GOD NATT

Vi har invistert i en ordentlig seng. Jensen Ambassadør alså, 1,80 m, og jeg gleder som et lite barn til å legge meg i kveld. Vi kan vel trygt si at fredagskvelden ikke blir lang her i huset.

I tillegg til at jeg har gjort et dykk i oppsparte midler, hadde vi en god del gavekort liggende som vi fikk i bryllupsgave i høst. Så da er det vel på sin plass å takke noen av bidragsyterne. Hammerfest Energi, 8 trinn på Breilia skole (dere er supre kollegaer) og  Asle og Else (jule/bryllupsgaven). Må legge til at vi har fått gavekort/pengegaver hos mange flere, men disse har altså gått til et annet formål, nemlig ny kjøkkenmaskin med diverse utstyr. Den ble kjøpt inn før jul og brukt til julbaksten. Sånn er det å bli gift, da må man ha seng og kjøkkenutstyr. Alt en kvinne trenger for å holde en mann fornøyd. Eller motsatt. :-)

Uansett, tusen takk til alle for alle gaver,  gleder meg til å stupe i seng i kveld. Jippi!!!

Sov søtt kosepusen...

Så gikk det ikke så bra med dietten til pus. Det var nok for sent, og han var nok blitt for syk. Uansett ble han plutselig veldig dårlig, sluttet å spise, drakk lite og hadde det ikke bra. Da viste vi at han var blitt for gammel og syk. En nydelig gammel katt, med sin helt egen personlighet er ikke så lett å ta farvel med. Tvert i mot har jeg vært tristere enn på veldig lenge. Min fineste venn og vår beste kosekatt sovnet inn mandag denne uken. Aldri før har huset føltes så stille og tomt. For han var i aller høyeste grad med på å gjøre et fremmed hus til et hjem da vi flyttet hit for et år siden.

Nydelige Farris fra lykkelige tider på Høyden. Ingen kunne slappe av og kose seg som han.

Da vi flyttet til Prærien fant han seg fort sin egen plass i sofaen. Godt å kose seg i sofakroken på pleddet sitt.

Dersom man ønsket kos kunne man bare slenge seg på gulvteppet å strekke seg så lang man var. Da kom som regel børsten fram, noe som absolutt ikke var å forakte.

Det er stille hjemme uten Farris, enda synes jeg at jeg hører lyden av potene som treffer gulvet når han hopper ned av sengen sin eller sofaen. Enda forventer jeg at han skal komme opp trappa, litt trøtt og svett etter å ha sovet som bare en katt kan sove. Jeg savner snorkingen hans fra sofakroken og måten han brukte å snike seg innpå sine egene matskåler, nesten som en løve sniker seg inn på byttet sitt. Så var det pratingen, herregud som han kunne prate, høyt og tydelig. Det er utrolig hvor hengiven en katt kan være, så kosen, så herlig, så snill, så full av kjærlighet. Jeg hadde aldri hatt dyr før vi to ble ført sammen, for vi endte liksom bare opp sammmen vi to, og aldri hadde jeg kunnet forestille meg hvor mye glede det gir å ha en sånn liten hårball i hus. Det er ren lykke.

Dersom noen vurderer å skaffe seg katt kan denne rasen absolutt anbefales. Farris var Hellig Birma. Han var den snilleste man kan tenke seg, lydig, kosen og opptatt av familien. Dette tror jeg også at  kjennetegner rasen. Jeg har også hørt at rasen generelt har lite sykdom (Farris ble syk fordi han var veldig gammel), de er også fantastisk gode på å stelle seg selv (han var hele 17 år da han fikk sin første klump i pelsen). Et utrolig enkelt dyr å ha i hus, i tillegg til at han gav fantastisk mye glede.

Kosepusen vil aldri bli glemt... <3

Hvordan fortelle pus at han må på diett?

Pusen Farris kommer tuslende opp trappen. Han har staket ut retningen mot matskålen. Titter litt på de to skålene som står der, lurer litt på hva han har gjort galt og setter seg demonstrativt ned og ser litt på matmor eller matfar, alt ettersom hvem som befinner seg i nærheten. To skåler. I motsetning til de sedvanlige fire. Det har seg nemlig slik at pus aldri har manglet noe når det gjelder mat. Faktisk er jeg usikker på om han noen ganger i løpet av sitt lange katteliv i det hele tatt har vært sulten. Men nå er altså buffèen rasert. Han har en skål med tørrfor og en skål med vann. Fengselsmat, sier han med øynene sine. Matmor har vist gått fra vettet. Ingen kokt sei, ingen frysetørket fiskegodbiter, ingen skål med kattemelk. Hva skjedde?

Sannheten er at mors lille pelsdott er på diett. Han er ikke overvektig, det hadde ikke vært så ille. Han har fått konstatert nyresvikt. Noe som betyr at når nyrene ikke fungerer ender giftstoffene opp i blodet og etterhvert hjernen. Dette fører til rare tics. Han skvetter til for hver minste lyd. Nå ser det ikke ut til at han har vondt (til nå i alle fall, håper ikke han får det heller), han er nysgjerrig, kosen og kontaktsøkende. Men tilstanden krever altså nå at han kun spiser dette spesialforet som vi har kjøpt hos dyrelegen. Man skulle ikke trodd den kokte seien skulle være så ille, men det er altså for mye proteiner. Dermed ender vi opp med to skåler til den matelskende monsen vår. En med vann, en med tørrfòr. Han synes jo helt klart at vi er kjempedumme. Så hvordan forklare en kattepus at alt vi gjør for ham er til hans eget beste?


Så får vi bare håpe han liker det nye fòret, for det er jo ikke en midlertidig diett. Derimot en diett på livtid. Vi starter på diett i dag, og tar en kontrollprøve om en måned for å se om det virker. (Virker det ikke kan han like gjerne få spise hva pokker han vil den tiden han har igjen.) Vi håper jo at vi får ha ham så lenge som mulig, uten at han har det vondt. Har en følelse av han kommer til å være litt sur på oss en stund. Det får vi bare tåle...