Bildilla?

Etter en liten uheldig episode på Laudunsletta et par uker før påske ble jeg uten bil. En ting var å bli uten transportmiddel, denne blikkboksen som til enhver tid frakter meg fra A til B, en annen ting var de overveldende emosjonene som fulgte i kjølvannet av kjøretøyets dødsdom. Joda, jeg er virkelig glad det gikk bra med meg selv, at jeg ikke fikk varige mén eller det som verre er, men så snart helikopteret hadde brakt meg til sykehus, hvor det raskt ble konstatert at jeg hadde hatt englevakt, boblet følelsene for dette sortlakkerte motoriserte kjøretøyet over. Man skal ikke ha følelser for materielle ting, det står liksom skrevet i stein, men jeg hadde likevel reppet kraftig på dette punktet. Hvor ofte hadde jeg ikke tatt meg selv i å stryke godbilen over dashbordet og hviske godord til kjørecomputeren? Jeg hadde kjørt lange omveier for å tilbringe litt ekstra tid med den firehjulte, stått i vinduet hjemme og beundret den når den sto parkert ute på gata og plaget vettet av venner og familie med å snakke om den som om den var et nyfødt bleiebarn. Det sies at man aldri blir ordenlig forelsket før man får sitt første barn, jeg sier at man ikke blir ordentlig forelsket før man kjøper sin første Peugeot. 

Min elskede 207 hadde både ytre og indre skader taksert til over 200 tusen. Jeg godtok et oppgjør fra forsikringsselskapet og undertegnet med skjelvende hånd dødsdommen på min kjære lille franske. Det var som å trekke ut kontakten på en livgivende maskin i et nakent og sterilt sykehusrom. Den var hjernedød og bare skallet sto igjen. Jeg kysset den sorte glansfulle lakken i det jeg forlot bilen for siste gang, vel vitende om at det i tigerstaden sto en helt ny, helt lik, men med litt flere hestekrefter og ventet på å bli sendt opp til meg. I mellomtiden kjørte jeg leiebil fra Avis, en liten Toyota Yaris, som overhode ikke hadde overbevist meg på noen som helst måte. Overgangen var stor. Det var som å rulle i sengehalmen med Brad Pitt den ene dagen, for så å krype opp i bingen til Knut Jørgen Røed Ødegård den neste. Greit at begge to er kjente tryner, men vi kan vel alle enes om at de hører hjemme på ulike hyller i samfunnet. 

Som en selvfølgelighet i en rekke av selvfølgeligheter klaget jeg min nød til en god venn. ” … jeg er visst blitt en bilsnobb de siste tre månedene” lo jeg da jeg hørte min egen meningsløse sutring. ”Snobb…, i en 207” svarte han kjapt. Sarkasmen var ikke til å ta feil av. Jeg hadde glemt å stikke fingeren i jorda for dernest å innse hvor jeg bor. Det som i resten av den vestlige verden ansees for å være sofistikert og trendy er ikke nødvendigvis et statussymbol på en plass hvor folk lovpriser Pajeroer og andre asiatiske sammensetninger. Ikke før VG helg kom på banen med bil som tema fikk jeg min oppreisning. Hva du kjører forteller hvem du er, forsiden lokket og avisen havnet raskt i handlekurven. Det var på tide for meg å finne ut hvem jeg er. Ikke uventet fant jeg min kjære 207 med beskrivelse av dens eier, jeg velger følgelig å sitere avisen i sin helhet:
”Vestkantens nummer to-bil og rike menns outsourcing av kulturell kapital i familien. Rike menns koner og døtre kjører Peugeot. Mennene har gjerne BMW, Volvo eller Mercedes selv. 207 legger vekt på bilens uttseende. Motorkraft og utstyr spiller ingen rolle. Høy andel kvinner. Jobber med varehandel og administrasjon. Den er ikke så rar som Citroen-en, men er likevel som kunst på veggen, og bærer et budskap om at det foregår tenking hos eieren. ” VG-helg 24.04.09

I rest my case. Det finnes ikke et snev av tvil om at jeg har valgt rett bil. Det min lille franske sier om meg er akkurat det jeg vil at bilen min skal si. Jeg etter pris på det estetisk vakre, jeg kjører stil og jeg er tenkende. Kjapt oppsummert er jeg sofistikert og smart. Om 4 dager sendes min nye 207 fra Oslo. Den er jomfru, ingen har eid den før meg, og jeg venter med samme spenning og uutholdenhet som et lite barn i adventstiden. Det sies at materielle ting kan erstattes, det kan ikke menneskeliv. Jeg håper den første som ytret de ordene ble premiert og båret på gullstol. Erstatningen for min lille franske er på vei, nå mangler jeg i grunnen bare den velstående vestkantmannen. 

Syteren

Dagen i dag har i grunn vært helt fantastisk. Etter en lang skitur, med påfølgende middag hos mine foreldre, sitter jeg nå og slapper av med et glass hvitvin og tenker over hvor vidunderlig dette livet er. Den til dels mislykkede testingen av datingsider på nett fra i går er gått i glemmeboka. Ingen vits å dvele ved det gamle når det forhåpentligvis ligger mange fantastisk dager framfor meg. Kanskje er det de lange lyse dagene som gjør det, men føler at en positiv energi brer seg i hele kroppen. På dager som dette er det lett å glemme at ikke alle dager alltid er like lette, og av positiviteten av og til må vike plassen for den mer dystre negativiteten.
For en stund tilbake innledet jeg et forhold. Det var egentlig den samme gamle visa, vi møttes, likte hverandre, sluttet å like hverandre og gikk hver til vårt uten særlig dramatikk. Vi kvinner har ofte en tendens til å gi av oss selv i håp om at det skal bli verdsatt denne gangen. (som oftest gjør det jo ikke det) Veldig fort gjorde jeg som mange andre kvinner har gjort før meg, jeg la vekk mine egne prinsipper i håp om å finne den store kjærligheten. Når jeg sier prinsipper mener jeg den allerede omtalte lista over kvaliteter jeg ser etter hos en mann. Denne mannen var overhode ikke kvalifisert, og selv om det kan være flaut å innrømme så skal det sies at han var så pen å se på at jeg kasta lista på havet, gav mine egne prinsipper pokker i vold og godtok alle hans negative sider.
Allerede tidlig i forholdet fikk jeg inntrykk av at mannen kanskje ikke hadde det så bra. Tålmodig som jeg var (tålmod er faktisk ikke en av mine kvaliteter til daglig) lyttet jeg støttende til alt som plaget ham. Han følte seg usexy etter all julematen, han var konstant sliten, han måtte jobbe mye og x-dama gav ham humørsvingninger. I tillegg drakk han seg full hver helg og klaget dagen derpå over hvor full han hadde vært og at han nå skulle slutte å drikke.
Det er lett å være etterpåklok og tenke at jeg burde tatt beina fatt og forduftet fortere enn lysets hastighet. (jo da, vet at ikke det faktisk ikke er mulig, men prøver å krydre innlegget litt her) Dessverre for min egen del er jeg en person som i det lengste prøver å se de positive sidene hos andre mennesker, den viljen synes overfladisk nok å være mer tilstede hva pene menn angår. Jeg forsvarte ham med at han helt sikkert bare var inne i en dårlig periode, men sannheten, som dessverre litt for sent gikk opp for meg, var at jeg rett og slett hadde truffet en syter. Ingenting er bra nok for en syter. Jobben er slitsom og kjedelig, familien er kiip, vennene dårlige og livet generelt går konstant i oppoverbakke. I utgangspunktet er han ute etter en kvinne som kan gjøre ham lykkelig, da han anser lykke for å være noe som kun kan tilføres utenfra. Dersom ikke endorfinene blir tilført av en utenforstående kilde vil det for en syter i teorien være bortimot umulig å oppleve ekte glede.
Jeg gikk rett i fella og gav meg rett og slett hen til denne verden av syting. Ble tiltrukket av bedageligheten ved å legge all skyld over på eksterne årsaker. Jeg var inne i en periode hvor jobben føltes krevende og studiene tok sin tid, og følelsen av å gjøre alt halvveis gjorde meg deprimert. Jobben, studiene, sosialiseringen og treningen ble utført på halv maskin, i tillegg var forholdet til syteren bare en fjerdedel av hva et godt forhold bør være. Uten å være vulgær kan man vel trygt si at det intime forholdet til syteren åpenbarte seg som en liten åttendedel av hva en kvinne i slutten av tyveårene forventer seg. I ettertid ser jeg at jeg ble en mestersyter selv. Ikke bare sendte jeg SMS, men jeg ringte stakkr’n (som helt klart ikke var vant med å høre på andres syting) og jamret verre enn en forlatt katt i måneskinn.
Ironisk nok ble jeg omtrent dumpet av syteren til slutt. Han mente at jeg var ”negativ til absolutt alt”. Jeg nektet et par ganger , men innså at det egentlig var nytteløst. Følte selvfølgelig en viss trang til å forklare at dersom jeg hadde vært negativ til ALT hadde jeg neppe fortsatt vært en del av livet hans, men energien sviktet totalt. Istede forlot jeg åstedet, satte meg i bilen og kjørte hjem.
Det er det som er så vakkert med å være en økonomisk uavhengig kvinne. Jeg har et hjem som er bare mitt, en plass hvor jeg kan trekke meg tilbake etter ethvert nederlag på kjærlighetens slagmark. Og merklig nok følte jeg ingen tristhet, derimot smilte jeg, bilradioen spilte Billy Idols White Wedding på vei hjem, og jeg følte meg mer positiv enn på lenge.