Jeg er ikke kjempeinteressert i sport, liker bedre å utøve enn å se på, men i disse inaktive VM-tider kan jeg vel likevel komme med noen betraktninger. La meg først presisere, det er inaktive tider for meg, ikke for VM utøverne, noe som kommer helt klart fram på TV-sendingene hver dag.
I går vant Marit Bjørgen atter et velfortjent gull. Overraskelsen var vel Therese Johaugs bronsje. Så var det denne Kowalczyks sølv jeg ville kommentere litt. Personlig mener jeg et VM sølv er kjempestort, men man kan jo også forstå skuffelsen til de som jakter på gullet, når de ender opp som nummer to. Da kan jo velge å innse at man faktisk bare var nummer to, eller komme med lavpannede unnskyldninger, slik denne polske jenta gjentatte ganger har valgt å gjøre. Det startet vel med anklager om doping mot Bjørgens åpne og kontrollerte astma medisinering, denne gangen er det lille, søte Johaug som får gjennomgå. "Hun blokkerte meg", sier Kowalczyk. (legger ved lenke til artikkelen på slutten av innlegget.)
Nå er jo ikke jeg sportsutøver i eliteklassen, men om jeg skal erindre tilbake ca 20 år tilbake i tid, til tiden da jeg pleide å konkurrere i den lokale skicupen, og et og annet skirenn rundt omkring i kretsen. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg var noen lokal Bjørgen, tvert i mot, jeg var vel omtrent et hode mindre og 10 kg lettere enn alle mine gjevnaldrende konkurrenter. Jeg hadde nok ikke veldig mye styrke og var overhode ikke vant med å vinne, men de gangene man var ute i løypa i konkuranseøyemed var det alltid sånn at når man tok igjen noen, så måtte man gå forbi selv. Eventuelt kunne man rope "LØYPE", da ville muligens den som gikk forran flytte seg fra sporet, men ofte (spesielt i cupen), fikk man beskjed fra en eller annen forelder, som gikk rundt løypa med sin sinke av en pode, at ungen faktisk ikke hadde teknikk nok til å flytte seg fra løypa. Da var det bare å hoppe ut av løypa å gå forbi.
I dag er det helt annerledes. Når Kowalczyk kommer inn som nummer to synes hun det er helt greit å legge skylden på at bittelille Johaug skal ha blokkert henne (Det er litt som om at en Chihuahua skal ha blokkert en labrador). Jeg skulle vært enig om Johaug konstant hadde byttet spor og vinglet frem og tilbake, men ærlig talt Justyna, jeg ser du sier at dette er taktikken i langrenn, og at du ville gjort det samme om dere var to polske jenter, men vennligst ikke tilegn sunne norske sportsjenter de samme umoralske verdiene som du selv sitter inne med. Klarer du ikke gå forbi, så handler det vel helst om din egen kapsitet.
Selv kjenner jeg at solen har begynt å varme nå. Verandaen er tint og jeg ka gå ut på bare sokkelestene for å kjenne på det fine vinterværet. Jeg gleder meg til neste vinter/vår, da skal jeg spenne på meg skiene igjen, rase avgårde, og hører dere noen som kommer bak dere å roper "løype", så er det vel kanskje meg. :-)
For å lese Dagbladets artikkel om dette kan dere trykke her.
søndag 27. februar 2011
lørdag 12. februar 2011
Familieliv
Guttene i huset har i kveld benket seg foran den stasjonære PC'n for litt gaming. (Det er vistnok det man kaller det når man spiller dataspill). Selv katta har gått inn til gutta, han liker nemlig bedre å gjøre gutteting enn å gjøre jenteting, altså det jeg gjør her ute i stuen, som jeg har helt for meg selv en stakket stund. Så hva gjør jeg da?, jo jeg velger tv-kanal, blogger for første gang på nesten en måned, ser litt på kulemagen som lever sitt eget liv (som om en liten person er på en kjempelang telttur der inne). Gleder meg veldig til den teltturen er over. Middagen er nettopp inntatt, og jeg er kvalm som vanlig. Ikke fordi det var noe galt med maten, tvert i mot, men fordi jeg alltid blir dårlig etter et måltid. Alttid. Det har pågått i 34 uker nå, og jeg er lei, kjempe lei. Det-finnes-ikke-ord lei.
I kveld blir det vel Melodi Grand Prix på tv. I går var det Det Store Korslaget. Det mangler ikke på familieunderholdnende sangkonkurranser på tv om dagen. Personlig ville jeg ikke funnet på å bruke helgen min til noe sånn i det hele tatt, jeg som ikke ser X-faktor en gang. Men noen liker familieunderholdning, så da må man bare pine seg gjennom det. Hadde jeg vært soldat i krig, og blitt tatt til fange av motstanderne, hadde jeg nok røpet alt jeg bare kunne røpe om jeg ble satt foran en TV mens Korslaget var på. Jeg gikk til og med så langt som å skrive på facern at min ide av helvete ville være å bli lenket fast foran en tv mens Korslaget ble spilt av, med noen gamle episoder av Da Capo i pausene. Samtidig som man måtte spise blodpølse med sylteagurk og Thousand Island dressing. (Min venninne brakte i samme slengen opp levergryta vi måtte lage på heimkunnskapen på ungdommskolen. Jeg husker den ikke så godt, men kan tenke meg den er en del av hennes personlige helvete.) I ettertid kom jeg også på at jeg mest sansynlig ville fått en Manchester United supporter ved siden av meg, som snakket non-stop om favorittlaget sitt. (Det er mulig det er fanden selv jeg tenker på her... ) Poenget er: vi har alle våre personlige formeninger om hva som utgjør en avslappende og koselig helg. Altså det som gjør at vi virkelig gleder oss til helg. Og når man er voksen, og plutselig ikke lenger bor alene (les: plutselig ikke kan være kjempesær og kjempeegoististisk lenger), så må man gi opp en del vaner uten å klage. (DA er det godt man har bloggen, hurra for den). Det er litt sånn gi og ta greie, man må jo gi litt for å få noe igjen selv. Hva liker jeg å gjøre helgen? Trimme, høre på spansk musikk, lese, slappe av i stillhet, se rolige interesante tv-program. Litt sånne ting som er vanskelig å få menn og barn til å synes er ok. Regner med det blir bedre den dagen en kropp blir til to, energien kommer tilbake og mor kan ta seg en tur ut på trimtur.
Så hva ville jeg gjort i kveld om jeg ikke hadde sett ut som en overhevet bolledeig? Jeg ville vært i 50-års lag hos en god kollega. Hurra for Anders! Det er utrolig synd jeg ikke kunne være med å feire i dag.
Det jeg egentlig sitter her å tenker på er egentlig hvor annerledes familieliv er i forhold til singelliv. Og vet dere, det kan være vanskelig å venne seg til, rett og slett fordi man som singel kan være så innmari egosentrisk og selvopptatt. Jeg jobbet mye (savner faktisk å klare å jobbe), brukte pengene jeg tjente på de tingene jeg hadde lyst på, og alt jeg eide hadde jeg kjøpt selv. (Det er utrolig tilfredstillende å bygge seg et hjem, og et liv, basert på det du har jobbet for selv, og ikke på det du har stjålet fra andre...., sistnevnte kan ikk føles noe særlig, om man da ikke viser seg å være verdens mest uempatiske menneske da.) Straks man blir flere må man dele avgjørelsene med flere, vise hensyn til flere, og ikke minst begynne å bytte ut ting. Singelbula mi ble for eksempel byttet ut med en enebolig, og vi har sett litt på stasjonsvogn. Samtidig gråter hjertet mitt av tanken på å kvitte meg med min lille franske sorte (peugeoten da vel og merke), for en stasjonsvogn. 207'en passer jo til alle mine antrekk, og matcher alle mine sko... (eller noe sånn), dessuten kler en liten bil en liten jente. Må jeg virkelig begynne å kjøre stajonsvogn? Jeg føler liksom litt at jeg er på tur til å bli utslettet, derfor har vi sett ut en liten barnevogn, som gjør det mulig for mor å kjøre hjertebarnet av en bil enda litt lengre.
Sånn bare for å avslutte, jeg klager ikke over tingenes tilstand, bare konstaterer at endringene noen ganger kan være vanskelige. Når det er sagt blir man vant til alt det nye, og gleder seg over det også. Man gleder seg veldig. For eksempel gleder jeg meg til å ha en bedre veranda når dagene blir varmere, til å grille i hagen og til å kunne begynne å trene igjen om noen måneder. Jeg gleder meg over at vi har massevis av ved i garasjen, og kan fyre i peisen på kalde dager. At jeg ikke lenger har vaskemaskin på badet, at selv kattepusen ser ut til å trives i huset, at vi har soverom nok til alle, at vi kan få plass til en fryseboks/skap(har for øvrig sett et på elkjøp som jeg ønsker meg), og at vi nå har plass til et spisebord som flere enn to mennesker kan sitte ved. Jeg gleder meg også stort over at jeg ikke trenger å gjøre alle mannetingene selv lenger, og at jeg har noen å snakke med om kvelden før jeg sovner. Ikke minst gleder jeg meg over at jeg nå bor nært skiløypene, gjett at de skal tas i bruk når jeg bare blir tynnere igjen. Som sagt, myyye å glede seg over, selv om formen for øyeblikket er på bunn, energien helt fraværende, og humøret av og til deretter. Det er grunnen til at det går så lang tid mellom hvert blogginnlegg for tiden. Jeg har rett og slett ikke ork til noe som helst, ikke en gang blogging. :-)
I kveld blir det vel Melodi Grand Prix på tv. I går var det Det Store Korslaget. Det mangler ikke på familieunderholdnende sangkonkurranser på tv om dagen. Personlig ville jeg ikke funnet på å bruke helgen min til noe sånn i det hele tatt, jeg som ikke ser X-faktor en gang. Men noen liker familieunderholdning, så da må man bare pine seg gjennom det. Hadde jeg vært soldat i krig, og blitt tatt til fange av motstanderne, hadde jeg nok røpet alt jeg bare kunne røpe om jeg ble satt foran en TV mens Korslaget var på. Jeg gikk til og med så langt som å skrive på facern at min ide av helvete ville være å bli lenket fast foran en tv mens Korslaget ble spilt av, med noen gamle episoder av Da Capo i pausene. Samtidig som man måtte spise blodpølse med sylteagurk og Thousand Island dressing. (Min venninne brakte i samme slengen opp levergryta vi måtte lage på heimkunnskapen på ungdommskolen. Jeg husker den ikke så godt, men kan tenke meg den er en del av hennes personlige helvete.) I ettertid kom jeg også på at jeg mest sansynlig ville fått en Manchester United supporter ved siden av meg, som snakket non-stop om favorittlaget sitt. (Det er mulig det er fanden selv jeg tenker på her... ) Poenget er: vi har alle våre personlige formeninger om hva som utgjør en avslappende og koselig helg. Altså det som gjør at vi virkelig gleder oss til helg. Og når man er voksen, og plutselig ikke lenger bor alene (les: plutselig ikke kan være kjempesær og kjempeegoististisk lenger), så må man gi opp en del vaner uten å klage. (DA er det godt man har bloggen, hurra for den). Det er litt sånn gi og ta greie, man må jo gi litt for å få noe igjen selv. Hva liker jeg å gjøre helgen? Trimme, høre på spansk musikk, lese, slappe av i stillhet, se rolige interesante tv-program. Litt sånne ting som er vanskelig å få menn og barn til å synes er ok. Regner med det blir bedre den dagen en kropp blir til to, energien kommer tilbake og mor kan ta seg en tur ut på trimtur.
Så hva ville jeg gjort i kveld om jeg ikke hadde sett ut som en overhevet bolledeig? Jeg ville vært i 50-års lag hos en god kollega. Hurra for Anders! Det er utrolig synd jeg ikke kunne være med å feire i dag.
Det jeg egentlig sitter her å tenker på er egentlig hvor annerledes familieliv er i forhold til singelliv. Og vet dere, det kan være vanskelig å venne seg til, rett og slett fordi man som singel kan være så innmari egosentrisk og selvopptatt. Jeg jobbet mye (savner faktisk å klare å jobbe), brukte pengene jeg tjente på de tingene jeg hadde lyst på, og alt jeg eide hadde jeg kjøpt selv. (Det er utrolig tilfredstillende å bygge seg et hjem, og et liv, basert på det du har jobbet for selv, og ikke på det du har stjålet fra andre...., sistnevnte kan ikk føles noe særlig, om man da ikke viser seg å være verdens mest uempatiske menneske da.) Straks man blir flere må man dele avgjørelsene med flere, vise hensyn til flere, og ikke minst begynne å bytte ut ting. Singelbula mi ble for eksempel byttet ut med en enebolig, og vi har sett litt på stasjonsvogn. Samtidig gråter hjertet mitt av tanken på å kvitte meg med min lille franske sorte (peugeoten da vel og merke), for en stasjonsvogn. 207'en passer jo til alle mine antrekk, og matcher alle mine sko... (eller noe sånn), dessuten kler en liten bil en liten jente. Må jeg virkelig begynne å kjøre stajonsvogn? Jeg føler liksom litt at jeg er på tur til å bli utslettet, derfor har vi sett ut en liten barnevogn, som gjør det mulig for mor å kjøre hjertebarnet av en bil enda litt lengre.
Sånn bare for å avslutte, jeg klager ikke over tingenes tilstand, bare konstaterer at endringene noen ganger kan være vanskelige. Når det er sagt blir man vant til alt det nye, og gleder seg over det også. Man gleder seg veldig. For eksempel gleder jeg meg til å ha en bedre veranda når dagene blir varmere, til å grille i hagen og til å kunne begynne å trene igjen om noen måneder. Jeg gleder meg over at vi har massevis av ved i garasjen, og kan fyre i peisen på kalde dager. At jeg ikke lenger har vaskemaskin på badet, at selv kattepusen ser ut til å trives i huset, at vi har soverom nok til alle, at vi kan få plass til en fryseboks/skap(har for øvrig sett et på elkjøp som jeg ønsker meg), og at vi nå har plass til et spisebord som flere enn to mennesker kan sitte ved. Jeg gleder meg også stort over at jeg ikke trenger å gjøre alle mannetingene selv lenger, og at jeg har noen å snakke med om kvelden før jeg sovner. Ikke minst gleder jeg meg over at jeg nå bor nært skiløypene, gjett at de skal tas i bruk når jeg bare blir tynnere igjen. Som sagt, myyye å glede seg over, selv om formen for øyeblikket er på bunn, energien helt fraværende, og humøret av og til deretter. Det er grunnen til at det går så lang tid mellom hvert blogginnlegg for tiden. Jeg har rett og slett ikke ork til noe som helst, ikke en gang blogging. :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)