Bildilla?

Etter en liten uheldig episode på Laudunsletta et par uker før påske ble jeg uten bil. En ting var å bli uten transportmiddel, denne blikkboksen som til enhver tid frakter meg fra A til B, en annen ting var de overveldende emosjonene som fulgte i kjølvannet av kjøretøyets dødsdom. Joda, jeg er virkelig glad det gikk bra med meg selv, at jeg ikke fikk varige mén eller det som verre er, men så snart helikopteret hadde brakt meg til sykehus, hvor det raskt ble konstatert at jeg hadde hatt englevakt, boblet følelsene for dette sortlakkerte motoriserte kjøretøyet over. Man skal ikke ha følelser for materielle ting, det står liksom skrevet i stein, men jeg hadde likevel reppet kraftig på dette punktet. Hvor ofte hadde jeg ikke tatt meg selv i å stryke godbilen over dashbordet og hviske godord til kjørecomputeren? Jeg hadde kjørt lange omveier for å tilbringe litt ekstra tid med den firehjulte, stått i vinduet hjemme og beundret den når den sto parkert ute på gata og plaget vettet av venner og familie med å snakke om den som om den var et nyfødt bleiebarn. Det sies at man aldri blir ordenlig forelsket før man får sitt første barn, jeg sier at man ikke blir ordentlig forelsket før man kjøper sin første Peugeot. 

Min elskede 207 hadde både ytre og indre skader taksert til over 200 tusen. Jeg godtok et oppgjør fra forsikringsselskapet og undertegnet med skjelvende hånd dødsdommen på min kjære lille franske. Det var som å trekke ut kontakten på en livgivende maskin i et nakent og sterilt sykehusrom. Den var hjernedød og bare skallet sto igjen. Jeg kysset den sorte glansfulle lakken i det jeg forlot bilen for siste gang, vel vitende om at det i tigerstaden sto en helt ny, helt lik, men med litt flere hestekrefter og ventet på å bli sendt opp til meg. I mellomtiden kjørte jeg leiebil fra Avis, en liten Toyota Yaris, som overhode ikke hadde overbevist meg på noen som helst måte. Overgangen var stor. Det var som å rulle i sengehalmen med Brad Pitt den ene dagen, for så å krype opp i bingen til Knut Jørgen Røed Ødegård den neste. Greit at begge to er kjente tryner, men vi kan vel alle enes om at de hører hjemme på ulike hyller i samfunnet. 

Som en selvfølgelighet i en rekke av selvfølgeligheter klaget jeg min nød til en god venn. ” … jeg er visst blitt en bilsnobb de siste tre månedene” lo jeg da jeg hørte min egen meningsløse sutring. ”Snobb…, i en 207” svarte han kjapt. Sarkasmen var ikke til å ta feil av. Jeg hadde glemt å stikke fingeren i jorda for dernest å innse hvor jeg bor. Det som i resten av den vestlige verden ansees for å være sofistikert og trendy er ikke nødvendigvis et statussymbol på en plass hvor folk lovpriser Pajeroer og andre asiatiske sammensetninger. Ikke før VG helg kom på banen med bil som tema fikk jeg min oppreisning. Hva du kjører forteller hvem du er, forsiden lokket og avisen havnet raskt i handlekurven. Det var på tide for meg å finne ut hvem jeg er. Ikke uventet fant jeg min kjære 207 med beskrivelse av dens eier, jeg velger følgelig å sitere avisen i sin helhet:
”Vestkantens nummer to-bil og rike menns outsourcing av kulturell kapital i familien. Rike menns koner og døtre kjører Peugeot. Mennene har gjerne BMW, Volvo eller Mercedes selv. 207 legger vekt på bilens uttseende. Motorkraft og utstyr spiller ingen rolle. Høy andel kvinner. Jobber med varehandel og administrasjon. Den er ikke så rar som Citroen-en, men er likevel som kunst på veggen, og bærer et budskap om at det foregår tenking hos eieren. ” VG-helg 24.04.09

I rest my case. Det finnes ikke et snev av tvil om at jeg har valgt rett bil. Det min lille franske sier om meg er akkurat det jeg vil at bilen min skal si. Jeg etter pris på det estetisk vakre, jeg kjører stil og jeg er tenkende. Kjapt oppsummert er jeg sofistikert og smart. Om 4 dager sendes min nye 207 fra Oslo. Den er jomfru, ingen har eid den før meg, og jeg venter med samme spenning og uutholdenhet som et lite barn i adventstiden. Det sies at materielle ting kan erstattes, det kan ikke menneskeliv. Jeg håper den første som ytret de ordene ble premiert og båret på gullstol. Erstatningen for min lille franske er på vei, nå mangler jeg i grunnen bare den velstående vestkantmannen.