Hvordan fortelle pus at han må på diett?

Pusen Farris kommer tuslende opp trappen. Han har staket ut retningen mot matskålen. Titter litt på de to skålene som står der, lurer litt på hva han har gjort galt og setter seg demonstrativt ned og ser litt på matmor eller matfar, alt ettersom hvem som befinner seg i nærheten. To skåler. I motsetning til de sedvanlige fire. Det har seg nemlig slik at pus aldri har manglet noe når det gjelder mat. Faktisk er jeg usikker på om han noen ganger i løpet av sitt lange katteliv i det hele tatt har vært sulten. Men nå er altså buffèen rasert. Han har en skål med tørrfor og en skål med vann. Fengselsmat, sier han med øynene sine. Matmor har vist gått fra vettet. Ingen kokt sei, ingen frysetørket fiskegodbiter, ingen skål med kattemelk. Hva skjedde?

Sannheten er at mors lille pelsdott er på diett. Han er ikke overvektig, det hadde ikke vært så ille. Han har fått konstatert nyresvikt. Noe som betyr at når nyrene ikke fungerer ender giftstoffene opp i blodet og etterhvert hjernen. Dette fører til rare tics. Han skvetter til for hver minste lyd. Nå ser det ikke ut til at han har vondt (til nå i alle fall, håper ikke han får det heller), han er nysgjerrig, kosen og kontaktsøkende. Men tilstanden krever altså nå at han kun spiser dette spesialforet som vi har kjøpt hos dyrelegen. Man skulle ikke trodd den kokte seien skulle være så ille, men det er altså for mye proteiner. Dermed ender vi opp med to skåler til den matelskende monsen vår. En med vann, en med tørrfòr. Han synes jo helt klart at vi er kjempedumme. Så hvordan forklare en kattepus at alt vi gjør for ham er til hans eget beste?


Så får vi bare håpe han liker det nye fòret, for det er jo ikke en midlertidig diett. Derimot en diett på livtid. Vi starter på diett i dag, og tar en kontrollprøve om en måned for å se om det virker. (Virker det ikke kan han like gjerne få spise hva pokker han vil den tiden han har igjen.) Vi håper jo at vi får ha ham så lenge som mulig, uten at han har det vondt. Har en følelse av han kommer til å være litt sur på oss en stund. Det får vi bare tåle...

Hvorfor blogger jeg så lite?

Jeg har ikke tenkt så mye over det, hvorfor jeg ikke blogger så ofte lenger. Har egentlig bare trodd at det skyltes at det rett og slett ikke skjer så mye spennende i livet mitt for tiden. Må for eksempel innrømme at jeg i vår syntes det var tungt å gå tilbake i jobb 6 uker etter en fødsel. Umotivert liksom, for det var jo ikke der jeg skulle være. Sånn blir det bare, at av og til er jobben nok, den kommer liksom først og man har ikke overskudd til noe annet heller.

Har også kjent på følelsen om at det ikke er så ok å dele alt med alle heller. Det var lettere da jeg startet med blogging. Jeg var mye på farten (les byen) og blogget gladelig om mine betraktinger om det jeg observerte/opplevde der og husket derfra. Det at jeg var alene og tilstadighet fant meg selv i situasjoner jeg kanskje ikke helt behersket kunne også bli en smule komisk. Fint bloggestoff. Men de siste årene har livet mitt bestått av mye alvor. Veldig mye alvor. Og da er det ikke alltid så lett å være optimistisk hele tiden.

Jeg innså for eksempel for en stund siden hvor lei jeg er av facebook. Hvorfor. Fordi jeg er så lei av falskheten som råder. Alle er så forbannet glade og lykkelige hele tiden. Det kan se ut som alle andre har perfekte liv. Nå er jeg litt der at jeg ikke veldig lett tror på slike framstillinger, og jo lykkeligere enkelte virker, dess mer mistenksom blir jeg. Mulig det er mitt problem altså, meget mulig har de fleste av dere perfekte liv, men jeg har ikke det, og kan desverre ikke være med på den perfeksjonismekarusellen. Sannheten er at jeg baker sjelden, jeg vasker bare når det trengs. Kan ikke huske sist jeg lagde en "god biff" på lørdagskvelden til mannen for liksom å nå til hans hjerte gjennom magen. (mat lager jeg ofte, men bare når jeg må fordi vi er sultne).Jeg er heller ikke overdrevent lykkelig og glad til enhver tid. Men det er meg.  (For øvrig har jeg aldri satt pris på en biff på lørdagskvelden, man blir jo bare slapp og dorsk av det, liker ikke i det hele tatt å spise sent, og hvertfall ikke tung mat. )

Jeg har innsett følgende: jeg blogger sjelden og oppdaterer sjelden statusen på face fordi jeg ikke har noe hyggelig/positivt/optimistisk eller klisjeaktig å komme med. Og ingen er jo interessert i det. Eller? Kanskje kan jeg finne en liten nisje av lesere som er interessert i å lese om alt jeg irriterer meg over for tiden. Her om dagen satt jeg og mannen på kinaresturanten, da jeg uttalte om en annen og MEGET irriterende gjest at "når vi går har jeg lyst å banke han der skikkelig for å lære ham litt folkeskikk". Jeg ble ikke tatt alvorlig av min bedre halvdel. Tvert i mot lo han høyt av at lille meg liksom skulle være så voldelig av meg. Da begynte jeg å lure på om ikke alle disse irritasjonsmomentene mine kanskje kan være litt komiske.

Hva var det egentlig som gjorde at jeg irriterte meg så innigranskauen over den eldre mannen på resturant? Generelt lite respekt for andre mennesker enn seg selv og sitt svære ego. Han snakket så høyt at det var forstyrrende for alle andre gjester. Vi måtte, uten å ønske det, ta del i alt han snakket om. I tillegg synes jeg han var utrolig frekk mot kelneren, som bare var serviceinnstilt og høflig.Etterpå snakket han høyt om (og brukte navnet på) en person som han mente hadde personlige problemer og ikke klarte seg selv. Igjen må jeg få nevne at han snakket VELDIG høyt. (stakkars uthengte menneske, jeg vet heldigvis ikke hvem det var)

Kan sikkert virke rart at jeg, som sikkert virker veldig sint og negativ, kan irritere meg over en annen negativ person. Personlig prøver jeg egentlig bare å irritere meg inni meg. Jeg går ikke rundt å viser liten respekt for andre mennsker. (eller?)  Jeg prøver hardt og ikke gå rundt å vise liten respekt for andre mennesker. (Så kommer den gyldne regel inn i bildet, jeg HAR ingen respekt for mennesker som har dolket meg i ryggen eller diktet opp dritt om meg som de ubetenktsom har slengt rundt seg.)

Så tilbake til overskriften, hvorfor blogger jeg så lite. Er det fordi jeg ikke har noe å blogge om? Nei, det er fordi jeg lenge har gått rundt å tenkt at det eneste man kan blogge om er nye gardiner, middagsretter, loppisfunn og andre ubetydligheter. Jeg VET at slike blogger er veldig populære, men man MÅ jo ikke omarrangere pyntetingene sine flere ganger i uka, ta bilde av det og legge det ut på nett. ALLE kan da ikke interessere seg for det. Det må da finnes likesinnede der ute, som heller setter pris på litt generell irritasjon og frustrasjon. Jeg håper det. Skulle ønske jeg kom over noen sånn blogger i alle fall. Med litt av hvert, både optimisme og negativitet. Jeg synes nyansene blir litt mer ekte og interessante. Så heretter blir ikke alt vakkert og rosenrødt fra denne kanten. Liker du det ikke, så trenger du ikke lese. (Jeg holder meg jo borte fra det jeg ikke liker)

Kuriositet eller bare en rar dodør?

Det er så fryktelig lite spennende som skjer i livet nå for tiden, derfor har jeg ingenting å blogge. Derfor kommer det nå et rart bilde jeg tok i sommer av en alternativ dørvridningssak. Jeg syntes dette var veldig rart. Mulig det ikke er det. Mulig finnes det mange der ute som har nettopp denne løsningen på innerdørene sine. Men så hadde jeg ikke sett det før. Hvor? Scandic hotell Skellefteå.