Syteren

Dagen i dag har i grunn vært helt fantastisk. Etter en lang skitur, med påfølgende middag hos mine foreldre, sitter jeg nå og slapper av med et glass hvitvin og tenker over hvor vidunderlig dette livet er. Den til dels mislykkede testingen av datingsider på nett fra i går er gått i glemmeboka. Ingen vits å dvele ved det gamle når det forhåpentligvis ligger mange fantastisk dager framfor meg. Kanskje er det de lange lyse dagene som gjør det, men føler at en positiv energi brer seg i hele kroppen. På dager som dette er det lett å glemme at ikke alle dager alltid er like lette, og av positiviteten av og til må vike plassen for den mer dystre negativiteten.
For en stund tilbake innledet jeg et forhold. Det var egentlig den samme gamle visa, vi møttes, likte hverandre, sluttet å like hverandre og gikk hver til vårt uten særlig dramatikk. Vi kvinner har ofte en tendens til å gi av oss selv i håp om at det skal bli verdsatt denne gangen. (som oftest gjør det jo ikke det) Veldig fort gjorde jeg som mange andre kvinner har gjort før meg, jeg la vekk mine egne prinsipper i håp om å finne den store kjærligheten. Når jeg sier prinsipper mener jeg den allerede omtalte lista over kvaliteter jeg ser etter hos en mann. Denne mannen var overhode ikke kvalifisert, og selv om det kan være flaut å innrømme så skal det sies at han var så pen å se på at jeg kasta lista på havet, gav mine egne prinsipper pokker i vold og godtok alle hans negative sider.
Allerede tidlig i forholdet fikk jeg inntrykk av at mannen kanskje ikke hadde det så bra. Tålmodig som jeg var (tålmod er faktisk ikke en av mine kvaliteter til daglig) lyttet jeg støttende til alt som plaget ham. Han følte seg usexy etter all julematen, han var konstant sliten, han måtte jobbe mye og x-dama gav ham humørsvingninger. I tillegg drakk han seg full hver helg og klaget dagen derpå over hvor full han hadde vært og at han nå skulle slutte å drikke.
Det er lett å være etterpåklok og tenke at jeg burde tatt beina fatt og forduftet fortere enn lysets hastighet. (jo da, vet at ikke det faktisk ikke er mulig, men prøver å krydre innlegget litt her) Dessverre for min egen del er jeg en person som i det lengste prøver å se de positive sidene hos andre mennesker, den viljen synes overfladisk nok å være mer tilstede hva pene menn angår. Jeg forsvarte ham med at han helt sikkert bare var inne i en dårlig periode, men sannheten, som dessverre litt for sent gikk opp for meg, var at jeg rett og slett hadde truffet en syter. Ingenting er bra nok for en syter. Jobben er slitsom og kjedelig, familien er kiip, vennene dårlige og livet generelt går konstant i oppoverbakke. I utgangspunktet er han ute etter en kvinne som kan gjøre ham lykkelig, da han anser lykke for å være noe som kun kan tilføres utenfra. Dersom ikke endorfinene blir tilført av en utenforstående kilde vil det for en syter i teorien være bortimot umulig å oppleve ekte glede.
Jeg gikk rett i fella og gav meg rett og slett hen til denne verden av syting. Ble tiltrukket av bedageligheten ved å legge all skyld over på eksterne årsaker. Jeg var inne i en periode hvor jobben føltes krevende og studiene tok sin tid, og følelsen av å gjøre alt halvveis gjorde meg deprimert. Jobben, studiene, sosialiseringen og treningen ble utført på halv maskin, i tillegg var forholdet til syteren bare en fjerdedel av hva et godt forhold bør være. Uten å være vulgær kan man vel trygt si at det intime forholdet til syteren åpenbarte seg som en liten åttendedel av hva en kvinne i slutten av tyveårene forventer seg. I ettertid ser jeg at jeg ble en mestersyter selv. Ikke bare sendte jeg SMS, men jeg ringte stakkr’n (som helt klart ikke var vant med å høre på andres syting) og jamret verre enn en forlatt katt i måneskinn.
Ironisk nok ble jeg omtrent dumpet av syteren til slutt. Han mente at jeg var ”negativ til absolutt alt”. Jeg nektet et par ganger , men innså at det egentlig var nytteløst. Følte selvfølgelig en viss trang til å forklare at dersom jeg hadde vært negativ til ALT hadde jeg neppe fortsatt vært en del av livet hans, men energien sviktet totalt. Istede forlot jeg åstedet, satte meg i bilen og kjørte hjem.
Det er det som er så vakkert med å være en økonomisk uavhengig kvinne. Jeg har et hjem som er bare mitt, en plass hvor jeg kan trekke meg tilbake etter ethvert nederlag på kjærlighetens slagmark. Og merklig nok følte jeg ingen tristhet, derimot smilte jeg, bilradioen spilte Billy Idols White Wedding på vei hjem, og jeg følte meg mer positiv enn på lenge.