjem i Deichmansgate. Ellers brukte vi dagene til å bli tilnærmet rusfrie og sunne. Levde på bønner og grønnsaker, bortsett fra lørdag, da vi koste oss med biff og vin. I det hele tatt oppførte vi oss ofte som et lesbisk par, bortsett fra om nettene, da lukket vi dørene til hvert vårt soverom. 

For tiden nyter jeg det fantastiske været vi har her nordpå. (så lenge det varer) Jeg har krøpet til korset og åpnet en flaske vin for anledningen (anledningen er at jeg skal blogg, dvs komme over sperren koste hva det koste vil). En flaske er faktisk bare tre glass (om man bruker store glass, som jeg jo gjør) og det er jo ikke så mye. I dag var jeg på kafé med min venninne Ida , som for anledningen er ganske tjukk. Det var hyggelig. Regner med det er en stund til vi sees igjen, men gleder meg allerede. I morgen skal jeg på kafé med Marita. Hun er den miste og søteste venninnen jeg har, og hun reiser tilbake til Oslo i morgen kveld. Trist at hun drar da. Men vi sees jo til jul regner jeg med. Gleder meg allerede til det også. Selv om ferien min ikke er over helt ennå kan jeg kort oppsummere at denne sommeren har handlet mye om venninner og ingenting om menn. Jeg har klart det. Jeg har oppnådd sann glede i hjertet mitt helt uten at en mann har vært involvert, og jeg føler meg både stolt og glad. For selv om jeg har gitt opp ”håpet” om å finne kjærligheten og alt det der, så vet jeg at jeg kan leve et lykkelig liv alene. Jeg er jo tross alt ikke alene. Jeg har jo mange gode venner som jeg er kjempe glad i. (så håper jeg at jeg føler det samme i morgen når jeg ikke er påvirket av ”tre glass” vin)