Kine deler sin verden for spesielt interesserte..

Hvor i f** ble det av P???

2012-02-12T20:45:00.001+01:00

Ok, ikke verdens største problem. Men det er et litt irriterende problem. Spesielt når jeg skal skrive ordet problem. For P på mitt tastatur har stukket av. Jeg er tastaturavhengig, jeg er feks ikke en tab person. Jeg elsker et godt tastatur fordi jeg elsker å klimpre i vei på det. (derfor startet jeg en gang i tiden denne bloggen.) Men nå er altså P borte. Dumt, for resten av PC'n funker jo fint.

Det er ikke bare det at P nå er borte. Før han ble borte ville han slett ikke sitte fast mer. Han ramlet hit og dit og datt av i tide og utide. For dere som nå tror dette er en metaor for min mann, hvis navn begynner på P, tar feil. Han har ikke stukket av. Han er her enda. Men dette tastaturproblemet, som man sier så fint på English, is doing my head in.

Hvorfor blogger jeg så lite?

2012-02-11T22:08:00.003+01:00

Jeg har ikke tenkt så mye over det, hvorfor jeg ikke blogger så ofte lenger. Har egentlig bare trodd at det skyltes at det rett og slett ikke skjer så mye spennende i livet mitt for tiden. Må for eksempel innrømme at jeg i vår syntes det var tungt å gå tilbake i jobb 6 uker etter en fødsel. Umotivert liksom, for det var jo ikke der jeg skulle være. Sånn blir det bare, at av og til er jobben nok, den kommer liksom først og man har ikke overskudd til noe annet heller.

Har også kjent på følelsen om at det ikke er så ok å dele alt med alle heller. Det var lettere da jeg startet med blogging. Jeg var mye på farten (les byen) og blogget gladelig om mine betraktinger om det jeg observerte/opplevde der og husket derfra. Det at jeg var alene og tilstadighet fant meg selv i situasjoner jeg kanskje ikke helt behersket kunne også bli en smule komisk. Fint bloggestoff. Men de siste årene har livet mitt bestått av mye alvor. Veldig mye alvor. Og da er det ikke alltid så lett å være optimistisk hele tiden.

Jeg innså for eksempel for en stund siden hvor lei jeg er av facebook. Hvorfor. Fordi jeg er så lei av falskheten som råder. Alle er så forbannet glade og lykkelige hele tiden. Det kan se ut som alle andre har perfekte liv. Nå er jeg litt der at jeg ikke veldig lett tror på slike framstillinger, og jo lykkeligere enkelte virker, dess mer mistenksom blir jeg. Mulig det er mitt problem altså, meget mulig har de fleste av dere perfekte liv, men jeg har ikke det, og kan desverre ikke være med på den perfeksjonismekarusellen. Sannheten er at jeg baker sjelden, jeg vasker bare når det trengs. Kan ikke huske sist jeg lagde en "god biff" på lørdagskvelden til mannen for liksom å nå til hans hjerte gjennom magen. (mat lager jeg ofte, men bare når jeg må fordi vi er sultne).Jeg er heller ikke overdrevent lykkelig og glad til enhver tid. Men det er meg. (For øvrig har jeg aldri satt pris på en biff på lørdagskvelden, man blir jo bare slapp og dorsk av det, liker ikke i det hele tatt å spise sent, og hvertfall ikke tung mat. )

Jeg har innsett følgende: jeg blogger sjelden og oppdaterer sjelden statusen på face fordi jeg ikke har noe hyggelig/positivt/optimistisk eller klisjeaktig å komme med. Og ingen er jo interessert i det. Eller? Kanskje kan jeg finne en liten nisje av lesere som er interessert i å lese om alt jeg irriterer meg over for tiden. Her om dagen satt jeg og mannen på kinaresturanten, da jeg uttalte om en annen og MEGET irriterende gjest at "når vi går har jeg lyst å banke han der skikkelig for å lære ham litt folkeskikk". Jeg ble ikke tatt alvorlig av min bedre halvdel. Tvert i mot lo han høyt av at lille meg liksom skulle være så voldelig av meg. Da begynte jeg å lure på om ikke alle disse irritasjonsmomentene mine kanskje kan være litt komiske.

Hva var det egentlig som gjorde at jeg irriterte meg så innigranskauen over den eldre mannen på resturant? Generelt lite respekt for andre mennesker enn seg selv og sitt svære ego. Han snakket så høyt at det var forstyrrende for alle andre gjester. Vi måtte, uten å ønske det, ta del i alt han snakket om. I tillegg synes jeg han var utrolig frekk mot kelneren, som bare var serviceinnstilt og høflig.Etterpå snakket han høyt om (og brukte navnet på) en person som han mente hadde personlige problemer og ikke klarte seg selv. Igjen må jeg få nevne at han snakket VELDIG høyt. (stakkars uthengte menneske, jeg vet heldigvis ikke hvem det var)

Kan sikkert virke rart at jeg, som sikkert virker veldig sint og negativ, kan irritere meg over en annen negativ person. Personlig prøver jeg egentlig bare å irritere meg inni meg. ~~Jeg går ikke rundt å viser liten respekt for andre mennsker. (eller?)~~ Jeg prøver hardt og ikke gå rundt å vise liten respekt for andre mennesker. (Så kommer den gyldne regel inn i bildet, jeg HAR ingen respekt for mennesker som har dolket meg i ryggen eller diktet opp dritt om meg som de ubetenktsom har slengt rundt seg.)

Så tilbake til overskriften, hvorfor blogger jeg så lite. Er det fordi jeg ikke har noe å blogge om? Nei, det er fordi jeg lenge har gått rundt å tenkt at det eneste man kan blogge om er nye gardiner, middagsretter, loppisfunn og andre ubetydligheter. Jeg VET at slike blogger er veldig populære, men man MÅ jo ikke omarrangere pyntetingene sine flere ganger i uka, ta bilde av det og legge det ut på nett. ALLE kan da ikke interessere seg for det. Det må da finnes likesinnede der ute, som heller setter pris på litt generell irritasjon og frustrasjon. Jeg håper det. Skulle ønske jeg kom over noen sånn blogger i alle fall. Med litt av hvert, både optimisme og negativitet. Jeg synes nyansene blir litt mer ekte og interessante. Så heretter blir ikke alt vakkert og rosenrødt fra denne kanten. Liker du det ikke, så trenger du ikke lese. (Jeg holder meg jo borte fra det jeg ikke liker)

Kuriositet eller bare en rar dodør?

2012-02-11T21:11:00.000+01:00

Det er så fryktelig lite spennende som skjer i livet nå for tiden, derfor har jeg ingenting å blogge. Derfor kommer det nå et rart bilde jeg tok i sommer av en alternativ dørvridningssak. Jeg syntes dette var veldig rart. Mulig det ikke er det. Mulig finnes det mange der ute som har nettopp denne løsningen på innerdørene sine. Men så hadde jeg ikke sett det før. Hvor? Scandic hotell Skellefteå.

Jeg har begynt på lavkarbodiett

2011-12-08T20:07:00.001+01:00

Jeg har begynt på lavkarbodiett. Ikke helt frivillig, men mer for å legitimere den intense bruken av fløte det siste døgnet. Jeg er nemlig syk på andre dagen, og for å trøste meg selv lagde jeg kakao med tonnevis av krem til frokost. Til middag hadde jeg brent sei med fløtesaus. (Tipper dere dør etter den oppskriften, men noen hemmeligheter må jo selv en dreven husmor som meg ha.) Jeg kom liksom fram til at jeg sikkert hadde slurpet i meg sånn ca en hel pakke fløte i løpet av dagen, noe jeg først så på med bekymring.

Lavkarbodiett, noe jeg har avskydd og holdt meg unna. Noe jeg absolutt ikke har hatt verken troen på eller lysten til å tro på. Spise fett liksom. Nei jammen sa jeg smør. (ordspill) Uansett, noen mener jo at man blir tynn som ei flis og at det er meget sunt, så da velger jeg å gå på lavkarbo i dag. Da blir jo fløteorgien min likestilt med den halvtimes joggetur, og jeg kan igjen ha god samvittighet for kostholdsregimet mitt.

Eller...? Så var det den tynne lille flisen av en rugbrødskive da. Den på ca 87 kalorier som jeg putta under den italienske salaten og fenalåret. Huff, får sjerpe meg i morgen. Ikke rart man har noen kilo for mye med sånne utskeielser.

I morgen er en ny dag, og vet dere... jeg har hamstret smør!

Bryllup og sånn

2011-11-27T17:19:00.001+01:00

Tenker det er tid for en hjertevarm og tåredryppende beskrivelse av vårt romantiske bryllup som fant sted for ca en måned siden.

Det første jeg burde gjort den morgenen var å gratulere mannen med dagen, da han hadde bursdag. Sannheten er at vi glemte hele bursdagen begge to. Takk Vårherre for facebook som kunne oppdatere oss. Eller var det gode venner med sms gratulasjoner? Jaja, vi fant nå ut av det til slutt.

Så var det rett ut i byen for å se om jeg fant noe å ha på meg. Jeg hadde altså en back up plan med en kjole jeg hadde revet ut av skapet to dager tidligere.., (hvor mange vordene bruder begynner å tenke på antrekket to dager før vielsen?, slå den.) Jeg endte med å bruke back up planen, med en bolero jeg kjøpte i 2005. Jeg kaller den Vintage. Mannen hadde fått seg ny vest dagen før (for det blir ikke fest uten vest), og var klar til dagens begivenhet.

Begivenheten tok ca 10 minuter, og vi lovte hverandre tro og ære, og at ingen av oss skulle prøve å svindle og bedra den andre. (Alternativt skulle vi heller ikke reversere rekkefølgen, altså først bedra og så svindle... )

Etter det gikk vi på Gründer å skålet med noen helt lys pils (jeg) og noen med vanlig farge (han). Der tok vi oss råd til en skål med nøtter også. Liksom man skulle flotte seg. Med fare for å ikke holde ut helt fram til middag måtte vi selvsagt ta en hvil på hotellet. Deretter var det femretters middag med dertilhørende vinmeny på Emmas Drømmekjøkken.

Dette er altså bruden på Gründer en helt vanlig fredags ettermiddag. Akkurat sånn som vi ønsket det, uten pes, stress og masse arbeid.

Husmorbloggen....

2011-11-23T18:44:00.001+01:00

Jeg har lenge lurt på hva jeg skal gjøre med denne bloggen min. Jeg var farlig nær å slette hele greia for noen måneder siden. Det ble liksom ikke til at jeg gjorde det. Jeg må vist bare finne en ny vei liksom. Jeg innrømmer at jeg startet bloggen for å harselere med ubrukelige menn. Problemet, i den grad det er et problem, er jo at jeg endte opp med å faktisk treffe en mann som viste seg ikke å være totalt ubrukelig. En sånn som jeg ikke trodde ekstisterte. Derimot trodde jeg at menn som min mann kun ekstisterte i form av mytiske skikkelser. Så var han der da, og tok meg med storm og så videre og så videre.

Jeg endte opp som en gift kvinne med mann og hus. Da kan jeg jo ikke skrive blogg hvor jeg harselerer med menn, uteliv og alt det der. Jeg fikk rådet om at finne min egen vei på nytt, så da må det vel bli sånn husmorblogg eller? Da kan jeg jo skrive om mine nye gardiner, alt jeg baker og lager til middag. Det er lurt.

Så i går spiste jeg restemat til middag. Det smakte veldig bra. Her er oppskriften:

Finn fram rester fra middagen dagen før.
Varm opp
Spis

mmmmm.... kjempegodt... og velbekomme...

Trampoline er gøy

2011-07-16T19:57:00.001+02:00

Viste dere at det er helt legitimt og greit å hoppe på trampoline selv om man er voksen? Nå vet dere det! Det hadde seg slik at det var et aldeles nydelig vær forrige helg, og dermed følte man seg jo forpliktet til å tilbringe sommernatten utendørs. Det er jo ikke hver dag det er over 30 grader i skyggen i Hammerfest, og en påfølgende tropenatt (mulig det ikke var tropenatt pr. definisjon, men varmt var det i alle fall.) Vi var et temmelig lystig lag som holdt til på en veranda i Nordlysveien, og da vi ble trøtte av all hoppingen kunne mannen og jeg bare løpe spretten skigang over fjellet for å komme oss hjem. Gud så trivelig. :-)

Gulv og balkongdør

2011-07-15T18:53:00.000+02:00

Jeg løy i forrige innlegg. Vi har jo ikke bare malt, vi har fått byttet balkongdøren og gulvet i stua og på kjøkkenet. Det sistnevnte var helt nødvendig da det oppsto en vannlekasje på kjøkkenet bare dager før vi skulle overta huset. Gulvet som var her var laminat, men vi valgte da altså vinyl. Det har vi ikke angret på et sekund, vi er kjempefornøyd med gulvet. Vinyl har liksom fått en oppsving de siste årene igjen, etter at det har blitt sett på som annenrangs etter at parketten kom. Personlig hadde jeg egentlig ikke lyst på parkett, så da ble dette en kjempefin løsning. :-) Fornøyd.

Mere hus

2011-07-15T18:35:00.001+02:00

Vi har egentlig ikke gjort noe med huset etter at vi flyttet inn, bortsett fra å male kjøkkenet og et av soverommene. Kjøkkenet ville jeg rett ogslett male fordi jeg synes det var altfor rosa. ROSA! Ja, ikke en gang sånn prinsessefarge, men sånn blek kaffe latte farge liksom. Her ser dere forskjellen, det hvite er den litt kalde grå/blå/hvite fargen som vi malte. Det rosa er den gamle fargen. Joda, den er varmere enn den andre, men den ville ikke passet helt inn med de framtidlige kjøkkenplanene. Kjøkkenet er for øvrig en av de halvferdige prosjektene vi har, men så er alle inneprosjekter på vent nå som det er sommer og fint vær. Fint vær ja..., 5 grader og stiv kuling. Det er Finnmark det.

Litt fra huset på prærien...

2011-07-14T20:34:00.000+02:00

Jeg har jo ikke blogget noe som helt fra huset her på Prærien. Så nå kan jeg jo legge ut noen bilder. Egentlig har vi små prosjekter overalt, så ingenting er liksom helt "ferdig". Når jeg leser interiørblogger får jeg liksom på følelsen av at folk er så flinke til å bli ferdig med hjemmene sine..., her skjer det bare småtteri sånn litt her og litt der i ny og ne, og det er jo ikke mye å blogge om. kanskje likegreit, så slipper jeg å kjede andre med mitt perfekte hjem liksom. Her er en liten smakebit fra uferdige og uperfekte hjem... :-)

Jeg må jo bare si meg temmelig fornøyd med turen til IKEA som vi hadde i vinter. (Eller var det vår???... ikke godt å si når man bor så langt mot nord.) Disse skoskapene har jeg fått plass til under trappa, de rommer til sammen 36 par sko. :-))) Nå har det seg sånn at jeg bruker størrelse 36, altså blir skoene mine så små at de nesten er usynlig, derfor er jeg sikker på at jeg i realiteten får plass til ca 40-50 par sko her. Jeg har selvfølgelig laget støvelettoppheng i huset også, så nå henger de på rekke og rad under trappen. Det praktiske med å ha system i skoene er at det ikke virker som man har så mange som man har, dermed kan man kjøpe mer uten at det blir sure miner. Eller så kan man jo glede seg storveis over en ganske ryddig gang. Solbrillestativet som står oppå er et smykkestativ jeg har kjøpt på Trines smågodt (Nissensenteret), og er fra Lisbeth Dahl. Det er kjekt å ha en egen plass til solbriller, så slipper man å lure på hvor de er.

Dopet gulrot???

2011-07-14T00:38:00.000+02:00

Nei gud så gøy det ble å dele bilder plutselig. Nå er det jo så lettvint. Jeg er stor tilhenger av lettvinte løsninger, rett og slett fordi jeg aldri gidder å holde på med ting som er tungvint. Nå, mens jeg satt så stille her i stuen min å bladde gjennom gamle fotografier på min bærbare EDB maskin, så kom jeg over dette bildet av en kjempestor gulrot jeg kjøpt en gang. Dette er jo helt sinnsykt. Det går jo nesten ikke ann å bare vokse seg til å bli en så stor gulrot på naturlig vis, så jeg mistenker den for å drive med organisert doping. Vet dere, nå kom jeg på at jeg en eller annen plass skal ha et bilde av søsteren min som spiser et skikkelig stort eple. Fikk plutselig litt hangup på frukt og grønt i abnormale størrelser, men jeg forsikrer dere om at det ikke er det eneste jeg bryr meg om. Jeg liker også frukt og grønt med abnormal fasong. (Så da trenger dere ikke uroe dere for min mentale helse) Da er det i grunnen kveld. Så jeg går å legger meg.

God natt!

Skummel katt

2011-07-14T00:18:00.000+02:00

Legger ut et bilde av den skumle vaktkatten vår. Dette er egentlig en test fordi mannen har herpet PC'n min i ukesvis. Det kan jo være greit når han faktisk ordner nytt operativsystem pluss diverse programmer, deriblandt Picasa. Det bør kanskje nevnes at hele maskinen hadde bestemt seg for å bare dø. Nå tenker dere sikkert at jeg er teit fordi det finnes jo så mange billige og bra PC'er på Elkjøp, men ettersom det er veldig inn å være miljøvennlig disse dager, så er dette mitt bidrag. Framfor bruk og kast mentaliteten på PC'n har jeg fått den fikset opp. Akkurat nå tester jeg dette opplegget med å blogge bilder rett fra Picasa. Da bruker jeg et bilde av den skumle katten vår. Testingen er ikke over, så det kommer nok mange flere. Mannens 11-åring er nemlig en liten fotografspire, og har tatt en hel serie med bilder av Farris. Disse har jeg absolutt tenkt å presse på dere som leser bloggen min, bare fordi akkurat jeg synes han er en skikkelig kjekke og grei katt. :-)

Bake kake søte...

2011-07-12T21:40:00.002+02:00

I dag skulle jeg få besøk av min usedvanlig søte guddatter, hennes mor og to av hennes småsøsken. Altså 3 barn i huset på prærien i dag. Da er det jo kjempefint å kaste seg på denne cup-cake trenden som hersker nå for tiden. De små muffinsene skal jo som seg hør og bør bakes i fargerike og dekorative former, og helst serveres på et etasjekakefat... (langt ord, er det i det hele tatt et ord?) Uansett. Ettersom besøket ble avtalt går kveld, og jeg derfor ikke fikk handlet inn søte rosa polkaprikkede former, så kjøpte jeg en sånn ferdigpakke med med med muffins på REMA, for de så jo så fine ut på pakken. Kjempelurt! ( Det var vel heller det jeg ble, ikke var... )

Se så søte de ser ut på pakken. Det er nesten så jeg gremmes av å vise resultatet:

De er nemlig bitte bitte små. Og smaker egentlig BARE sukker... synes jeg. Men ungene likte dem. Det gjorde venninna mi også, men med 4 barn er hun sikkert vant til sånn bakst, det hadde nemlig jeg om jeg hadde hatt 4 barn. Men jeg har ingen, og så pusser jeg ikke like mye opp som venninna mi. (Seriøst, de har pusset opp i minst 10 år... ) Dermed har jeg mye mer tid til å bruke på kjøkkenet enn det hun har, hun derimot, er nok mye flinkere til å sparkle enn meg. Så tenkte jeg at dersom jeg skulle si noe nyttig om disse ferdigkakene så må det være at de er litt som posebernaise. Barn liker den, men når man blir voksen så innser man at sånn ferdigmat faktisk ikke er særlig god matkultur. Så jeg bestemte meg for at neste gang akkurat disse ungene kommer på besøk, så skal de få hjemlaget, ordentlig bakst. Det er vel egentlig en gudmors ansvar å lære bort matkultur også, tenker jeg.

Ibsens ripsbusker

2011-06-28T23:16:00.002+02:00

Jaja, så var kanskje ikke den app'en helt til å stole på, da jeg prøvde å blogge et fint lite innslag fra hagen min. Det har seg nemlig sånn at jeg driver å høster fra hagen. Målet er å leve utelukkende av hva naturen har å tilby. Ok da, kanskje ikke helt så ekstremt, men til en viss grad. Jeg har nemlig høstet inn mesteparten av all rabarbraen. (Det var ikke rent lite) Jeg har allerede kokt en ladning med rabarbrasyltetøy, jeg fant en oppskrift på nett som høstet god kritikk fra kjennere av hjemmelaget syltetøy. Nå skal det søkes etter nye oppskrifter, ikke bare på syltetøy, så om noen skulle ha en fantastisk oppskrift som inneholder rabarbra er det bare å hyle ut.

Grunnen til at jeg i det hele tatt prøvde å blogge fra hagen er at jeg i dag oppdagen at noen av buskevekstene står i blomst. Det kan likne på bær, men kan også være blomster. Jeg tok selvfølgelig bilder, og skulle høre med eksperter i gangske land om de vet hva slags busk det er. Så har det seg sånn at denne bloggingen fra mobilen som skulle bli så overmåtelig lettvint slett ikke var det likevel. Den nekter nemlig å publisere innlegget hvor jeg har lagt ved bildet av denne utveksten. Og siden jeg er så forbannet sidrompet når det gjelder å gidde å overføre bilder til PC'n, så blir det ikke bilde i dag.

Sånn btw, PC'n måtte til PC doktoren her om dagen, den fikk en skikkelig hjerneoperasjon og ble en ny og bedre pc. Tenkte bare jeg skulle fortelle om det, da jeg ikke har noe mer interessant å melde. Annet enn det med buskevekstene og rabarbraen. Nok om det... nå er det natt.

Å øve seg til ferie...

2011-06-27T12:28:00.001+02:00

Ettersom jeg ikke har blogget på en måned må jeg innrømme at jeg har lurt litt så om jeg bare skal legge ned hele bloggen. Ikke skjer det mye spennende i livet heller som er veldig interessant for andre å lese om. Vi er selvsagt veldig triste enda, og hverdagen blir litt preget av det. I tillegg er vi sånn klissete og ekkelt forelsket, og av erfaring vet jeg at det kan bli too much. Jeg har allerede blitt en av disse menneskene som til stadighet erklærer sin kjærlighet i statusen på facebook, jeg har blitt et sånt menneske som jeg tidligere ikke kunne fordra. Jeg tenkte jeg skulle prøve å begrense klisset på bloggen. Men lover i grunnen ingenting. Har man verdens beste mann, så har man verdens beste mann. Da er det viktig å dele det med hele verden.

Så har det seg slik at jeg, etter et kafébesøk med verdens beste Karina, lastet ned en app til tlf. Du verden så teknologisk til meg å være. Så nå, nesten to uker etter, tester jeg denne for første gang. Det slo meg nemlig, etter å ha lest gjennom et utall andre blogger, at man ikke absolutt må ha så mye å melde hver gang. Heretter skal jeg prøve å komme med små trivielle oppdateringer litt oftere. Veldig spennende a se om jeg får det til.

Legger ved et bilde fra Spania, hvor vi tok en liten ferie før ferien. Vi øvde oss liksom litt på å feriere. Jeg er inne i dag 4 av den ordentlige ferien. Jeg ligger fortsatt i senga. Lurer så hva resten av dagen bringer...

Den siste måneden, en oppsummering

2011-05-26T18:55:00.099+02:00

Det er over en måned siden jeg blogget. Jeg skulle gjerne kommet med en god forklaring, noe sånn som at mitt liv er så overmåtelig spennende at jeg rett og slett ikke har tid. Jeg har tid. Jeg har bare ikke ord for alt som skjer, eller for det lille som skjer. Det er litt sånn at jeg føler at det skjer en del, men det gjør egentlig ikke det, sånn i normal målestokk.

Så hva har skjedd siden sist, siden jeg skrev den 21 april 2011. Jeg vet ikke helt selv. Jeg har begynt å jobbe. Det har jeg gjort. Jeg har jobbet i tre uker allerede, og er temmelig sliten når jeg kommer hjem, selv om jeg ikke jobber halvparten så mye som når jeg er i normal drift. Likevel føles det mye. Det er mye folk rundt meg hele formiddagen, så jeg liker å ha det veldig stille på ettermiddagen. Jeg er tung i humøret på kvelden. Sånn er det. Sånn vil det nok være en stund til.

Kjøkkenprosjektet vårt fikk en midlertidig stopp da vi har kjøpt to feile skap. Det var lurt, for da må vi ta en tur til i løpet av sommeren for å bytte. Kjempelurt! Når jeg tenker på det. Kanskje skulle jeg i god blogger tradisjon blogget det nye middagsservise vi kjøpte. Tatt bilde og skrytt uhemmet av de vakre fatene. Ved en senere anledning skulle jeg også blogget om fløtemuggen min, den jeg dro ens ærend til byen for å kjøpe på en snasen butikk som heter Nr. 19. Fløtemuggen har turkis psykedellisk mønster, og jeg synes den er vakker. Den setter farge på tilværelsen. Men nå har jeg ikke tatt bilder av hverken fat eller mugge. For de er jo bare bruksting, og for noen vil det kanskje til og med fortone seg som heller trist at vi har kjøpt "penservicet" vårt på IKEA. (for det var jo ikke dyrt skal vite). Vi synes ikke det er trist, vi syns det er høvelig, samtidig som vi ler hele veien til banken. Eller kanskje heller til kjøttbutikken. For vi er skjønt enige om hva som er viktige her i livet, og materielle ting er i grunn ikke viktig så lenge vi har det vi trenger. God mat er viktig. Kvalitetsmat er viktig. Dyrt porselen er ikke viktig.

17 mai hadde jeg min første familiemiddag i huset. Egentlig min første i det hele tatt.(til og med på det dyre porselenet fra IKEA) Det sto reinkjøtt med masse fantastisk tilbehør på menyen. Og en ut av denne verden god Firkløverkake til dessert. Dessert er deilig. Jeg er en livsnyter, så jeg fornekter meg i grunnen ikke når det står en god kake på bordet. Det er vel derfor jeg sloss litt med badevekten for tiden. Vi er ikke helt venner for tiden, badevekten og jeg, og jeg må si at jeg av og til angrer litt på at jeg kjøpte den i det hele tatt. Snakk om frekk faen.

Jeg har også vært på Cup-cake lørdag hos Karinaen. Det er en fin tradisjon som går ut på at hun baker cup-cakes, og vi kommer på besøk for å spise dem. (ok da, jeg innser at det snart er min tur til å invitere til ett eller annet lurt noe. Jeg tenker det blir kake etter at jeg kommer hjem fra Spanien. Og kaffe. Det gjør seg.) Høres det litt syklub-aktig ut? Det er litt syklubbaktig. Før pleide vi alltid å treffes på lørdagskveldne. Nå bruker vi formiddagene. Og det innledende tema sist var fløtemugger. Joda, den aktuelle fløtemuggen fra to avsnitt lenger opp. Helt til vi oppdaget hva vi egentlig snakket om. Jeg husker at jeg i mine yngre dager (les: før jeg ble 30, altså 1,5 år siden) var fast bestemt på å ikke bli ei kjærring. Jeg innser nå at man ikke kan bestemme seg for sånn. Man bare blir det. Lydløst og usynlig sniker kjærringfaktene innpå og overmanner selv den kuleste og mest ungdommelige av dem alle. Eller kanskje ikke alle, men de fleste. Og kanskje er ikke det så dumt i seg selv. Mulig er det bedre å være litt kjærring enn å være 40 år og på jakt. I tights. På byen med uanstendige forslag til overstadige menn. Gjerne hengende rund pissoaret fordi det er størst sjangs når man overrasker dem med buksa nede. Takke meg til fløtemugger. Da kan jeg i allefall gå med hodet hevet, og snakke med mannen om helgens fangst. Fløtemugger kan man interessere seg for helt legitimt,man kan ta de med hjem og vise dem frem. Der er ingen hemmelighetskremmeri, man slipper å snike seg rundt hver gang det tikker inn en melding på mobilen. Man slipper å være livredd for at mannen skal se på mobilen, eller få tak i facebook passordet og finne tråden med de erotiske meldingene fra "Trygve på kontoret". Fløtemuggeinteresse er en sunn interesse som plukkes opp av anstendige kvinner som bygger sine reder rundt sine egne menn uten å flakse rundt i nabotrærne. SÅ!!! (Så til mine cup-cake jenter: dere kan takke meg senere for denne til potensielt akademiske utredningen,sosialantropologisk sett da vel og merke, som gjør våre nye interesser legitime. Kakebaking og kaffeslaberas er kult.)

Nå ser vi bare fram til ferie..., det skal bli veldig veldig deilig. Vi gleder oss til å oppleve en del av Spania vi ikke har besøkt før. Med leiebil og en fantastisk leilighet skal vi kose oss storveis. Jeg gleder meg allerede til veskeavdelingen på El corte, klassisk vakre vesker til en pris vi vanlige lavtlønnede kan overleve. Og Desigual. Beshka. Hurra hurra!! (Hurra hurra er ikke en butikk, rett og slett bare ett utrop)

Det er vel kort fortalt livet denne måneden. (Sånn bortsett fra at jeg har blitt lurt med i politikken. Det er en annen historie. Så skal man ha meninger om krig og fred og politikk og sånn også. Dagens kvinner er superkvinner.)

Å reise til lykkeland....

2011-04-21T13:25:00.006+02:00

Livet er ikke alltid så lett. Av og til er det lett. Livet er opp og ned. Rett og slett. Det jeg tror er viktig er å ha en plan, å bestemme seg for noe, for deretter å følge planen. Om ikke til punkt og prikke, så kan man følge den i grove trekk.

Da jeg i 2005 ble singel fordi min daværende samboer døde hadde jeg ingen plan. Jeg tok minuttene, timene, dagene og månedene som de kom. Jeg bestemte meg ikke for noe og hadde ingen målrettet plan for hvor jeg ville og hva jeg ville oppnå. Jeg hadde det heller ikke særlig bra, og taklet kanskje ikke sorgen særlig overbevisende heller til enhver tid. Etterhvert begravde jeg med i arbeid, i flere år hadde jeg ikke ferie, og en jobb var rett og slett for lite. Problemet er at livet aldri blir helt bra uten en slags strategi. Det hjalp ikke å vandre rundt i blinde uten mål og mening, det hjalp heller ikke å begrave alle sorger i arbeid. Det som hjalp var å skaffe seg et mål. Et prikk på et kart over lykke, og en formening om at man skulle dit. Ruten tegnet jeg aldri inn på forhånd, fordi ruten dit ikke er viktig, men målet. Jeg bestemte meg for at jeg aldri kunne bli lykkelig igjen med andre om jeg ikke lærte meg å være lykkelig alene. Jeg hadde flere delmål på veien. Små byer i mitt eget personlige lykkeland jeg måtte innom for å komme fram til det endelige målet. Da jeg traff min nåværende mann var jeg LYKKELIG singel. Jeg følte aldri at jeg trengte en mann for å klare meg selv, jeg trengte ikke en mann for å redde meg fra alenetilværelsen. Jeg trengte aldri en mann for å gjøre livet mitt godt. At jeg traff min sjelevenn da jeg allerede var lykkelig gjorde at han ikke behøvde å dra meg opp av dritten, men heller tilføre enda mer positivitet og lykke i livet mitt. Det er litt som å få lønn når du enda ikke har brukt av den forrige lønnen. Det blir dobbelt så mye på konto.

Sjokk og sorg ble tilført livene våre da lille Andrea døde, men man lærer av livet så lenge man lever, og selv om vi finner oss selv i fosterstilling daglig, foreligger det denne gangen lagt en plan. Vi har et mål. Selv om vi alltid vil minnes, savne og sørge over henne, skal vi bære henne med oss i lykkelige hjerter. Vi bestemte oss ganske fort at dette ikke skal knekke oss helt, for om den lille dukken vår skal bo i hjertene våre er det viktig at de er hele. Vi har et mål, et nytt punkt på lykkekartet og flere nye delmål for at vi skal komme oss dit. Det kan være at vi møter hindringer på veien, men sammen skal vi da finne en ny rute. Det får være planen.

Vi har allrede satt i gang med ett av delmålene. Vi bestemte oss for å gjøre hjemmet vårt til et enda bedre sted å bo. Det har resultert i en tur til IKEA. Mor i huset handlet og handlet, og priste seg lykkelig over arbeidsinnsatsen hun har lagt ned over flere år, som gjør at vi kan gjøre de tingene vi ønsker å gjøre nå. Vi har blandt annet kjøpt flere kjøkkenskap. Nå skal kjøkkenet fornyes. (Så kommer kanskje bilder etterhvert)

Å reise er viktig for sjelen. Det ønsker vi også å gjøre som et av delmålene våre. Noen planer er lagt, andre ikke. Så lenge jeg slipper å ligge på en campingplass i Nord Sverige spiller det ingen rolle hvor turen går. Når det er sagt er det lenge siden jeg har vært i England. Og Spania er et must, sånn språklig sett. Kanskje på tide å finne fram spanskbøkene igjen. Det er nesten ikke ferie om man ikke også har lært noe nytt på turen.

Vi er klar over at ikke alle planer går som de skal. Mye kan komme i veien for at man skal nå målet, men vi må jo bare prøve. Man må jo bare håpe på bedre tider, og jobbe iherdig for at de skal komme. Jeg kom over et herlig sitat av Pippi Langstrømpe:

Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.

Glad påske til alle sammen....

Å tie er gammeldags

2011-04-15T12:11:00.003+02:00

Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger på blogginnlegget om Andrea. Noen takker også for at jeg/vi er åpen om det som har skjedd. For meg er det å skrive terapi, samt det å dele det jeg skriver med andre. Det er også fint å se at det jeg skriver blir satt pris på, og at det berører så mange.

Før jeg skrev lurte jeg på om jeg skulle blogge om Andrea. Noen mennesker er veldig var for triste ting, og liker ikke å lese om det på nett. Noen mennesker har evnen til å sette på seg skylapper og maler flekken foran sine egne øyne lyserosa, slik at deres verden oppleves akkurat sånn. Lyserosa. Uansett hva som foregår rundt dem. Jeg var kanskje litt redd for å støte slike mennesker med åpenheten min, redd for hva slike mennesker ville tenke når de fikk en ubehagelighet trødd oppi det ansiktet, foran den rosa flekken de foretrekker å stirre tomt på. Men det er jo ikke sånn. Det virker som de fleste foretrekker ærlighet, og åpenhet. Og så har jeg kommet fram til at de som ikke gjør det kan la være å lese. Så enkelt er det.

Dødfødsler snakkes ikke så mye om. Det forties. Så lenge det er slik vil mennesker som havner i situasjonen fortsette å oppleve at systemet rundt ikke vet hvilke rettigheter man har. Kanskje vil man ha en arbeidsgiver som ikke vet hva man har krav på, eller forstår hva man går gjennom. Kanskje vet ikke personalet på sykehuset det. (Nå skriver jeg generelt, ikke om egen opplevelse) Mammaer og pappaer som mister sitt barn opplever ofte en ensom sorg, de føler ofte skam og ofte skyldsfølelse. Mye av dette kommer fram i en kronikk skrevet av Trine Giving Kalstad, Fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, i Dagbladet torsdag 14. april 2011. (trykk her dersom du ønsker å lese kronikken) Vi har selv opplevd det meste, skammen over å ha mislyktes som kvinne, da jeg gikk rundt på sykehuset blandt andre gravide med et dødt barn i magen. Skyldsfølelsen, var det noe jeg gjorde eller ikke gjorde? Ensomheten med å være barselkvinne, nybakte foreldre uten et barn. Men når vi begynte å snakke med folk forsto vi fort at mange har opplevd det samme. De fleste kjente noen som hadde opplevd det, noen hadde opplevd det selv. Så hvorfor snakker man ikke om det når så mange som fire kvinner føder sine døde barn denne uka? Vi er ikke alene. Det er kanskje det som gjør meg mest trist. Nettopp at vi ikke er alene. For enhver baby som dør er en tragedie i seg selv.

Jeg er glad jeg har vært åpen om vår tragedie. Jeg skal ikke være med på å tie. Uten at det betyr at sorgen skal bli altoppslukende.

Å tie er gammeldags, vi lever tross alt i 2011.

Andrea, vår lille engel

2011-04-08T22:16:00.003+02:00

Jeg leser mitt forrige blogginnlegg og vil egentlig bare gråte. Jeg vil gråte fordi det i dag er to uker siden jeg fødte mitt barn. Natt til lørdag 26.mars 2011. Noe som skulle oppleves som den største lykke føles nå som en lang vond drøm. Vår lille Andrea kom til verden stille, hun var allerede død.

Jeg har lurt på om jeg skal blogge om dette, men jeg har jo skrevet om Andrea. Om jenta som levde i magen min, som var så levende og aktiv. Faktisk så aktiv at jeg lurte på om hun ville slite moren sin fullstendig ut når hun kom til verden. Men det vil hun aldri få sjansen til å gjøre. Hun vil aldri få sjansen til å gjøre noe som helst, og det eneste vi noen gang fikk lov til å gjøre for henne var å gi henne en grav. Derfor må jeg blogge om Andrea. For jeg kan jo ikke bare late som ingenting, late som hun aldri kom. Hun kom, men hun kom stille. Og da hadde hun allerede forlatt oss.

Så lurer vi bare på hvorfor. Hvorfor? Hvorfor stopper et lite hjerte å slå? Hvorfor dør et barn som enda ikke har startet livet, bare dager før det er ventet til verden? Hvorfor blir små engler tatt i fra oss når ondskap får vandre fritt? Hvorfor mistet vi vårt barn? Hvorfor må vi leve i sorg når vi skulle leve i lykke? Hvorfor? Noen sier at Vår Herre plukker de fineste blomstene først. Det trøster så lite.

Så kommer hvordan. Hvordan lever vi med tapet? Hvordan kan man noen gang bli ordentlig glad igjen? Hvordan skal man begynne å fungere normalt igjen? Hvordan godta at det fineste man vet er borte? Hvordan komme seg gjennom sorgens faser, denne følelsesmessige berg og dalbane man ufrivillig har blitt kastet inn i? Hvordan?

Andrea ble begravet på en solskinnsdag med noen få, men flotte mennesker til stede. Til min datter skrev jeg følgende:

Til Andrea, vår lille engel

”Med smerte skal du føde dine barn”, lød Guds ord til kvinnen etter at Adam og Eva hadde falt i synd. Med smerte fødte også jeg deg, mitt barn, og som de fleste andre fødsler kulminerte også denne i gråt. Min gråt. Din fars gråt. Vår felles gråt over din stillhet, Andrea.

Med hånden hvilende på ditt kinn kom du til denne verden, etter at du allerede hadde forlatt den. Det var som om du hadde lagt deg til å sove, for aldri å våkne mer. Som om du hadde utført din gjerning her på jord, og derfor fredelig og stille kunne forlate den.

Små engler vet at kjærlighet ikke er som brød eller vann. Det blir ikke mindre på hver jo flere som må dele den. Små engler som deg vet at kjærlighet utvider seg og blir større etter hvert som flere kommer til, og at den ikke forsvinner når menneskene som skapte den blir borte. Du kom inn i livene våre og skapte et hav av kjærlighet i vårt hjem. Nå sitter vi igjen, mamma og pappa som elsker deg, uten vår lille engel, men i et hjem fylt til randen av kjærlighet.

Takk for alt, og sov søtt kjæreste lille venn.

Mamma og pappa

Så leste presten det opp i begravelsen. Fordi jeg ville at alle skulle forstå hva vi føler, nemlig at uansett hvor vondt vi har det vil vi ikke tenke på opplevelsen som noe vondt. For Andrea skal ikke forbindes med noe vondt. Hun skal forbindes med kjærligheten hun skapte. Hun skal forbindes med alt det positive vi gjorde for oss selv mens vi ventet henne. Hvordan vi forbedret våre liv for å kunne ta i mot henne på best mulig måte.

Oppi alt det triste er vi glad vi har hverandre. Sammen gjør vi hverandre sterkere.

Dancing baby

2011-03-20T22:37:00.000+01:00

Noen rapporterer at babyen i magen beveger på seg når den hører musikk, og kanskje til og med en viss type musikk. Fortvilelsen kan være stor når den lille helt klart fryder seg over Britney Spears eller Tone Damli Aaberge.

Jeg har ikke opplevd noe sånn. Derimot er det slik at hver gang jeg spiser sjokolade, eller andre søtsaker, så blir det liv og røre. (Nå er det for så vidt ofte liv å røre, en gang kjørte knøttet på fra klokken ti om kvelden til klokken to om natten, nonstop... ) Poenget er bare at det aldri slår feil med søtsaker. Da er det dancing baby for en stund.

Det får meg til å undres, indikerer livet i magen hva slags personlighet barnet får? Kanskje greit og ikke introdusere barnet for sukker før det fyller 4..., minst!!!

Ventetid

2011-03-17T14:09:00.000+01:00

Å vente er grusomt kjedelig. Jeg bruker for tiden all tid på å vente. Vente på baby, vente på å få kroppen og energien tilbake, vente på å kunne begynne å leve igjen. Ventetid suger. Rett og slett.

Jeg har kaster jevnlig mannen ut av soverommet. (Egentlig tror jeg han synes det er fint å få sove i fred han også). Problemet er at jeg ikke klarer all bråket han lager om natten. Jeg bør for øvrig nevne at jeg synes folk som puster i nærheten av meg bråker noe så infernalsk. I tillegg til alle vondter i bekkenet blir andre menneskers pustemønster litt for mye for meg om jeg skal klare å sove. Jeg våkner alltid tidlig om morgenen, men ettersom jeg ikke har annet å gjøre om dagen enn å vente, så gidder jeg aldri å stå opp klokken 6. Hva skal jeg liksom bedrive tiden min med på den tiden av døgnet? Så jeg leser. Helt til jeg blir trøtt, og så sover jeg videre. Presser meg opp trappen for å lage litt frokost sånn i tolv tiden på formiddagen.

Deretter stifter jeg bekjentskap med dårlig tv-serier på formiddagen. I tillegg til nettsurfing. Leser aviser, sjekker facebook og kjeder meg. Når man har mye tid å bruke på nett, blir nett veldig kjedelig. Ja nå tenker nok noen at jeg heller kunne bruke dagene til litt husarbeid og kanskje til å gå en tur. Men kroppen nekter. Det er akkurat derfor det er så innmari kjedelig å vente. Hadde jeg kunne fylt dagene med vasking og frisk luft hadde lønnet permisjon fra jobben vært riktig så kjekt.

Noen mener nok at jeg må være flink å bruke denne tiden til å slappe av, for når babyen kommer blir det litt av et slit. (Slik enkelte forespeiler det). Men herregud, da har man hvertfall noe å GJØRE....., denne ventingen, den gjør meg gal, gal sier jeg dere.

Så hvorfor blogger jeg ikke mer når jeg har så god tid foran datamaskinen? Jeg har jo ingenting å blogge om. Det skjer jo ingenting i livet akkurat nå, så da har jeg intet nytt å melde fra vestfronten. Det er en uke og tre dager igjen til terminen. Jeg innbiller meg at det er tre uker igjen å vente. De har en tendens til å kose seg der inne disse barna. Uten helt å forstå hvor mye det ville betydd for mor om de bare orket å komme ut litt tidligere. Jaja... Det er vel bare å smøre seg med tolmodighet. Og en fet bodylotion.

Tung dag, men en ny epoke står for tur...

2011-03-15T20:49:00.001+01:00

Etter de to siste ukers hendelser i Hammerfest er jeg på mange måter litt redd for å poste dette innlegget. For jeg skal sørge litt, sørge over materielle ting, noe som i den store sammenhengen ikke betyr noe i det hele tatt. Jeg tar likevel sjansen, men drister meg til å komme med en forklaring. Det er ikke ekte "sorg" jeg skal skildre, men mer følelsen av å ta farvel med en epoke. Og med minner, mange mange minner.

I dag var det overtakelse på leiligheten på Høyden. Takk til min fine familie som den siste tiden har hjulpet mye med tømming av loft og vasking av leilighet. Vi hadde ikke klart oss uten den hjelpen. Jeg kjørte opp alene, med tre nøkler og en overtakelsesprotokoll. Etterpå dro jeg. Det var jeg som dro. Jeg sa "hade" og gikk ut "min egen" dør som om jeg hadde vært på besøk. Vel vitende om at det var siste gang jeg gikk ut den døren. Døren jeg har gått inn og ut av siden 2002 en gang. De første årene bare på besøk. Etterhvert som samboer med eieren, deretter som leietaker av leiligheten, før jeg endelig fikk kjøpe den og gjøre den til "min egen". Der er vanvittig mange minner i veggene. Minner som har hengt ved som en del av meg, minner som har gjort hjemmet til et godt hjem. Et sted å trekke seg tilbake, et sted å jobbe, et sted å slappe av. Et sted for vinkvelder med venninner og koselig besøk. Et sted å være selvstendig. Min borg. Min trygge havn.

Nå har jeg jo kjøpt hus, så jeg går jo selvfølgelig en spennende tid i møte. Jeg vet også at jeg hadde vært ganske fortvilet om vi skulle bodd 3 (av og til 4) stykker i en toroms. Pluss katten da. Han trenger ikke eget soverom, men merkes godt likevel. Derfor er jeg jo glad for at en ny epoke starter. Men friheten og egoismen har jeg på mange måter måtte la være igjen på Høyden. Med frihet mener jeg mulighet til å jobbe så mye jeg vil, når jeg vil. Frihet til å dra hvor jeg vil når det måtte passe meg, se det jeg vil på tv og spille musikk når jeg vil uten hensyn til andre. Når man plutselig har familie må man faktisk ta en del hensyn. (Ikke missforstå, jeg klager ikke over dette, bare konstaterer at det er annerledes enn det bekymringsfrie singellivet).

Noen mennesker er som apekatter, slipper ikke en gren før de har fått tak i en ny. Er livredde for å være single og alene. Dette har jeg aldri forstått, jeg vil alltid være takknemlig for tiden jeg har vært alene. Jeg har blitt voksen, selvstendig og tøffere. I tillegg har jeg hatt det utrolig moro. Jeg er den rare apekatten som slapp en gren og vandret rundt på bakkenivå i over 4 år. (Det er sunt å gå sier ekspertene, jeg er enig.)

Til tross for alt dette. Det ER rart å si farvel med en bolig man har vært så glad i. Egentlig hadde jeg litt lyst å gråte en skvett da jeg kjørte derfra, men lot være ettersom jeg skulle ned til byen med overtakelsesprotokollen. Humøret var bare rart da jeg kom hjem, så det hele endte med at jeg sov et par timer på ettermiddagen for å komme meg. Så sitter jeg her da. Og tenker at det er greit med bare en husstand å betale på. Og når jeg bare blir litt tynnere, og får litt energi tilbake (og forhåpentligvis et snilt lite barn som lar mor styre litt med andre prosjekter enn bare bleieskift), så blir vel dette "mitt" hjem etterhvert også. Det skal skapes minner her. Forhåpentligvis mange mange gode minner. (Til nå ser det ut til å den delen går greit, vi har det veldig fint.)

En dag...

2011-03-01T13:55:00.000+01:00

En dag skal jeg pusse opp bloggen min...

Headingen er kjempestygg, og klappet sammen en eller annen gang i sommer, bare fordi forandring frydet.. Æsj, liker ikke lenger. Men har ikke bilder. Tar nemlig ikke bilder når jeg er tjukk. Har ikke tatt så mye bilder i det hele tatt, ikke av tynne ting heller. Sjerpings må til,... men når???

Har enda ikke pakket opp datakabelen fra Canon esken. Det sier noe, at det ikke er utstyret det står på, men innsatsen.

Og en dag skal jeg igjen begynne å skrive interessante, morsomme eller vakre innlegg. En dag... men ikke i dag. Til helgen kanskje. Men helgen er ikke bare burde burde.

Akkurat nå stresser jeg med dette loftet som jeg har skrevet om utallige ganger. Det loftet jeg en gang kjøpte, som var full av andres dritt ved overtakelsen. Nå må resten tømmes før neste overtakelse. Jeg regner med at jeg ikke slipper så lett unna at jeg bare kan la neste eier overta søpla. Mamma er heldigvis kjempeflink å vaske der oppe. Ikke på loftet, men leiligheta, som skal vaskes rundt før overtakelse.

Her hjemme skrur vi opp klesskap, lister gulvlister, og vasker klær som skal inn i det nye skapet. Det er nok av prosjekter. Litt for mange. Så da får headingen på bloggen vente. Selv om jeg ser hvor stygg den er hver gang jeg logger meg på. Vi lever i en verden hvor ikke alt er vakkert.

Løype

2011-02-27T12:56:00.003+01:00

Jeg er ikke kjempeinteressert i sport, liker bedre å utøve enn å se på, men i disse inaktive VM-tider kan jeg vel likevel komme med noen betraktninger. La meg først presisere, det er inaktive tider for meg, ikke for VM utøverne, noe som kommer helt klart fram på TV-sendingene hver dag.

I går vant Marit Bjørgen atter et velfortjent gull. Overraskelsen var vel Therese Johaugs bronsje. Så var det denne Kowalczyks sølv jeg ville kommentere litt. Personlig mener jeg et VM sølv er kjempestort, men man kan jo også forstå skuffelsen til de som jakter på gullet, når de ender opp som nummer to. Da kan jo velge å innse at man faktisk bare var nummer to, eller komme med lavpannede unnskyldninger, slik denne polske jenta gjentatte ganger har valgt å gjøre. Det startet vel med anklager om doping mot Bjørgens åpne og kontrollerte astma medisinering, denne gangen er det lille, søte Johaug som får gjennomgå. "Hun blokkerte meg", sier Kowalczyk. (legger ved lenke til artikkelen på slutten av innlegget.)

Nå er jo ikke jeg sportsutøver i eliteklassen, men om jeg skal erindre tilbake ca 20 år tilbake i tid, til tiden da jeg pleide å konkurrere i den lokale skicupen, og et og annet skirenn rundt omkring i kretsen. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg var noen lokal Bjørgen, tvert i mot, jeg var vel omtrent et hode mindre og 10 kg lettere enn alle mine gjevnaldrende konkurrenter. Jeg hadde nok ikke veldig mye styrke og var overhode ikke vant med å vinne, men de gangene man var ute i løypa i konkuranseøyemed var det alltid sånn at når man tok igjen noen, så måtte man gå forbi selv. Eventuelt kunne man rope "LØYPE", da ville muligens den som gikk forran flytte seg fra sporet, men ofte (spesielt i cupen), fikk man beskjed fra en eller annen forelder, som gikk rundt løypa med sin sinke av en pode, at ungen faktisk ikke hadde teknikk nok til å flytte seg fra løypa. Da var det bare å hoppe ut av løypa å gå forbi.

I dag er det helt annerledes. Når Kowalczyk kommer inn som nummer to synes hun det er helt greit å legge skylden på at bittelille Johaug skal ha blokkert henne (Det er litt som om at en Chihuahua skal ha blokkert en labrador). Jeg skulle vært enig om Johaug konstant hadde byttet spor og vinglet frem og tilbake, men ærlig talt Justyna, jeg ser du sier at dette er taktikken i langrenn, og at du ville gjort det samme om dere var to polske jenter, men vennligst ikke tilegn sunne norske sportsjenter de samme umoralske verdiene som du selv sitter inne med. Klarer du ikke gå forbi, så handler det vel helst om din egen kapsitet.

Selv kjenner jeg at solen har begynt å varme nå. Verandaen er tint og jeg ka gå ut på bare sokkelestene for å kjenne på det fine vinterværet. Jeg gleder meg til neste vinter/vår, da skal jeg spenne på meg skiene igjen, rase avgårde, og hører dere noen som kommer bak dere å roper "løype", så er det vel kanskje meg. :-)

For å lese Dagbladets artikkel om dette kan dere trykke her.

Familieliv

2011-02-12T20:15:00.000+01:00

Guttene i huset har i kveld benket seg foran den stasjonære PC'n for litt gaming. (Det er vistnok det man kaller det når man spiller dataspill). Selv katta har gått inn til gutta, han liker nemlig bedre å gjøre gutteting enn å gjøre jenteting, altså det jeg gjør her ute i stuen, som jeg har helt for meg selv en stakket stund. Så hva gjør jeg da?, jo jeg velger tv-kanal, blogger for første gang på nesten en måned, ser litt på kulemagen som lever sitt eget liv (som om en liten person er på en kjempelang telttur der inne). Gleder meg veldig til den teltturen er over. Middagen er nettopp inntatt, og jeg er kvalm som vanlig. Ikke fordi det var noe galt med maten, tvert i mot, men fordi jeg alltid blir dårlig etter et måltid. Alttid. Det har pågått i 34 uker nå, og jeg er lei, kjempe lei. Det-finnes-ikke-ord lei.

I kveld blir det vel Melodi Grand Prix på tv. I går var det Det Store Korslaget. Det mangler ikke på familieunderholdnende sangkonkurranser på tv om dagen. Personlig ville jeg ikke funnet på å bruke helgen min til noe sånn i det hele tatt, jeg som ikke ser X-faktor en gang. Men noen liker familieunderholdning, så da må man bare pine seg gjennom det. Hadde jeg vært soldat i krig, og blitt tatt til fange av motstanderne, hadde jeg nok røpet alt jeg bare kunne røpe om jeg ble satt foran en TV mens Korslaget var på. Jeg gikk til og med så langt som å skrive på facern at min ide av helvete ville være å bli lenket fast foran en tv mens Korslaget ble spilt av, med noen gamle episoder av Da Capo i pausene. Samtidig som man måtte spise blodpølse med sylteagurk og Thousand Island dressing. (Min venninne brakte i samme slengen opp levergryta vi måtte lage på heimkunnskapen på ungdommskolen. Jeg husker den ikke så godt, men kan tenke meg den er en del av hennes personlige helvete.) I ettertid kom jeg også på at jeg mest sansynlig ville fått en Manchester United supporter ved siden av meg, som snakket non-stop om favorittlaget sitt. (Det er mulig det er fanden selv jeg tenker på her... ) Poenget er: vi har alle våre personlige formeninger om hva som utgjør en avslappende og koselig helg. Altså det som gjør at vi virkelig gleder oss til helg. Og når man er voksen, og plutselig ikke lenger bor alene (les: plutselig ikke kan være kjempesær og kjempeegoististisk lenger), så må man gi opp en del vaner uten å klage. (DA er det godt man har bloggen, hurra for den). Det er litt sånn gi og ta greie, man må jo gi litt for å få noe igjen selv. Hva liker jeg å gjøre helgen? Trimme, høre på spansk musikk, lese, slappe av i stillhet, se rolige interesante tv-program. Litt sånne ting som er vanskelig å få menn og barn til å synes er ok. Regner med det blir bedre den dagen en kropp blir til to, energien kommer tilbake og mor kan ta seg en tur ut på trimtur.

Så hva ville jeg gjort i kveld om jeg ikke hadde sett ut som en overhevet bolledeig? Jeg ville vært i 50-års lag hos en god kollega. Hurra for Anders! Det er utrolig synd jeg ikke kunne være med å feire i dag.

Det jeg egentlig sitter her å tenker på er egentlig hvor annerledes familieliv er i forhold til singelliv. Og vet dere, det kan være vanskelig å venne seg til, rett og slett fordi man som singel kan være så innmari egosentrisk og selvopptatt. Jeg jobbet mye (savner faktisk å klare å jobbe), brukte pengene jeg tjente på de tingene jeg hadde lyst på, og alt jeg eide hadde jeg kjøpt selv. (Det er utrolig tilfredstillende å bygge seg et hjem, og et liv, basert på det du har jobbet for selv, og ikke på det du har stjålet fra andre...., sistnevnte kan ikk føles noe særlig, om man da ikke viser seg å være verdens mest uempatiske menneske da.) Straks man blir flere må man dele avgjørelsene med flere, vise hensyn til flere, og ikke minst begynne å bytte ut ting. Singelbula mi ble for eksempel byttet ut med en enebolig, og vi har sett litt på stasjonsvogn. Samtidig gråter hjertet mitt av tanken på å kvitte meg med min lille franske sorte (peugeoten da vel og merke), for en stasjonsvogn. 207'en passer jo til alle mine antrekk, og matcher alle mine sko... (eller noe sånn), dessuten kler en liten bil en liten jente. Må jeg virkelig begynne å kjøre stajonsvogn? Jeg føler liksom litt at jeg er på tur til å bli utslettet, derfor har vi sett ut en liten barnevogn, som gjør det mulig for mor å kjøre hjertebarnet av en bil enda litt lengre.

Sånn bare for å avslutte, jeg klager ikke over tingenes tilstand, bare konstaterer at endringene noen ganger kan være vanskelige. Når det er sagt blir man vant til alt det nye, og gleder seg over det også. Man gleder seg veldig. For eksempel gleder jeg meg til å ha en bedre veranda når dagene blir varmere, til å grille i hagen og til å kunne begynne å trene igjen om noen måneder. Jeg gleder meg over at vi har massevis av ved i garasjen, og kan fyre i peisen på kalde dager. At jeg ikke lenger har vaskemaskin på badet, at selv kattepusen ser ut til å trives i huset, at vi har soverom nok til alle, at vi kan få plass til en fryseboks/skap(har for øvrig sett et på elkjøp som jeg ønsker meg), og at vi nå har plass til et spisebord som flere enn to mennesker kan sitte ved. Jeg gleder meg også stort over at jeg ikke trenger å gjøre alle mannetingene selv lenger, og at jeg har noen å snakke med om kvelden før jeg sovner. Ikke minst gleder jeg meg over at jeg nå bor nært skiløypene, gjett at de skal tas i bruk når jeg bare blir tynnere igjen. Som sagt, myyye å glede seg over, selv om formen for øyeblikket er på bunn, energien helt fraværende, og humøret av og til deretter. Det er grunnen til at det går så lang tid mellom hvert blogginnlegg for tiden. Jeg har rett og slett ikke ork til noe som helst, ikke en gang blogging. :-)

Så mange valg

2011-01-16T18:07:00.000+01:00

Har så veldig mange valg å ta for tiden. Det er ikke lett å ha hodet på plass når jeg nå bør begynne å bli enig med meg selv.

Hvilket gulv skal legges i huset... (handler ikke bare om hva man vil ha, men hva de kan få tak i fort)
Når får jeg råd til å bygge på kjøkkenet? vi skulle gjerne hatt flere kjøkkenskap, noe det absoultt er plass til. Men føler at vi ikke helt har penger til det ennå. Saken er at kjøkkenet er fra IKEA, og skal man bestille bør man vente til man har mye å bestille, frakten er jo dyr. (ikke om du skal ha hele kjøkkenet, men her er jo bare snakk om noen ekstra skap.)
Bareromsinnredning en bør byttes. Ikke for at den ikke er fin, men fordi den er ALTFOR liten. Får jo ikke plass til håndklær på badet da. (må vel også vente til jeg har spart opp midler)
Hvilken farge skal vi male barnerommet? Nå er det lyseblått, ugunstig om det blir ei jente. Joda, er klar over at det går ann, og at man kanskje ikke skal presse barna inn i rosa og lyseblå kjønnsroller, men det må da gå ann å velge noe nøytralt.
Barnevogn? Å finne ut hvilken barnevogn man skal ha er et skikkelig ork egentlig. Har lest meg lei på barnevognbrosjyrer.

Problemet er egentlig at jeg aldri kommer fram til noe, og derfor aldri blir ferdig med noe heller. Tror jeg må ta en og en ting av gangen, og da begynner jeg med gulv. Bestemmer meg, skriver ned og håper det lar seg ordne. :-) Så håper jeg at snekkerne kommer i gang i huset i morgen. :-)

Jeg blir så sint så sint....

2011-01-05T22:24:00.001+01:00

Denne vannskaden som oppsto i huset tre dager før vi skulle begynne flyttingen står fortsatt urørt. Jeg kjenner at med alle hormonene i kroppen både stresser og irriterer dette meg grenseløst.Selv om det ikke er vi som skal betale for oppretting av skaden lider vi da unødvendige økonomiske tap vi også på hele affæren. Kjenner at nå er det sinte-Kine som blogger så tastaturet nesten går i oppløsning her jeg sitter.

Straks 3 uker etter at vi skulle begynne innflyttingen står skaden enda urørt. Å skylde på julen er uaktuelt, da både jul og nyttår falt på helger, uken i mellom var da for pokker vanlig arbeidsuke. I mellomtiden har jeg hatt visning på leiligheten, og når megler spør (på vegne av interessenter, skal vite) når vi kan flytte ut, så må jeg svare at det vet jeg faktisk ikke. Kanskje riskerer jeg å miste budgivere pga dette. I tillegg er det jo all den tid vi må betale for oss på to plasser, et hus hvor skaden ikke blir utbedret, og leiligheten som vi ikke kan selge til tross for at vi har hus. For hvor skulle vi bodd da? Hotell? Hvem pokker tar den regningen?

Så var det ferien som mannen tok ut før jul fordi vi skulle flytte. Den får han jo ikke tilbake. Hvem melder seg frivillig til å kompenserer for dette? Rasende er jeg akkurat nå, derfor et rasende innlegg skrevet i en rasende fart.

For ikke snakk om all stresset dette medfører, denne usikkerheten og uvitenheten. Tiden strekker ut, jeg blir bare større og større, og i mindre stand til flyttesjau. Nå er stressnivået så høyt at jeg ikke blir forundret om denne ungen blir født for tidlig som atter en utheldig konsekvens.

Dette er ikke et syte og klage innlegg, dette er et hormonutbrudd som ikke kan stoppes. Det er mer sånn at de som er i nærheten av meg nå må redde seg de som reddes kan. Jeg har massevis av innstengt sinne, og jeg deler gjerne ut kjeft på de som måtte befinne seg i nærheten. Pokker ta.... jeg hytter neve både i øst og i vest før jeg legger meg i kveld, så kanskje er jeg mer avslappet i morgen.

Ps... å skrive et sinnainnlegg var jammen godt...., tror jeg skal begynne med det hver gang jeg er skikkelig sint for noe. Kanskje jeg kan blir kjent som "sinnablogger". Da bør man akte seg vel for å slenge dritt bak min rygg, for da blogger jeg kjapt og effektivt om hvor den det måtte gjelde kan kysse meg i fra den vinkelen. Hehe..., tror egentlig det kan bli interessant for ganske mange. Litt sånn sint Se og Hør opplegg. Sladder og sinne i skjønn forening.

Ut med det gamle og inn med det nye...

2010-12-31T13:51:00.002+01:00

Så var et nytt år over. For ett år siden hadde jeg helt klart høye forventninger til året som skulle komme. Jeg viste at våren kom til å bli en eneste lang innspurt, i forhold til arbeidsmengen jeg hadde foran meg. Da tenker jeg full jobb, samtidig som eksamener nærmet seg med stormskritt etterhvert som dagene ble lysere.

Det gikk. Det er vel en bragd jeg setter stor pris på, mye fordi det viser hva jeg personlig er i stand til. Det å jobbe med hode 12-14 timer om dagen er tungt, og man går inn i en slags sosial dvale hvor man setter livet sitt på vent. Likevel er det verdt det når man har klart det.

Så sitter jeg nå, siste dagen i året, med atter en innspurt foran meg. Magen er stor nok synes jeg, men den skal vist vokse i tre mnd til. Tenke seg til, jeg ser allerede ut som en julekule, vinterjakka kan ikke lukkes igjen, og slik skal jeg altså vagge rundt i vinterkulda denne vinteren.

Jeg har ikke vært veldig flink til å blogge i det siste, men i forrige innlegg skrev jeg at jula ikke skulle feires på Høyden. Slik ble det altså ikke. Pga en vannskade fra kjøkkenet i nyhuset, 3 dager før vi skulle overta, så har vi enda ikke kunnet flytte inn. Å komme i gang med reparasjoner osv i romjula er jo heller dødfødt, alt står liksom stille de dagene. Jeg håper ting ordner seg raskt slik at vi kan begynne å flytte. Planen var å flytte i jula da vi begge har hatt fri fra jobb, men nå blir det vel heller et evig flyttekaos på toppen av jobben. Det hadde selvfølgelig ikke vært det store problemet til vanlig, men nå, når denne vampyrungen suger ut all næring fra det lille jeg spiser, så går jeg selv rundt som en blodfattig zombie. Vi tar i mot all hjelp med takk! :)

Ellers har jeg fått meg et nytt Canon kamera i julegave. Jeg har sånn smått begynt å fotografere litt nå og da, når jeg bare husker det. Er ikke veldig flink til å huske å dra frem kamera, men kanskje kan jeg dele litt bilder her på bloggen etterhvert.

Benytter anledningen til å ønske alle som leser bloggen et riktig godt nytt år. Selv om ikke så mange kommenterer her på bloggen, får jeg stadig høre fra dere på andre måter. Beklager at blogginnleggene ikke alltid kommer like hyppig, men sånn er det i perioder, bloggen kan ikke alltid komme i første rekke.

Godt nytt år!

Singel-bula til salgs

2010-12-09T22:30:00.001+01:00

Det er med blandede følelser jeg legger ut singel-bula mi for salg. Jeg ELSKER leiligheten, men dessverre er den blitt for liten og trang. Vi trenger minst tre soverom, og derfor gikk vi til innkjøp av hus i forrige uke. Vi gleder oss stort til å flytte inn. Litt bedre plass, garasje og ikke minst hage. Det blir utrolig fint, samtidig som det er både vemodig og litt rart å skulle selge min elskede to-roms. Den har representert mitt første egne hjem, frihetsfølesle og ikke minst ren lykke.

I morgen kommer megleren og da er det liksom gjort. Vi skal ikke feire jul her likevel, jeg trodde jeg skulle ha min siste jul her oppe, men sånn ble det ikke. Det gjør ikke noe, for min del er det greit at ting skjer fort og plutselig, akkurat som når man river av plasteret veldig fort.

I gangen flyttet jeg en vegg for å få plass til en skyvedørsgarderobe fra Langlo. Kjekt for oppbevaring av luer, votter, hansker, vesker, jakker og annet dill dall man måtte ha. I tillegg rommer garderoben et innbygd strykebord (derfor har jeg også fått lagt opp kontakt inne i skapet), det er utrolig lettvint å bare trekke ut bordet, stryke og deretter skyve det inn i skapet igjen. Gjort i en håndvending...:)

Badet er lite men koselig. Fliser i dusjhjørne og hvit innredning. Da jeg flyttet inn syntes jeg det ble for lite plass til diverse artikler, så jeg la inn et høyskap fra IKEA med to hyller og mange herlige skuffer. Lurer litt på hvordan jeg skal få plass til hele systemet mitt i huset. Garderobesystemene der oppe er ikke like utviklet, så det kan by på litt problemer. Det får vi ta som det kommer. Nye utfordringer. I tillegg må jeg jo dele badet med flere andre, kan ikke ha alt for meg selv lenger. Egotrippen er over. :)

Vi har laget et lite gjesterom av den ene boden. Med ordentlig vindu blir det ikke klaustrofobisk, og man kan fint sove der inne. Rommet er ikke stort nok til å bli godkjent som soverom, men fungerer fint som gjesterom. Sengen vi har satt inn er en 90 cm rammemadrass. Rommet egner seg også yppelig som kontor. Det er litt vanskelig å få med på bildet, men vi la ferdigmalte plater på to vegger, og tapetserte to med en fin lys tapet. Skulle gjerne tatt dette lille rommet med meg når vi flytter, og brukt det som arbeidsrom.

På soverommet har jeg satt inn en skyvedørsgarderobe fra Langlo på hele 3 meter. Fra gulv til tak. Herlig med stor garderobeplass. Etter mange år alene (og med ekstrajobb på klesbutikk) måtte jeg faktisk rydde plass til mannen da han kom flyttende til meg. Store speil på to av dørene og også kjempepraktisk når man skal sette sammen det ene antrekket etter det andre. Tidligere hadde jeg knagger med sugekopper på siden av speilene, de hengte jeg smykker på. Med smykker framme blir man straks mye flinkere å bruke dem i hverdagen også.

Viktig med god benkeplass synes jeg. Spesielt er det fint når man har flere prosjekter på gang på samme tid. Jeg valgte å utvide kjøkkeninnredningen da jeg fikk byttet kjøkken. Det gamle var fra 70 tallet, og hadde nesten ikke plass til noe i de små skapene. Spotter under overskapene og spottskinne i taket gir godt arbeidslys også.

Mannen har tatt bilde før det ble ryddet ordentlig. Litt detaljer som er ødeleggende for bilde, som f.eks papir på benken og en krakk midt på gulvet. Hvitevarene er i børstet stål, og de tar jeg med meg. I tillegg legger jeg nå merke til at bildene på veggen henger skjevt. Får prøve å rette de opp før megleren kommer med sitt kamera.

Stuen, den er ikke kjempestor, men stor nok i forhold til størrelsen på leiligheten. Her har vi fått med deler av sofagruppen og julestjernen. Som for øvrig er den eneste julepynten som kommer opp her i huset. Ikke vits å pynte når man skal flytte. Har ligget henslengt på sofaen og sløvet mang en søndag i denne stuen. En epoke er over.

Nå slapper vi bare av stuen som er avbildet ovenfor, mannen med cognac i glasset og jeg med sitronvann. Cognac på en torsdag tenker dere sikkert da. Joda, en bitteliten munnfull skader ikke. Nå er han ikke akkurat noen vanedranker. Tvert i mot muligens den eneste mannen som har fått kjeft fordi han drikker for lite. Alkoholen tok jo bare plass i kjøleskapet, og jeg fikk ikke plass nok til maten. Vi ler av det nå, men det var skikkelig irriterende tidligere i høst. Tenke seg til å lage så mye oppstyr for fire bokser, men når appelsinene skal ha plass, da er det alvor da.

Livets endringer

2010-12-02T08:28:00.001+01:00

Det er hele tre uker siden jeg blogget sist. Det er nok ikke bloggtørke, det er dårlig form. Når formen er dalende, gjøremål og arbeidsmengden stigende, da faller bloggen ut av priorotetslista. Men nok om det, jeg blogger ikke for å klage.

Nå er det bare noen dager igjen til jeg fyller 31 år. Det er rart å tenke på hva man egentlig har fylt det siste året med. Jeg gikk inn i 30 årene med holdningen om at 30 er det nye 20, men jeg har jammen ikke levd som jeg preket for et år siden. Feiringen for et år siden var koselig, mange hyggelige folk, verdens minste kjole, altfor mye pepper og andre ting. Det var i grunnen høy partyfaktor og sigarføring. (ok da, ikke sigarføring, men det hørtes bra ut) Dagen etter våknet jeg opp til en nysende katt, pepper i dusjhodet og form som jeg ikke hadde opplevd siden tenårene. Man vet at man har feiret når man må snakke i den store hvite telefonen for første gang på 12 år.

Man skulle tro, av måten jeg stupte inn i 30 årene, at det ville fortsette i samme tempo. Det gjorde det ikke. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært på byen etter den gang. I høst har det blitt med en gang, og da drakk jeg bare vann. Har jeg blitt kjedelig? Ja kanskje litt, i forhold til tidligere. Jeg hadde helt klart mer å blogge om da jeg stadig var på farten, men det sier seg selv at om karusellen bare går fortere og fortere så ramler man av etterhvert. Jeg tok tak i studiene, jeg hadde jo lyst til å bestå, og i tillegg til 100% jobb, ekstrajobb i butikk, så måtte man bestemme seg for et skikkelig krafttak for å få studiene i havn. Det brukte jeg hele vinteren og våren til. Mai var verst, var jeg ikke på jobb på skolen, jobbet jeg med studier. Da andre hadde røde fridager, leste jeg til eksamen 13-14 timer om dagen. Var det verdt det? I ettertid synes jeg helt klart det.Fritid hadde jeg ikke, og sosial var jeg slett ikke.

Det var utrolig deilig når eksamen var i havn. Problemet da var at jeg ble gravid. Problematisk fordi jeg har vært syk/dårlig i variende grad hver eneste dag siden. Så da sitter jeg her, etter en kvalm sommer og høst, det er under en måned til jul, og jeg blir bare større og tyngre. Tidligere har julen handlet om fest og moro, i år må jeg fylle den på en helt ny måte. Nå er jeg ikke typen til å fylle adventstiden med julepynting, baking og vasking, men jeg er helt sikker på at det blir jul likevel.

Det skjer i grunnen veldig mye i livet mitt for tiden, og det har skjedd mye det siste året, selv om det kanskje ikke er ting som jeg tenker er interessant for andre å lese så mye om. Men fra å være en bekymringsløs og singel for et år siden, har jeg fylt livet med mann, snart barn og voksenbekymringer.

Den største forandringen framover blir flytting, det vil faktisk si at jeg skal selge singelhulen min. Min fine lille to-roms leilighet på Høyden, som jeg har brukt vanvittig mye tid, penger og energi på å pusse opp og fornye. Jeg elsker leiligheten, den har den beste atmosfære et hus kan ha, og det er alltid godt å komme hjem, i tillegg til et stort klesskap og garderobe i gangen. Lyst, fint og et kjøkken med vanvittig god benkeplass. Jeg kommer til å savne å bo her, det er nesten som et slags kjærlighetsforhold skal ta slutt. Vemodig, men også på tide med noe større.

Hva skal barnet hete?

2010-11-09T19:22:00.003+01:00

I dag har mannen begynt å skriver navneliste, altså en liste over aktuelle navn til babyen. Han har helt klart fått med seg at det er svært inn å kalle opp barna etter navn på steder rundt om i verden. Jeg nevner i fleng, Paris, India, Brooklyn. Hans forslag var da altså Mallorca. Jeg har liksom ikke helt ord.

Bør vi kalle opp barnet etter verdens mest harry turistøy?

Søndag er herlig... (bortsett fra sporten)

2010-11-07T18:53:00.001+01:00

Ah Søndag, ukens herligste dag. Med noen forbehold etter at jeg fikk en mann i hus. I dag har det vært litt for mye sport på tv etter min smak. Først Road Racing fra Valencia. Vrooom, vrooom, vrooom, er den taktfaste lyden fra tv'n min for hver runde Jorge Lorenzo kjører forbi. (Eller noen andre tullete smågutter i skinndress). Etterpå var det Liverpool- Chelsea, og det kunne man jo ikke gå glipp av. I pausen mellom disse begivenhetene sto Disney Channel på, noe veldig bråkete barne tv ble vist. Det har med andre ord vært mye lyd i stua på dagen da man helst skal ha det stille og fredelig. Hver sine lyster, og noen ganger må man bare la andre få gjøre det de vil. Så blir det min tur en annen gang.

Hva gjør man da, når dagen er langt i fra det man anser som en drømmesøndag. Under normale omstendigheter ville jeg gått ut å trimmet/trent i dagslyset på formiddagen. Med den formen jeg er i nå, i kombinasjon med mye vind og glatte veier var ikke det et alternativ. Det ble heller rydding på soverommet, klesvask og bretting av klær. Da fotballkampen begynte bestemte jeg meg for å tilbringe tiden på kjøkkenet, og bakte en langpannesjokoladekake. Litt for å smake på nå, men også for å fryse ned til senere begivenheter. Med andre ord full rulle med husarbeid på meg hele dagen. Hva fører det til, bortsett fra kake og ryddige rom. En god følelse av å ha gjort noe fornuftig, og at jeg ikke nesten ikke klarer å gå over stuegulvet. Så har det altså blitt sånn at det fornuftige har blitt ufornuftig.

Bildet er lånt fra dinmat.no

Heldigvis har vi sjokoladekake å kose oss med, og i kveld kommer Åndenes Makt. Da skal lysene dempes og stillheten senke seg. Vi skal se på spøkelser og og søndag skal bli ordentlig søndag. (slik jeg liker den...)

Borskjemte norske barn

2010-11-06T18:52:00.000+01:00

Kom over en artikkel i Dagbladet som forteller at norske barn er mest borskjemt i hele verden. Jeg ser jo jeg også at dette ikke er en studie gjennomført ved et universitet av annerkjente forskere, og empirien er kanskje litt ensidig. Likevel tror jeg dette forteller oss mye om hvordan samfunnet er blitt. Jeg ser at mange barn og unge stort sett får det de peker på, uten og måtte gjøre noe særlig for det. I samme åndedrag vil jeg tørre å påstå at disse barna ikke nødvendig blir de mest takknemlige og enkleste å ha med å gjøre.

Barn som får bestemme alt selv vokser opp til å bli ungdom som får bestemme alt selv. De er vant til tomme trusler som en hyppig sanksjonsmetode når de utviser uønsket adferd, og får alltid det de ønsker seg og mer til uansett hvordan de oppfører seg hjemme og ute i samfunnet. Så skal de ut å skaffe seg utdannelse og en framtid, men i sin tro på at de er konger på haugen som har rett i alt de gjør, og rett til å gjøre som de vil, spolerer de sitt eget liv. (i deres verden er det for øvrig ikke de selv som spolerer sitt eget liv, men omgivelsene rund, dvs alle andre de møter på veien gjennom livet.)

Heldigvis er flesteparten av dagens barn og unge flotte og hyggelige mennesker med herlige og misunnelsesverdige framtidsutsikter. Poenget er bare at kjærlighet ikke utvises med å fylle et barns liv med materielle goder. Det er på mange måter et overgrep å oppdra et barn til å bli så ufyselig at andre mennesker ikke klarer å være i samme rom som dem. Det er sterke ord, og er egentlig ikke mine, de er ordene til et menneske som selv har oppdratt flere barn. Jeg synes likevel de understreker et viktig poeng; det ligger mye kjærlighet i et nei.

Fredag er ikke lengre hva de var...

2010-11-05T20:50:00.000+01:00

Fredager er jammen ikke lengre hva de var. Kan ikke huske sist jeg gikk glipp av x-factor eller gullrekka. Før kan jeg ikke huske å egentlig noen gang ha fått med meg fredagsunderholdningen på tv. Jeg kan ikke egentlig sette fingeren på hva jeg egentlig brukte helgas første kveld til, regner med det var å gjøre seg klar til den virkelige helgedagen, litt lett jogg og ny neglelakk eller no sånn. En mulig grønn ansiktsmaske og barbering av et par pipstilklegger som likevel skulle plasseres inne i høye støveletter. Sløving på sofa med spotify og litt hvitvin i glasset.

Jeg savner hvitvin. Jeg savner å ha lyst på hvitvin. Jeg savner å kose meg med kaffe. Jeg savner å ha lyst på kaffe. Er lei av å bli dårlig av noe jeg egentlig vet er deilig kaffelukt. Jeg har blitt en del av en duo, og i det man blir en del av en duo blir man alltid mer kjedelig enn man var da man var alene. (fordi man ikke har det kjedelig selv, men fremstår som mer kjedelig for omgivelsene) Jeg kan nesten ikke huske sist jeg logget meg på spotify, alle de sære spanske klagesangene jeg hadde lært meg har gått i glemmeboken. (Alt er nødvendigvis ikke negativt) Samtidig tar jeg meg selv i å lure på om det er så negativt å være litt kjedelig i en periode. Etter flere år med livet på høygir virker det som jeg på en eller annen måte har hoppet av en karusell som skjørte fortere og fortere. Det er litt roligere her på sidelinjen, så jeg blir her en liten stund.

Karusell er jeg neppe ferdig å kjøre uansett.

Sånn ultralydgreier.

2010-11-04T22:11:00.000+01:00

Og det var slett ikke som jeg hadde forestilt meg på forhånd. Mest av alt var jeg redd for at jeg ikke skulle være i stand til å finne barnet på skjermen. Jeg så for meg at barnets far og jordmoren skulle sitte å le og kose seg mens de diskuterte den grå skjermen, mens jeg ikke med min beste vilje klarte å se noe som helst. Eller at jeg misforsto både opp og ned og bak og fram. Kanksje ville jeg tro at rompa var hodet, og hvem vil vel fortelle det til sitt barn senere i livet. Første gang jeg så deg trodde jeg rompa di var hodet ditt. Det er kanskje ikke alt man bør fortelle sine barn, når jeg tenker meg om.

Jordmor startet med å spørre meg mange spørsmål. Medfødte missdannelser i familien? Nei. Røyking før eller under svangerskap.Nei. Alkohol? Nei. Narkotika? Aldri. I grunnen føltes det ut som om jeg deltok på en quiz og jeg svarte rett på alle spørsmål. De kunne kobla meg til en løgndetektortest, og jeg ville framdeles ha rett. Kjenner du liv? Nei. Oooops, det var kanskje ikke rett svar. Eller? Jeg ble frykelig usikker, og lurte på hvor mange poeng jeg hadde tapt på det. (Senere fant vi for øvrig en anatomisk begrunnelse for at jeg ikke kjenner noe enda, yes, jeg fikk poengene tilbake)

Så til skjermen. Jeg hadde ikke behøvd å frykte noe, jeg klarte helt tydelig å skille hva som var hva. Til og med fingre kunne telles. Merkelige greier dette apparatet som de klager sånn på i avisen, tenkte jeg da. Men hva i all verden vet vel jeg om denne sort teknologi? Jeg var mest lettet over at ungen ikke viste fram langfingeren. Det hadde jeg også sett for meg på forhånd. At den sendte fotografen en up-yours. Disse lærer ungene, ville sikkert de andre to i rommet tenkt da, de er alltid de mest uoppdragne. Ellers fikk vi være vitne til en turnoppvisning uten sidestykke. Jordmor ba oss om ikke å gå hjem å male alt rosa, og da tenkte jeg at det finnes da gutter som også liker rosa. Men jeg sa ingenting. Jeg bare nikket og sa at det skulle vi ikke gjøre. I mitt møte med helsevesenet pleier jeg stort sett å svare det jeg tror er riktig å svare. Det korrespondere ikke nødvendigvis med det jeg tenker. Så maler vi ikke rosa, men hvertfall ikke blått, for vi så ikke noe som kunne minne om utovertiss. Så da får det bli ku-fio-lilla. (det er ikke nødvendigvis en farge, heller noe man bare sier når man er ubestemt angående farger).

Etterpå fikk vi en ramse med 5 passbilder. Hadde vi ikke bodd i et land som er så grunnleggende redd for privatskoler kunne vi allerede nå begynt prosessen med å søke henne (?) inn på de beste skolene. Skolebevis hadde ligget klart ved ankomsten til livet. Men så vet vi jo at vi må ta til takke med offentlig skolegang, så da limer vi det heller inn i et album. Og da snakker jeg faktisk ikke facebookalbum, for dit kommer de ikke. Snakk om å eksponeres på nett allerede før sin fødsel. Stakkars små barn. Så!

Kjenner du en narsissist?

2010-11-03T20:59:00.002+01:00

Vi har alle opplevd adferd fra andre, tilsynelatede voksne, mennesker som sjokkerer. Man kan strekke seg langt, og det meste kan man faktisk bare heve seg over. Det er et ordtak som sier at man ikke skal diskutere med en idiot, han/hun vil bare dra deg ned på sitt nivå, og slå deg med erfaring. Det er et ganske morsomt ordtak, men det bærer mange sannheter. Av og til kan man likevel møte på mennesker med oppførsel som gjør det vanskelig å heve seg over, man finner seg selv langt under dyna mens man teller til en million for ikke å handle overilt. For av og til, heldigvis er det ikke noe mennesker generelt opplever på hverdagsbasis, men av og til opplever man mennesker som driver med direkte ærekrenkelser. Krenkelser som er så grove, graverende og krenkende at det ikke finnes ord, så langt fra sannheten som man kan komme, og som fremsettes i sinne av slike mennesker, gjerne mot offer som i grunnen ikke har noe med vedkommende å gjøre.

Jeg snakker ikke om at man i en overopphetet diskusjon kan komme til å si ting som ikke er veldig pent, hyggelig eller politisk korrekt. Vi har vel alle gått i den fella en eller annen gang. Jeg snakker om mennesker som velger å komme med krenkelser mot mennesker som aldri har gjort dem noe, og som heller ikke ønsker å ha noe med dem å gjøre, men som kanskje irriterer vedkommende med bare å være bedre utrustet både fysisk, psykisk og kognitivt. Noen mennesker har så utviskede moralske grenser at det kan være nærmest uforståelig og kremmende, men personlig tror jeg at slike mennesker er syke. Mentalt syke.

Når noen virker kranglete på oss har vi en tendens til å løpe sporenstreks til diagnosen psykopat. I bunn og grunn vil jeg nok si at mange mennesker ganske ufortjent har fått kastet dette begrepet etter seg. Samtidig finnes det psykopater. Det finnes mennsker med alvorlig sinnslidelser som i grunnen aldri blir oppfattet som virkelig syk før noen får oppleve deres oppførsel på kroppen. Jeg har nettopp fått oppleve oppførselen til et sykt menneske. Et mennesker jeg aldri snakker med, et menneske jeg aldri har noen form for interaksjon med, et mennske jeg ikke ønsker kontakt med, og som jeg anser som noe av det mest uninteressante man kan komme over av menneskelig eksistens.

Jeg er ingen psykolog. Jeg skal ikke begi meg ut på psykoanalyser. På en annen side fant jeg en del interessante punkter da jeg satt å googlet litt i ettermiddag. Hva kjennetegner en patologisk narsissist? På wikipedia fant jeg følgende punkter, de samsvarer med punkter jeg fant da jeg søkte på engelskspråklige psykologi sider.

Skam er den følelsen som lurer under all usunn narsissisme, samt en manglende evne til å behandle skam på en sunn måte. Frykten for skam fører til at de projiserer egne feil og mangler (skam) over på andre.

Magisk tenkning - Narsissister ser på seg selv som perfekte og bruker forvrengning og illusjon, kjent som magisk tenkning. De er ikke psykotiske, men har en lite fleksibel og forstyrret virkelighetsforståelse.

Arroganse – Arrogansen søkes skjult, men kommer til syne indirekte gjennom adferd. Hvis en narsissist føler redusert betydningsfullhet, (noe de lett gjør i møte med omgivelsenes krav) kan han / hun gjenopprette sin egen betydning ved å klandre eller nedverdige andre. Manglende respekt møtes med forakt.

Misunnelse – Kronisk missunnelse på andres talenter, som de nedsettende kritiserer. Hvis narsissisten har behov for å sikre en følelse av overlegenhet, møte en hindring på grunn av noen andre, vil hun/han nøytraliserer det ved hjelp av forakt for å redusere den andre personens betydning.

Krenkelse – Narsissister er svært sårbare for alt de oppfatter som kritikk av sin person. Det andre kan oppfatte som livets normale utfordringer, kan narsissister oppfatte som grove krenkelser. Lav kognitiv fleksibilitet kombinert med rigide perseptuelle sett, umuliggjør samarbeid og konfliktløsning. Det er ”My way or the high way”! Fremstiller seg ofte som ofre for omgivelsenes krav.

Empati – Manglende empati.

Selvberettigelse - Narsissister har urimelige forventninger om særlig gunstig behandling og automatisk imøtekommelse, fordi de anser seg selv unike og spesielle. Enhver manglende oppfyllelse, vil bli vurdert som et angrep på deres grandiose selvoppfatning og overlegenhet og gjerningsmannen anses å være en ”klosset" eller "vanskelige" person. Trossing av deres vilje er en narsissistisk skade som kan utløse narsissistisk raseri og dårlig impulskontroll

Utnytting - kan ta mange former, men vil alltid involvere bruk av andre uten hensyn til deres følelser og interesser. Ofte er den andre i en underordnet posisjon (barn, ektefelle, ansatt) hvor motstanden ville være vanskelig eller umulig. Barn og ektefelle av narsissister kan innta en slik rolle. Noen ganger er underdannigheten ikke så mye virkelig som antatt.

Dårlige Grenser - Narsissister anerkjenner ikke egne og andres grenser, og ser ikke på andre som selvstendige individer men som forlengelser av seg selv. Barn er svært utsatt i slike settinger. Andre enten eksisterer for å møte deres behov, eller vil ikke eksistere i det hele tatt.

Primitive forsvarsmekanismer – Typisk er bruk av projeksjon, projektiv identifikasjon, rasjonalisering og benekting, fortrengning. Slike primitive mekanismer brukes for å fylle udekte grunnleggende behov som tilknytning, selvfølelse og anerkjennelse.

Grandiose – Har et overdrevet grandiost selvbilde, preget utad av et falskt Selv.

Moral og Etikk – Ekstrem moralsk fleksibilitet over egne behov og adferd, men svært firkantet og rigid hva gjelder andres etterlevelse av moral og etikk. En lov for narsissister, en annen for alle andre, opphevet som de tror de er. De kan gi utrykk for at de hater løgn og juks, mens de selv avsløres i den ene løgnen etter den andre. Svært lav terskel for å lyve eller fremsette halvsannheter, ekstremt manipulative og egosentriske. Betydelig redusert selvinnsikt når de avsløres i usannheter. Dårlig evne til konfliktløsning. Samarbeid umulig, da det fordrer evne til kompromiss, som for en narsissist vil si å gi etter eller innrømme feil (ikke perfekt).

Mange vil kanskje kjenne igjen deler av denne beskrivelsen på noen de kjenner. Det er i grunnen naturlig å være litt narsissistisk. Vi er det alle sammen, det kalles sunn narsissme. Det er når alt skrevet i rødt passer på en og samme person man bør være forsiktig, selv om det i grunnen ikke nødvendigvis er nok. Dersom noen leser dette og føler at beskrivelsen passer på f.eks samboeren eller ektefellen, bestemor, tante eller filleonkel er det kanskje på tide å løpe. Fort. Det er i likevel i grunnen ikke sikkert at man blir kvitt vedkommende av den grunnen. I narsissistens forvridde virkelighet er det alle andre det er noe galt med, og de nøler ikke med å finne opp løgner som virker praktisk for dem der og da. Krenkende eller ikke, normal moral og etikk gjelder tross alt ikke for dem.

Pynte til jul?

2010-11-02T20:06:00.002+01:00

Mannen og jeg har diskutert litt om vi skal pynte til jul eller ikke. Eller, tror egentlig det er første gang han har opplevd dette dilemma som et tema i det hele og det store, for ham virker det som det er et selvfølge at man pynter til jul.

Bildet fant jeg på en blogg kaldt Tre søstre.

Jeg sluttet egentlig å like jul for noen år siden. Etter at jeg mistet min forrige samboer i oktober 05 følte jeg i grunn at den påfølgende julen var helt meningsløs. Så overhodet ikke vitsen med hele greia. Det var vanskelig å late som man hadde det hyggelig når man egentlig bare ville kaste denne påtvungne kosen dit pepper'n grodde. Jeg trodde at gleden ville kommet tilbake etterhvert, men hver eneste jul siden har i grunnen føltes helt meningsløs, og jeg har pyntet mindre og mindre for hvert år. Etter at jeg gikk tilbake til læreryrket har julepynten nærmest uteblitt i mitt hjem i den siste kalendermåneden. De to siste årene har desember føltes ut som et kappløp med tiden, alt har handlet om massevis av jobb, retting og karakterføring. Mens andre har postet glade facebookmeldinger på ettermiddagene om hvilken julebakst som nå var i havn, eller hvilket rom i huset som nå var vasket, har jeg sittet med rettebunker, et tomt kjøleskap og husarbeid på vent. Når man da tar juleferie noen dager før julaften er det liksom for sent, og man vil egentlig bare grave seg ned under dyna. Jeg skjønner jo at ikke alle har det slik, men sånn har jeg det, så derfor synes jeg at julen (slik folk mener at man skal feire den) er litt av et pes. Og når man har fått unna et stykke pes (les jobb), så gidder man søren ikke starte på et nytt. (les vasking, baking og handling i overfulle butikker med køer lange som vonde år, med sinnsyke mennesker med overfylte handlevogner forran i køen.)

Min mor sa til meg i fjor at jeg i det minste burde henge opp adventstjernen, "om man ikke pynter i det hele tatt virker det jo som man er helt deprimert", sa hun. Da jeg ikke ville virke helt deprimert hang jeg opp julestjerna, og kjøpte noen røde stearinlys. Jeg fikk ikke det spor mer følelse av at jul er en koselig høytid. Heldigvis trengte jeg ikke bane meg vei inne på Rema 1000 for å fylle handlekurven. Mine foreldre har alltid masse god mat i julen, så jeg har alltid prøvd å fore meg selv der oppe under høydtiden. Hjemme har jeg hatt lite mat, mye drikke. Så henger jeg jo ikke akkurat hos mine foreldre hele julen, og dermed har matinntaket stort sett blitt minimert, og jeg har ikke med min beste vilje vært i stand til å føle medfølelse med mennesker som legger på seg i julen. Jeg har de siste årene alltid tatt av meg i julen.

Så tilbake til det innledende spørsmålet. Skal jeg pynte til jul i år da? Nå er jeg jo ikke alene, og jeg har plutselig noen her som vil det. Jeg ser ingen hensikt, da jeg framdeles bare føler at jul er en velfortjent pustepause fra jobb. Men så vil jeg jo ikke skuffe mannen. Kanskje henger jeg opp en julestjerne i år også. Juletre er uaktuelt da jeg ikke har plass. Kanskje finner jeg fram røde lys også i år.

Bursdag igjen...

2010-11-01T19:12:00.000+01:00

Denne staselige karen, Farris av Høyden, har i grunnen også hatt bursdag i høst. 17 Oktober fylte han faktisk 17 år. Til neste år er han myndig og vil mest sannsynlig feire dagen i kjelleren på ON. :)

Bursdagsgaven, bortsett fra de sedvanlig fulle matskålene, i år var:

Voila: LYS PÅ DO! Vi har endlig fått montert taklys inne på den lille boden hvor kattedoen er plassert, og vet dere, han er evig takknemlig, den lille hårdotten. Jeg tror egentlig vi alle har mye å lære av den lille krabaten. :)

Bursdag i huset

2010-10-31T10:07:00.000+01:00

Da vi hadde bursdag i huset på torsdag tok vi kaken i helgen. Da jeg ikke er kjempefan av bløtkaker og marsipankaker er jeg rett og slett ikke noen god baker av disse sortene. Det blir vel litt sånn at man ikke bruker tid på å lære seg å lage ting man ikke nødvendigvis spiser selv.

Gulrotkake, derimot, er vi begge stor fan av, og når oppskriften kommer fra vår kjære inspektør (på Breilia skole, må vite) og store kakebakedronning, så må jo resultatet bli bra.

Denne arrtige gulrotkaken med jordbær og sjokolade på toppen fortærte vi to på to dager. Like greit å bare trø godsakerne i ansiktet når de er der, så går man til bake til den sunne (?) livsstilen når kaken er oppspist.

Bursdagsgaven til mannen, nye vintersko. Det sies at man ikke skal kjøpe sko til sin partner, for da går han/hun i fra deg. Jeg tok likevel sjansen, han kjøpte et par ballerinasko til meg i sommer, så da vil enhver adskillelse mest sannsynlig være basert på gjensidig enighet. Får vi håpe.

Amerikanske tradisjoner som kanskje bør avvikles???

2010-10-30T18:18:00.000+02:00

Synes denne nye Halloweeen tradisjonen som gradvis har blitt innført i norsk kultur blir debatert heftig for tiden. Det er mye synsing og ikke minst mye klaging. Personlig synes jeg det er litt pes at det skal komme små barn å døren min å kreve godteri for ikke å gjøre fanteri. Jeg husker at jeg som liten leste i Donald om Ole, Dole og Doffen's Halloweenfeiring, og at jeg på den tiden ikke hadde det minste snøring på hva de egentlig holdt på med. Vi, derimot, gikk julebukk i romjulen. Men røde kinn og juleaktige kostymer gikk vi rundt å sang julesanger mot godteri. Egentlig en like tullete tradisjon som Halloween, og ikke minst irriterende for folk som må fryse ballene av seg i sin egen yttergang og høre på små tonedøve barn som ødelegger vakre julesanger.

Tilbake til Halloween, kritikken går mye ut på at dette er atter en dum tradisjon som vi har importert fra USA, akkurat som Valentines day. Valentines har opprinnelse i Irland, mener jeg å ha lest. (Beklager at jeg på en lørdag føler meg for lat til å sjekke fakta i innleggene mine, men så er da heller ikke dette akademisk skriving på høyt nivå) Halloween har opprinnelse i gammel katolsk tro. Da jeg studerte spansk leste jeg om El Dia del Muertos (de dødes dag), en stor tradisjon i bl.a Mexico. Det feires også med godteri, men på et helt annet nivå. Hele familien er innvolvert, legger ut god mat til sine døde, og tilbringer gjerne dagen/natten på kirkegården, hvor de også disker opp med godsaker. (tilgi om jeg sier noe feil om denne feiringen, jeg leste om det på spansk, på et tidspunkt hvor jeg kanskje ikke va på mitt mest stødige i språket. Uten at jeg sier at jeg er det nå.) Dette med barn i kostymer som tigger godteri i nabolaget er nettopp typisk amerikansk, og det virker som om dette er fenomenet mange vil til livs.

Jeg er enig på mange nivåer, jeg klarer meg fint uten både Valentines og Halloween, men da vil i samme anledning nevne en annen type som kanskje bør kastes ut av landet i samme slengen, nemlig Julenissen. Også han viser seg å ha opprinnelse i gammel katolsk tro, men julenissen ,som vi kjenner ham i dag, har sitt opphav fra nettopp USA.

Wikipedia sier:
"Den amerikanske julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet A Visit from St. Nicholas fra 1823. Disse ble etter hvert utbredt internasjonalt, blant annet gjennom en serie populære reklametegninger for Coca Cola på 1930-tallet. Den amerikanske Santa Claus-figuren har siden i stor grad erstattet tyske og andre nasjonale julenissevarianter, ikke minst som kommersiell reklamefigur."

Poenget er bare, godtar vi Nissen fordi vi er oppvokst med denne karakteren? Og vil vi sende Halloweenfeiringen dit pepper' gror fordi det er nytt for oss som er voksne? Ikke vet jeg. :) :)

Hva skjer'a?

2010-10-26T19:47:00.002+02:00

Her på Høyden har vi stadig prosjekter på gang. Egentlig er det litt utrettferdig at jeg sier VI, for det meste blir pålagt handymannen, mens jeg ligger på sofa og er syk. Vi er ganske ferdig med det lille, nye soverommet, og fikk lys i taket i går. I dag kjøpte jeg gardin til rommet som vi har hengt opp, fint å kunne ta vekk ullpleddet som hang foran vinduet. Nå gjenstår bare noen listebiter her og der, og da vet jeg hva folk tenker, de listene kommer aldri opp, men opp må de, for jeg har store planer om å bestille takstmann om ikke så altfor lenge, så da må det være i orden.

Nå er det ikke sånn at man kan hvile på lauvbærene (heter det det?) så altfor lenge. I løpet av uka må jeg komme meg på loftet for å få sortert det som ligger der oppe. Da jeg kjøpte leiligheta fulgte det med et helt mørkeloft fult av rot. I ettertid ser jeg jo at jeg burde fått dette tømt før overtakelsen, det er jo ikke normalt å kjøpe seg ekstra arbeid, men jeg hadde nå en gang ikke hodet helt på plass på den tiden, og godtok egentlig det meste for å få kjøpt det som jeg allerede følte var hjemmet mitt. Livet skal ikke være lett bestandig. Jeg har vært på et par-tre turer på søppeldynga allerede, da med tingene etter de som en gang måttte ut pga tvangssalg. Gamle barnevogner, gamle barneklær, gamle leker, kjærlighetsbrev, søppel, søppel og atter søppel. Nå skal jeg opp å sortere resten, noe skal kjøres til et hus i nærheten, resten skal på søppeldynga. Loftet skal være tomt når jeg legger leiligheta ut for salg. Sånn som det skal være. Det er bare å mote seg opp selv om formen ikke er helt der den skal være.

Noen som er ute etter en toroms leilighet? Joda, det er bare et soverom, men vi har bygd om en bod hvor det er plass til til en 90 seng, evt mindre. Om man ikke trenger det kan man jo ha hjemmekontor, datarom, eller walk in garderobe der. :) Det fine er at det likevel er en bod i leiligheten, slik at man kan oppbevare støvsuger og andre ting og tang som man av og til trenger å ta fram. I tillegg til det mye omtalte mørkeloftet, som rommer altfor mye, for det man ikke trenger ta fram ofte. (julepynten f.eks) Joda, burde lagt ut bilder, skal se om jeg klarer å få gjort det også ut over uken. Nå må jeg få vasket klær ettersom ingen av oss har noe å ta på i morgen.

Spent på takst jeg, når den tid kommer.

Kokosrullen

2010-10-13T17:55:00.000+02:00

Da handymannen og jeg var nede i sentrum tidligere i dag kjøpte vi to sånne kokkosruller. Dere vet akkurat som kokosboller, men de er avlange ruller, med samme deilige hvite fyllet inni. Deretter dro vi hjem for å spise middag før han skulle haste videre på jobb igjen. Problemet er at han dro så plutselig at han glemte hele kokosrull deserten sin. Nå har altså jeg spist min, og sitter her å stirrer på hans. Om jeg bare hadde mot til alltid å gjøre det jeg føler for i øyeblikket. Den rullen kommer til ligge der hele kvelden, den kommer til å gjøre seg deilig, rulle rundt og stønne høyt over hvor luftig og fint fyllet er innenfor det kokoskledde sjokoladetrekket. Jeg kommer til å lengte etter forbudt frukt, og slikke meg varsomt rundt munnen mens jeg mimrer tilbake til øyeblikket da jeg nøt de siste restene av min egen kokosrull.

Dette er en prøvelse. Lurer på om jeg består. (Om jeg ikke består kan jeg sikkert bestikke handymannen med at han kan få leke litt med den nye mobilen min som han er så misunnelig på.)

Lønn-sweet...

2010-10-11T17:50:00.000+02:00

Det er lønningsdag i morgen. Jippi jippi jippi. Jeg elsker lønningsdag. I kommunen får vi alltid lønnslippen dagen før inn i mailboksen, da vet vi hva som skal tikke inn på konto dagen etter. Tankene begynner straks å vandre, hva skal man bruke alle pengene på? (Så glemmer man en stakket stund at de faktisk stort sett må brukes på hus og bil og mat.)

Jeg skal kjøpe bursdagsgave til mamma, noe fint noe. Det blir nok bra.

Så gikk mobilen min i gulvet i dag og ble egentlig ganske ødelagt. (Etter å ha gått mange ganger i gulvet, dette var vel nådestøtet)

Sko, klær??? (Det begynner å bli kaldt.)

Eller rett og slett spare, spare spare. :)

Peugeoten må ha diesel. Det får bli første prioritet.

I bunn og grunne går vel denne lønna akkurat like fort som den forrige.

Noen flere som føler at pengene bare er inne i banken og snur?

Slitsomme drømmer

2010-09-27T20:25:00.000+02:00

Natt til lørdag sov jeg egentlig tungt, men sov jeg godt? Det var noe med drømmen min, som forfulge meg hele natten. Jeg drømte nemlig at jeg ble diagnostisert med tidlig alzheimers. Sykdommen var enda på et tidlig stadium, og det verste med det var at jeg var smertelig klar over at jeg kom til å svinne hen sakte men sikkert 30 år gammel og allerede glemsk. Mine foreldre bygde om huset slik at jeg kunne ha en liten leilighet der, på den måten kunne de følge med meg etterhvert som sykdommen utviklet seg. Så våknet jeg og var lettet over at det hele var en drøm.

Problemet var bare at da jeg sovnet igjen drømte jeg videre på akkurat samme drømmen. Joda, jeg innser at det kan høres unektelig komisk ut. Det er liksom noe tragikomisk over å være relativt nyutdannet, så skal man liksom glemme alt igjen. For ikke snakke om å måtte flytte hjem til mor og far. Samtidig skal man ikke glemme at alzheimers faktisk er en ganske lumsk sykdom som faktisk kan ramme unge mennesker også. Nå er det vel ikke kjempevanlig at man får det som 30 åring, men jeg har fått ny respekt for mennesker som får slike diagnoser. Det at man skal leve videre, men sakte men sikkert vil mentalt forsvinne fra verden kan ikke være verdens beste beskjed å få.

Kanskje på tide å takke for hver dag man har helsen i behold.

Middagshelvete

2010-09-25T18:51:00.001+02:00

Jeg er så lei av middagshelvete. Det å finne på middag hver eneste jævla dag. Det er ikke bare snakk om å finne på, men ALLE skal jo være fornøyd. Alle skal like det, det skal være alles ynglingsrett, hver dag, og rettene må komme i riktig rekkefølge. Gud forby at man lager søndagsmiddag på en lørdag.

I dag fikk middagsdiskusjonen meg til å se rødt. Stolt og glad hadde jeg funnet fram dagens middag. Jeg skulle lage fløtegratinerte poteter og lammesteik. Men så klarte jeg (Gud forby) ikke å finne på en bra søndagsmiddag som alle kunne like. Til slutt hørte jeg liksom klokka tikke, som om jeg var på en tidsfrist jeg overhode ikke ville klare å overholde. Tiden rant ut i sand og mannen ærklærte høylydt (inne på Rema, med irritert stemme skal vite) at han omså kunne dra på gatekjøkken. For et nederlag for en kvinne som fortvilt prøver å skape hyggelige middager i hjemmet. At alle på Rema skulle få høre hvor mislykket oppdraget mitt var, og at min mann heller foretrekker å dra på gatekjøkken framfor å henge hjemme rundt mors gryter. (Som for øvrig fortsatt var imaginært tomme da jeg ikke hadde klart å fylle dem i tankene mine en gang)

Det var dette utspillet som fikk meg til iskaldt å svare, "det blir ingen middag i dag" før jeg slengte (ja faktisk, slengte) lammesteiken tilbake i kjøledisken, marsjerte bort til meieriproduktene for å legge fløten tilbake på plass og slamret igjen døren litt for hardt. I det jeg snudde håpet jeg at han var et fortvilet vitne til opptrinnet mitt (eller skal man si oppførselen min), men han var allrede godt på vei bort til potetgullhyllen. "Jaså", tenkte jeg, "dersom potetgull er mer viktig enn middag kan det bare være", så stormet jeg ut av butikken, ut i regnværet, og ble stående utfor min egen bil å fryse. For nøkkelen lå jo i jakkelomma på den potetgullhandlende mannen. (Jeg er for øvrig ikke helt sikker på at han handlet potetgull, dette er noe jeg tror, og dermed er det sånn det er.)

Vel hjemme trakk jeg meg tilbake på sutrerommet (normalt i bruk som et helt ordinært soverom), og planla dette blogginnlegget. Det var i grunnen litt annerledes i hodet mitt da. Jeg skulle for eksempel skrive at jeg sier opp min stilling som middagslager og husholderske her på Høyden. Nå skulle alt gå etter berg-seg-den-som-kan prinsippet, dvs at alle sto for sin egen næringstilførsel. Jeg skulle kun lage mat til meg selv. Så det så.

Deretter sto jeg opp, hengte opp de nyvaskede arbeidsklærne til mannen, og gikk så i gang med middag. Bare til meg selv? Nei selvfølgelig ikke. For guttene satt jo bare der som to utsultede hyener. (ok da, jeg syntes til slutt litt synd på dem). Men fikk alle det beste de viste? Nei, det ble grøt. Risengrynsgrøt. Det er et stykke fra lammestek til grøt. Men sånn kan det altså gå når mor i huset blir sur.

Ny fantastisk blogg

2010-09-17T22:13:00.000+02:00

For alle som liker blogglesing som gir påfyll vil jeg anbefale Hildes nye blogg. Flotte Hilde fra lille Hammerfest har en dokorgrad i internasjonal politikk og amerikansk utenrikspolitikk. Dette blogger hun nå om i bloggen Dagens DC. Interessante og lærerike tema, i skjønn forening med et variert og spennende språk (godt bevart etter mange år i utlendighet). Jeg leser hvert innlegg med glede, entusiasme og stor interesse. Stikk innom for å se om det er noe for deg.

Vaffelnytt

2010-09-13T17:45:00.000+02:00

Supergode vafler:

4 dl hvetemel
4 ss sukker
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
1 ts kardemomme
3 egg
100 g smeltet smør
5 dl helmelk (går også bra med lettmelk, selv bruker jeg laktosefri melk som bare finnes som lettmelk)

Fant egentlig oppskriften på nett, husker ikke helt hvor, da det var en jungel av oppskrifter der ute. Vaflene ble sykt gode og jeg er veldig fornøyd med det nye vaffeljernet. Mulig jeg får vaffeldilla.

Så var helgen snart over

2010-09-12T21:26:00.000+02:00

Atter en helg er over og jeg har bidratt til en aldri så liten handelslekasje. Jeg gjør det hver høst når det begynner å bli kaldt, for jeg bare må ha leggings fra Lindex. Det er sånne sort myke i bomull med en søm i rompa, de bruker jeg under buksene straks legghårene står og temperaturen viser 5 grader eller mindre. Det som er viktig er detaljen om en søm i rompa. Når man skal bruke leggings under bukser tar det seg dårlig ut at det vises to sømmer gjennom buksa, begge sånn høvelig plassert i loddrett retning over hver rumpeball. Jeg har sluttet å lete etter slike i andre butikker, det har blitt tradisjon å kjøpe seg "stilongs" på Lindex etter hver Septemberlønn. En tradisjon jeg aktet og holde også i år. Og da må jeg vel bryte sammen og tilstå at det også ble en tur innom H&M og BikBok også. For ikke snakke om Jernia, hvor jeg endelig fant meg et vaffeljern av god kvalitet til en billig penge. Velkommen i hus mitt kjære Wilfa vaffeljern.

Når det skal være sagt handler jeg ting i Alta som jeg ellers ville handlet i Oslo, Tromsø eller hvor som helst hvor de vanligste kjedebutikkene befinner seg. Det handler om basisvarer som undertøy og strømpebukser, noe jeg mener er litt dårlig utvalg av hjemme. Tidligere hamstret jeg alltid slike ting når jeg var ute å reiste, når trenger jeg ikke fylle kofferten med "nødvendigheter" lengre. Nå handler jeg det heller i Finnmark. Da vil jeg samtidig i aller høyeste grad påstå at dette er det stikk motsatte av handelslekasje, for nå bruker jeg pengene i Finnmark, framfor å spre de ut over resten av landet. Direkte patriotisk er det. Og forhåpentligvis med på å bidra til at tilbudet her oppe opprettholdes.

Jeg har akkurat laget en vaffelrøre da handymannen hintet sterkt på facebook om lysten på vafler. Røra står å venter i kjøleskapet og jernet er klart på kjøkkenet. Steike vaflene derimot, det kan han få lov til selv. Jeg skal ligge på sofa under det nye chincillapleddet mitt og kose meg.

Hurra for pus!

2010-09-06T21:43:00.001+02:00

Hurra for pus sier jeg. Jeg har vært bekymret hele helgen. Kosepusen min ble syk på onsdag, og da måtte vi i hu og hast dra til dyrelegen med ham samme ettermiddag. Det viste seg at han hadde en betent kjertel, herregud så vondt han hadde. Vi har hatt en kamp med å få medisiner i ham, det er ikke bare å fortelle en syk katt at han skal gape opp og spise medisin. Man kan forklare gang på gang at om han spiser dette blir han bra igjen, han driter jo rett og slett i å spise det uansett.

I dag var det tid for å rense såret som oppsto etter kjempebetennelsen. Hvis man er katt og skal bli spylt i rompa vil man mest sannsynlig kjempe hardt i mot, derfor må man sove under seansen. Det er en viss risiko når man skal legge en så gammel katt i narkose. Pus fyller 17 år i oktober, og man kan risikere at hårdotten rett og slett ikke våkner. Det er derfor jeg har gått rundt hele helgen å vært sørgmodig. Jeg har koset ekstra mye med han, og hele tiden tenkt at "enn hvis.... ". Risikoen til tross, noen ganger må man bare gjøre en vurdering, og jeg tenker at å rense såret denne gangen var veldig nødvendig for hans videre helse, og jeg vil jo gjøre mest mulig for at han ikke skal plages.

Med det samme han sov fikk han også tannbehandling. Nå er tannsten fjernet og han går egentlig bare rundt og smiler. Det har kanskje også noe med at han ble temmelig ruset av narkosen. Etter oppvåkingen, som her i huset betraktes som et mirakel (han har tross alt stått opp fra de døde), sjanglet han rundt mens han dro den ene bakfoten etter seg.

Dyrelegen sa at han nok ville være trøtt i dag, og rett fikk hun. Vi to har stort sett brukt ettermiddagen til å sove sammen på sofa. Dermed kan vi konkludere med at selv om formiddagen har vært dramatisk, har ettermiddagen vært koselig og avslappende.

Jeg har fått award av Karina....

2010-09-05T13:41:00.000+02:00

Fikk denne awarden av Karina på hennes blogg. Må vel ta utfordringen jeg også da.

Utfordringen var som følger, man skal skrive 7 fakta om seg selv og deretter nominere 7 andre bloggere.
Så har det seg slik at jeg egentlig ikke har et hav av blogger å nominere. Jeg er muligens Norges mest ego blogger (dog også en av Norges mest ukjente bloggere). Jeg følger med noen blogger i ny og ned, men de jeg leser oftest har allerede blitt nominert av andre. (f.eks Karina..), ut over det leser jeg utrolig lite blogger. Jeg skriver på min egen, leser venninneblogger pluss noen til når jeg føler at jeg gidder, men velger oftest avisen framfor blogger. Det er ikke det at jeg er UINTERESSERT i andres blogger, men tiden skal strekke til, og jeg føler det er viktigere å følge med hva som foregår i den virkelige verden, framfor blogglandia. (Selv om jo disse to kolliderer til stadighet, alt ettersom hvilke blogger man leser)

Når det er sagt, kanskje noen kunne kommet med tips om blogger til meg? Gjerne noe som har litt med samfunn også å gjøre, ikke BARE interiør, sminke og mat. Men egentlig er jeg åpen for det meste.

Uansett, syv fakta om meg selv:
1. Mine første leveår bodde jeg på hesteskoblokka i Hammerfest. Da jeg var 3,5 flyttet vi til Prærien hvor jeg bodde til jeg flyttet hjemmefra.
2. Foreldrene mine er fra Nuvsvåg i Loppa kommune, og jeg føler meg gjerne litt hjemme der selv om jeg aldri har bodd der. Glad for at foreldrene mine har ei søt lita hytte der.
3. Jeg har to småsøsken som nå selvfølgelig er voksne. Ina og Sondre.
4. Jeg har ei katt jeg forguder. Rett og slett fordi han er kjempefin og snill som vinteren er lang. (Det er den her i Finnmark)
5. Jeg jobber som lærer, og liker faktisk ungdom.. hehe...
6. Jeg har lært meg litt spansk, men ønsker å lære mer... mye mer...
7. Jeg vurderer å selge leiligheten min. (evt leie den ut...,noen som trenger en lys og fin toroms?)

Å beite på brunsvidde enger

2010-09-03T18:26:00.003+02:00

Det hender man tenker at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet. Det er mulig man bare har glemt å vanne sitt eget, men når man lengter etter nyere beitemarker er man i bunn og grunn likegyldig til hvorfor man gikk lei av sitt eget matfat. Som regel oppdager man ganske fort at det ikke var helt som man hadde forestilt seg, men man velger man likevel å leve med det valget man har gjort, litt sånn fordi man tenker at man alltids kan snu og vendte tilbake om man skulle føle trang til det en dag. Det er greit å snu, men ikke riktig sånn med en gang. Det beste er egentlig å gå rundt litt sånn med flere porter åpne, slik at man kan slippe inn på andre enger om man skulle ønske det.

Men så er det jo sånn, at ingen sitter på gjerdet og venter på en utro sau som løper rundt på brunsvidde sletter og later som hun har det fint bare for å slippe å tape ansikt. Tro det eller ei, men selv om sauer er dumme dyr, er de ekstremt opptatt av ikke å tape ansikt. De er såpass dumme at de tror at engene de gresser på og fjøsene de eier definerer dem som gode sauer. At personlighet og moral og intelligens er de virkelige faktorer i avgjørelsen har gått dem hus forbi, eller bør man si fjøs forbi. Så lenge man kan løpe fritt med åpne porter sammen med væren fra nabofjøset føler man at det i grunnen ikke gjør så mye at den nye beitemarken viser seg å være mer og mer brunsvidd. Man får ikke egentlig like mye ut av den som den forrige engen, som man kunne melke for energi, overskudd over lang tid, mens man selv egentlig ikke bidro med så mye annet enn sitt eget utakknemlige nærvær.

Så kommer dagen da porten til den gamle engen lukkes, og beitemarken man ikke hadde brydd seg om på veldig veldig lenge blir plutselig veldig veldig viktig. Plutselig beiter noen andre på engen man anser for sin egen, porten er lukket og man kommer ikke inn. ”Slipp meg inn”, roper man fortvilet, i det man observerer ungsauen som gresser fornøyd. Så gråter man, hyler og roper litt. ” ta meg tilbake, jeg bryr meg ikke lenger om brunsvidde beitemarker og nabofjøset er i grunnen ingen plass for meg å være, det er her jeg hører til.” Men porten åpnes ikke, selvfølgelig. For hvem går vel tilbake til å spise seigt gammel sauekjøtt når de har fått smaken på mørt lammelår? Man gråter litt mer, prøver å lyve litt om ungsauen, og spy ut eder og galle etter noter, selv om alt man sier avsløres av bitterheten som gjennomsyrer alt. Man har egentlig ikke annet valg enn å tusle tilbake til der man kom fra, og innse at man må leve ulykkelig og patetisk på brunsvidde beitemarker. Rett og slett fordi det er bedre å ha en beitemark enn å være uten. Og den stakkars brunsvidde, den kan føle seg elsket mens den egentlig er utnyttet at en desperat gammel sau som er redd for å være alene. Beitemarken vet jo faktisk ikke noe om at sauen egentlig ikke bryr seg.

Av og til blir man lei sin egen tilværelse, men kanskje er det likegreit å holde seg hjemme. For man vet hva man har men ikke hva man får, og lykkelig blir man neppe av å kaste vekk noe fint og erstatte det med noe verdiløst.

Helgelitteratur

2010-08-27T18:23:00.000+02:00

Bildet lånt fra kosmos10.no

Samfunnsfagboka vi bruker på 10 trinn.

Så kommer hverdagen

2010-08-22T17:30:00.002+02:00

Da er jeg hjemme igjen, etter en tur sørover den aller siste ferieuka. Pakkingen var no dritt, og jeg pakket så lett at jeg følte at jeg ikke hadde noe å ha på meg. Heldigvis, for jeg har shoppet og shoppet. Også har jeg vært turist i Oslo.

Ferien kan som vanlig oppsummeres ved at jeg overhode ikke har utnyttet alle fridager til det fulle. Leste gjennom blogginnlegg fra i vår, hvor jeg hadde laget en liste over alt jeg skulle gjøre i sommer, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg absolutt ikke kan stryke ut alt på den lista nei. Kanskje spesielt har jeg litt dårlig samvittighet over at jeg ikke har beiset på veranda. Men men..., jeg har i det minste fått malt litt i stua, og i skrivende stund er handymannen gått i gang igjen med prosjektet inne på boden. Det gikk litt i stå da vi begge ble "sykemeldt" pga låste nakker.

Det har med andre ord i løpet av sommeren blitt litt for lite av dette:

Her går de 40 år gamle listene..., brekkjernet er digert,... sånne som tøffe gutter har...:D

Og så har det vært altfor mye av dette:

Den som sover synder ikke, om man ikke da helst burde vært våken og gjort noe fornuftig....:D

Men heldigvis har det også vært litt av dette:

Slottet er et must å ta bilde av, er man turist så er man turist.

Ingen skam å gå rundt med kamera og kart. Det er det ekte turister gjør..., det bør nevnes at vi også hoppet på Thomas toget for en guidet tour rundt oslo sentrum. (Sånn er det når en av deltakerne er ti år.)

Denne artige karen traff vi på i Oslo reptilpark. (Takk til Marita Nakken for tipset om reptilparken.) Der hadde de to stk silkeaper med navnene Thomas og Harald. Om dette er Thomas eller Harald vet jeg ikke. Ut over disse to søte skapningene var det stort sett ekle skapninger og skryp vi fikk se. Tarantellaer, slanger og igler/øgler (???... er de igler eller øgler???) Stilig, så lenge de aller er trygt bak glass.

I morgen begynner alvoret igjen på Breilia skole. På onsdag kommer elevene til skolen, og jeg skal treffe 10B igjen, nå er de eldst på skolen, så i år skal vi satse på å gjøre oss ferdige med ungdomsskolen og få disse flotte ungdommene gjennom avsluttende eksamener lett som bare det.

Pakking....

2010-08-12T23:03:00.000+02:00

Pakking er no dritt..., kofferten er kommet fram, men ingenting ligger i den. Jeg har vasket klær og vasket klær. Skulle ønske jeg kunne skrive at jeg har vasket klær i flere dager, men desverre begynte jeg i går. Noe som resulterte i panikkvasking. Panikkvasking er ikke lurt, for da røsker man med seg alle hvite klær og hiver dem i maskinen, for å oppdage at man har glemt det viktigste i det man står å henger det til tørk. Det samme gjør man gjerne med kulørt vasken også. Til syvende og sist vasker jeg klær og til den store gullmedaljen på et tidspunkt jeg egentlig skulle ha brettet de samme klærne fint sammen og lagt dem i kofferten. Nå sitter jeg her og lurer på om de i det hele tatt blir tørre til jeg skal pakke dem i siste liten i morgen tidlig.

Trøster meg med at det viktigste er penger, tlf og linser...:D Nå har jeg jo ikke pakket noen av de tingene heller. Faktisk lurer litt på hvor pengboken min er. Så tror jeg at jeg må få noen til å ringe tlf min. :)

Mother in law from hell

2010-08-12T11:41:00.001+02:00

Som lærer har jeg enda ferie. I morgen flyr vi sørover, så egentlig skal denne dagen brukes til klesvask og pakking, i tillegg til at katta må kjøres på feriekoloni. I grunn tror jeg han gleder seg stort til å komme til ferieparadiset sitt hos mine foreldre, han er nemlig ikke helt med på ferievanene mine. Lange frokoster, internett og Oprah og Dr. Phil. Dagens episode av Dr. Phil følges med på mens jeg bretter nyvasket tøy, og det handler om svigermødre from hell. Interessant. I den forbindelse snakket den godeste doktoren med en dame som hadde opprettet nettstedet http://motherinlawhell.com/. Jeg var selv inne og leste litt, og tenker at folk er jammen gale. Samtidig vet jeg jo at det alltid finnes to sider av samme sak, men dette er likevel gøyal underholdning om man ikke har bedre å fore. Enjoy!

Hvor vil jeg?

2010-08-07T19:58:00.001+02:00

Jeg innrømmer at jeg har hatt litt bloggtørke i det siste. Det er liksom det motsatte av det som i utgangspunktet var meningen. Jeg skulle jo i grunnen hatt tid til å blogge mye nå som det er ferie og jeg i teorien har "all verdens tid". Jeg kan skylde litt på at jeg ikke har vært i form og sofaen har blitt flittig brukt denne sommeren. Ikke gøy, men sykdom er sjelden gøy hverken å lese eller skrive om, så jeg dropper det tema. Samtidig måtte jeg gå litt inni meg selv i dag, tenke godt gjennom hvorfor jeg i utgangspunktet startet bloggen. Hva som har påvirket meg og hvorfor jeg nok har beveget meg fra å betrakte bloggen min som et fristed til en slags tvangstrøye. Eller plikt.

Joda, jeg er som alle andre mennesker. Jeg lar meg påvirke. Jeg innrømmer det. GLATT. Av og til tar det bare litt tid før jeg selv klarer å se at jeg muligens lot meg blende av noe vakkert eller interessant, og dermed tok til høyre i det krysset hvor jeg skulle tatt av mot venstre. Eller motsatt. (Og da snakker jeg overhode ikke ideologisk). Jeg leste i et helgebilag (tror jeg, husker faktisk hvor jeg leste det), eller skummet gjennom, at husmødrene er tilbake. Det er inn å finne tilbake til de gamle tradisjonene, vi skal være hjemme med barna (samtidig skal vi jo fortsatt jobbe og være individualister, denne er vanskelig), vi skal lage maten fra bunnen, finne fram bestemors gamle oppskrifter på ertesuppe og kjøttkaker og kokkelere i vei mens vi stryker blondegardiner til våre plettfrie hjem. Oppi alt dette skal vi BLOGGE om det. Jeg har ei venninne som jeg innbiller meg kommer til å bli verdens beste husmor, hun er allerede en supeflink blogger med akkurat en sånn blogg som er inn i vinden. Litt mat, litt interiør, litt hverdangsliv, fest og moro. I tillegg har bloggen massevis av bilder. Den er rett og slett skikkelig interessant å følge. Det samme er et utvalg interiørblogger jeg stikker innom med jevne mellomrom. Flotte før og etter bilder og lure påfunn. Alt er så vakkert, så flott, så beundringsverdig. Litt sånn at man blir misunnelig, og vil ha det sånn selv. Og da må man blogge om det i samme slengen. Må man ikke?

I dag kom jeg fram til at jeg sakte men sikkert kanskje har prøvd å bevege meg mot disse interør og hverdagsbloggene. Det er også mulig at det er derfor innleggene kommer mer og mer sjelden. Jeg er jo ikke flink til det. Jeg tar jo aldri bilder av hønsegryta og legger ut sammen med en detaljert oppskrift. Jeg blir jo aldri ferdig med interiørprosjektene mine, så jeg ender jo bare opp med førbilder... (nei forresten, førbildene glemmer jeg å ta, jeg ender opp med underveisbilder). Dessuten har jeg kjøpt blondegardiner i 100% polyester, og tviler på at de i det hele tatt skal strykes.

Hva liker jeg? Hva skal jeg blogge om? Jeg liker å lese bøker. Det betyr derimot ikke at jeg ønsker å skrive OM bøker. Med mindre jeg har et direkte poeng som utspinner seg fra min tidvise absurde tankegang. Hvorfor startet jeg bloggen i det hele tatt? Jeg startet den for å skrive. Jeg vil bruke ord til å formidle, sette sammen alle disse fantastiske ordene i en rekkefølge som gjør at noen der ute finner det interessant å lese. De som ikke synes det er interessant trenger ikke lese. Jeg skriver ikke for massene, jeg skriver for min egen del, og for de som ønsker å lese. Så det er svaret mitt. Jeg blogger for å skrive, samtidig som jeg fortsetter å følge alle de fine bloggene med mange fine bilder, oppskrifter (jeg prøver dem aldri) og interiørløsninger. (Inspirasjon, ja takk!) I tillegg elsker jeg å følge med på bloggene til folk jeg kjenner rett og slett fordi jeg kjenner dem. Bloggene bør være en forlengelse av selvet, synes jeg, og dette er min blogg. Take it or leave it! :D

Fortsatt god helg til alle sammen.

Sunnhetsgudinnen

2010-07-26T20:54:00.000+02:00

"Det går helt fint for meg å ha slike ting hjemme, jeg bare fyller litt i en skål, spiser skålen og gjemmer resten til en annen gang." Jeg syntes selv jeg hørtes svært overbevisende ut. Jeg hadde solgt meg selv inn som den reneste sunnhetsgudinne da jeg traff Handymannen. Jeg hadde forklart hvordan jeg fortrekker å gå turer, framfor å ligge å gnage på potetgull og gurgle cola foran TV'n kveld etter kveld. "Så når du har spist skålen, ligger potetgullet igjen på bordet da?," spurte Handymannen, men noe jeg bare kan karakterisere som et mobbende glis om munnen. Hva faen, syntes han dette var noe å spøke med?, kunne han heller ikke gjøre seg litt nyttig og hjelpe meg å bære alle potetgullposene og colaflaskene jeg hadde kjørt ens ærend til Rema for å kjøpe. Fordi jeg våkna etter en lur på sofen og bare måtte ha det. "Jeg skal passe på at det ikke blir for ofte", sa han deretter, etter at jeg tok meg selv i begå min egen kardinalsynd. "Se på meg", sa jeg da vi sto i kassakø, " her står jeg med armene fulle av potetgullposer, se hva jeg har blitt." Så sa jeg meg enig i at det var fint om han passet på. Stemmen var tynn og skamfull.

"Jeg vet", sa jeg da jeg satte meg i bilen, " i morgen kan jeg jo trimme to ganger." Jeg var direkte fornøyd med løsningen på problemet. Det er jeg enda, selv om jeg har lært meg at det er forskjell på det man sier og det man gjør. Foreløbig lever jeg i troen på at jeg skal trimme to ganger i morgen, så nå skal jeg rett og slett kose meg.

Ryddedag i boden og dagbokfunn

2010-07-22T00:40:00.000+02:00

Jeg har som dere sikkert har skjønt noen prosjekter hjemme. Jeg holder framdeles litt på i stuen, uten helt å nå finish-line fordi jeg også bruker dagene til andre viktige ting (lange frokoster, lesing, soving og generell sløving). I tillegg har jeg (med god hjelp skal vite) kommet i gang med å tømme boden, som skal gjøres om til bod/arbeidsrom/ekstra soverom. Ja det høres nok ut som et skikkelig stort rom, men det er altså ikke det... her gjelder det å være lur.

Det er kjedelig å rydde, og så må man hele tiden ta stilling til om man skal kaste diverse ting/papierer/bøker man har samlet på i mange år. Jobben med å komme gjennom alt fører gjerne til små gøyale funn. I dag fant jeg f.eks en gammel dagbok. Den er skrevet i 1989 og 1990, og handler i stor grad om ingenting.

I denne lille boken har jeg blant annet beskrevet en begredelig episode hvor jeg da helt tilfeldig (?) bare sitter å driver dank under en skrivepult, hvorpå hyllene oppå pulten ramler ned og treffer min lillesøster i hode. Jeg får kjeft pga min rolle i saken, noe jeg mener er blodig urettferdig, da jeg ikke hadde noen rolle i saken. Det eneste jeg i dag ønsker å erklære meg skyldig i er at vi aldri har fortalt min lillesøster at hun fikk en hylle i hode da hun var liten. (Kanskje leser hun dette nå, og føler at mange biter faller på plass...)

En annen side er fylt med følgende innlegg:
"Kjære Dagbok. I dag er mamma megateit. Hun er grusomt megateit. Jeg gidder ikke å forklare hvorfor. Da må jeg skrive flere sider omså. Hilsen Kine"

Joda, mamma bare lo av det jeg skrev for over tyve år siden, og kommenterte at det va bra at det ble folk av oss også, til tross for å ha vokst opp under slike omstendigheter. Vi kan jo le av det i dag, men jeg er sikker på at alt var ramme alvor for 20 år siden.

Søndag

2010-07-18T21:04:00.000+02:00

Jeg har min aller første søndag hjemme siden jeg tok sommerferie, og gjett at det er SØNDAG. I går var jeg i bryllupsfest, og i dag slapper jeg av. Ingenting fornuftig er blitt gjort, men så kan man vel diskutere om det ikke er nettopp veldig mye fornuft i å bremse ned når man har regnvær, søndag og ferie. Jeg tror det. Jeg er hellig overbevist om at det er viktig å ta seg en pause av og til for å gjøre akkurat det man har mest lyst til der og da. I dag hadde jeg aller mest lyst på et interiørblad. Da kan man for eksempel ta seg en tur på Narvesen.

Etter at vi har fortært en hjemmelaget pizza med rugmel i bunnen og mye grønnsaker på toppen skal jeg nå gå løs på dagens Narvesen fangst. Forsiden ser nøyaktig slik ut:

Etterpå skal jeg lese videre i:

Ha en fortreffende søndag...

Tove Lill + Hans Morten = Sant

2010-07-18T13:25:00.001+02:00

Så var det endelig formalisert, etter mange års samboerskap og et langt liv levd i synd..., men nå er de endelig mann og kone. Og jeg gratulerer masse og ønsker lykke til videre.

Stuemaling

2010-07-15T10:50:00.000+02:00

Jeg var jo selvsagt såpass hjernedød og at jeg ikke tok ordentlige før bilder av projektet i stua. Jeg husket på det etter at jeg hadde rota til møblene og gjort klar for å starte malingen. Fikk likevel tatt noen da.

To brune vegger skal bort og joine de andre hvite veggene i deres uskyldige felleskap. Da er det bare for huseieren å finne fram malerullen. Først plukket jeg selvsagt ned alle bildene og vasket veggene. Jeg brukte salmiakk, selv om det ikke var noe fett å vaske vekk, bare støv kan jeg tenke meg.

Da var man i gang... dette er jammen gøy..., fint å å ha sommerferie og fri på formiddagene til å kunne gjennomføre slike små prosjekter som man har tenkt på lenge men rett og slett ikke hatt tid til.

Her er først strøk malt. Det elektriske anlegget er ikke løsnet fra veggene enda, så jeg ble nødt til å male rundt. Det ordnet seg da handymannen kom fra jobb og tok saken. Da ble ledningene løsnet fra veggen slik at man kunne komme til med malekosten. Det er viktig å bruke fagfolk dersom det skal kobles, vi bare løsnet ledningene og det kan man gjøre dersom man har utstyr til å banke det på plass selv også.

Kunstmaleren i gang. Tapen er fjernet og små uhell dekkes over med en tynn liten pensel. Resultatet ble en lys og fin stue. På fredag starter jeg med litt dekorering. I dag blir det en pause som inkluderer kafebesøk og jobbing på CM Jeans ettersom det er kveldsåpent.

Mallorca - Haparanda

2010-07-12T20:59:00.004+02:00

Vel hjemme fra ferie (borte bra men hjemme best osv...) har vi nå jobbet hele dagen med å få bilen vasket og alle varene pakket ut. Bilen sto parkert i Tromsø mens vi ferierte i Spania, og litt sånn på slump bestemte vi oss for å legge over til Sverige på tur hjem for å ta en tur innom IKEA. Joda, jeg ER klar over at bilen min ikke er verdens største, men den har fine-fine bakseter som kan legges flate. DA skjønner dere, da blir det mer romslig bak der, i min lille Peugeot 207 varebil.

Men aller først...

Mallorca, España:

Vi tilbragte to varme uker i Palma Nova på middelhavsøyen Mallorca. En dag i Palma var også obligatorisk for litt shopping, men tro det eller ei, det ble ikke kjempemye i handleposene. Jeg gikk rett og slett varm, og da fungerer jeg ikke helt som jeg skal. Selv shopping blir et slit synes jeg. Ut over det hadde vi tre trivelige lofotværinger som balkongnaboer den første uken. Det var akkurat som å spise frokost til fiskerinyhetene på NRK P1 hver morgen. Svært hjemmekoselig vil jeg påstå. Med meg hadde jeg frokostverten Manuel ( i handymannnens skikkelse, han viser seg å være mer og mer nyttig den mannen). Manuel lagde frokost til meg hver dag, snakk om ferie, å kunne stå opp fra sengen og sette seg rett ved frokostbordet. ( Det gjør jeg i grunnen når jeg ikke har ferie også... hmm, bortskjemt...)

Det tok i grunnen ikke mange minutter fra vi landet i Tromsø til vi var på vei mot søta bror og hans IKEA. Vi våknet opp i Spania, fløy til Norge, kjørte gjennom Finland og la oss i Sverige. Vi tok en råsjangs og kjørte på direkten helt ned til Haparanda, og det UTEN å ha bestilt hotellrom på forhånd. Vi ankom altså Haparanda klokken ett om natten og tenkte at det skulle da ikke være noe problem å ta inn på hotell ved ankomst NOTER: Dette anbefales ikke. I Sverige synes man det er en god idé å stenge hoteller midt på natten. Dvs at ingen er på jobb og resepsjonen ikke er åpen. (Så om man tar inn på et slikt hotell, og du tilfeldigvis har havnet på naborommet til et lekent øst-tysk ektepar med SM som største lidenskap, så har du heller ingen å klage til om dette nevnte ektepar holder deg våken hele natten med "lekene" sine) . Campingplasser stenger om kvelden, joda, men jeg blir skeptisk når store hoteller som Cape East Hotell (Haparanda) faktisk stenger alt om natten.

Av og til skal man ha flaks, og da vi svingte inn i bakgården på Haparanda Stadshotell for å sjekke forholdene (vi kom ikke inn hovedinngangen og letet etter ett åpent vindu..) var nattevakten ute for å røyke. Takk gud for røykeloven som tvinger mennesker av denne uvanen ut på gaten. Vi fikk et rom og la oss for å sove etter en reisedag som hadde vart i 17timer. Sweeeeet.

Fikk jo selvfølgelig ikke med meg alt så håper på en tur til litt senere i sommer. Eller til høsten. Vi shoppet også sportsklær på butikkene som ligger like ved IKEA. Betjeningen var utrolig hjelpsomme, og ikke minst hadde de peiling. Det er viktig når man skal ha ny løpesko synes jeg. Alle var enige om at det hadde vært en flott tur, både jeg, handymannen, frokostverten Manuel, og sjåføren Gonzales. (Splittet personlighet på den mannen ja, og takk Gud for det... )

Fantastisk værmelding

2010-06-30T22:24:00.000+02:00

Her på Mallorca er været upåklagelig, og varmere blir det til helgen. Det blir liksom bare late dager i som man bruker til bading i Middelhavet. Jeg elsker å bade i sjøen når temperaturene er som nå, basseng blir nesten litt kjedelig framfor en svømmetur i salt salt vann.

Har ikke daglig tilgang til internett, ikke trenger jeg det heller. Skulle gjerne lagt inn et bilde, men har ingen. Vi har ikke fotografert mye, vi tar rett og slett ikke med oss kamera. Kun de pengene vi trenger og loffer ned på stranden etter en lat formiddag med lang frokost på balkongen, litt lesing og den gode samtale. Mer trenger vi ikke foreløbig. Vi samler krefter og lader batterier.

Katta har forresten vært hos dyrelegen og fått rompa si barbert. Skal si han er fin på det den karen. Han ser nok litt rar ut, jeg vet jo ikke, det var mine snille foreldre og flotte kattepassere som dro dit med ham.

Ellers leser jeg Committed av Elisabeth Gilbert. Gilberts verker er en fantastisk blanding av gjennomtenkt humor og intellekt. Boken burde vært obligatorisk for alle som planlegger ekteskap, og de som allerede befinner seg i dette skapet. Jeg elsker den.

pelsklumper til besvær

2010-06-24T22:05:00.000+02:00

Katta mi har alltid vært veldig flink til å stelle pelsen sin, han har i løpet av sine 16 (snart 17 år) aldri hatt klumper, før nå. Selv jeg er nå er nødt til å innrømme at han trekker på årene, det er ingen leken ungkatt som holder hus med meg, men en eldre, klok og vis liten herremann. Det fine med den lille pelsdotten er at han bare blir vakrere og vakrere for hver dag som går. I takt med at han blir vakrere blir han også desverre stivere og stølere, og nå når han ikke til overalt når han skal stelle silkepelsen sin. Han får store klumper der hvor han ikke kommer til, og en av disse er nå så kompakt og vanskelig å klippe at pelsdotten rett og slett må til dyredoktoren.

Litt stress akkurat nå, ettersom vi skulle starte avgårde tidlig til Tromsø i morgen. Hadde ikke lyst å belaste kattepasserne med tur til Dr. Dyregod. Får håpe det ordner seg.

Er for øvrig usikker på om der er trådløst nett på hotellet. Det er mulig det blir 2 uker bloggefri på meg.Tiden vil vise.

Harrytur

2010-06-22T22:27:00.002+02:00

Roen har endlig senket seg i mitt lille hjem på Høyden. Jeg er absolutt ikke vant til ikke å ha noe å gjøre på ettermiddagene, i går var første ettermiddag/dag på lenge jeg faktisk ikke hadde jobb liggende, det ble egentlig ikke gjort mye fornuftig, men det er jo nettopp det jeg har gledet meg til i noe som føles som evinnelige tider, å ikke måtte gjøre fornuftige ting.

Det har seg likevel sånn at jeg siden den spede begynnelse av mitt liv viste potensialet til å være et fornuftsmenneske. Min avdøde bestemor ville kunne bekreftet dette, om hun enda hadde levd, med en historie om da hun sendte med på handletur alene som treåring. Uten handlelapp. Jeg kom ikke hjem med det hun hadde bestilt, men faktisk med noe som var enda viktigere, og som vi også trengte. Dopapir framfor nye "kopptuer" (som vi sier her i finnmark, det er oppvaskklut på vanlig norsk). Nå skal derimot fornuftsmennesket legges bort for en periode. Jeg skal bare slappe av, kose meg og gjøre akkurat det som faller meg inn i øyeblikket. Jeg skal nemlig på harrytur.

Med harrytur mener jeg ikke sånn svipptur over grensa for å handle billig bacon. Jeg skal reise charter til Mallorca. Jeg pakker kofferten og kaster meg ut på en sånn tur som de hippe og eventyrlystne backpackerne skyr som pesten, og som pensjonistene jubler over. Vi har til og med bestil transport til hotellet, slik at vi følger saueflokken helt fram til døren. Det er noe som heter alt til sin tid, og akkurat nå passer det meg faktisk utmerket. Jeg utslitt etter vinteren og vårens strabaser, og gleder med til å sitte på balkongen i godt selskap og en god flaske vin. Jeg gleder meg til å lese bok på stranden, og å trø i butikker i Palma. Jeg gleder meg til å sove til jeg våkner av meg selv (forhåpentligvis i nitiden en gang, morgenstund har gull i munn) og å spise gode frokoster på balkongen med havutsikt. Det vil se omtrent slik ut. (Bortsett fra at jeg ikke er blond med permanentkrøller, og handymannen har veldig langt fra svart hår)

Vi gleder oss til å dorme oss på stranden, der skal vi lese bøker, sole oss og holde faen med hverandre dersom en av oss sovner i solsteken. (Hvis noen ser handymannen kommer solbrun hjem med "made in Taiwan" skrevet i blek hudfarge på brystet vet dere hva som har skjedd. Da har han sovnet mens jeg har hatt det litt for gøy med sunblocken.)

Begge bilder er lånt fra hjemmesidene til Apollo.

Jeg vurderer for øvrig bloggefri i ferien. Har ikke helt bestemt meg enda.

Fotballkamp med handymannen

2010-06-12T22:39:00.001+02:00

Jeg har nettopp sett fotballkamp sammen med handymannen. Det er VM, England spilte mot USA, en kamp jeg selv ønsket å se, til tross for at jeg ikke er spesielt interessert i fotball. Jeg er, derimot, interessert i England, og kapteinen Stephen Gerrard er min kjærlighet fra mine unge dager som student i England, med Liverpoolkamper på storskjerm inne på stampuben Punch & Judy.

Så ser man da fotball med en mann. Grillmat til middag, fotballkamp og øl til dessert. Det er avslappende og tidvis spennende. Kampen ender skuffende med uavgjort, min kjærlighet scorer tidlig i kampen, men en stygg keepertabbe slipper inn et mål fra amerikanerne. Etter sine tilmålte minutter er kampen ferdig. Det er da det hele begynner på andre siden av bordet. Analyser av kampen, utgreininger og forklaringer og kritikk. Av spillere. Av trenere. Av fandens oldemor. Så kommer mitt spørsmål.

Hvorfor kan ikke bare menn innfinne seg med at kampen er over? Hvorfor denne uendelige diskusjonen i ettertid? Jeg har vist enda veldig mye å lære når det gjelder menn.... :-)

Bestemors kommode

2010-06-08T22:15:00.001+02:00

Jeg har tidligere blogget om bestemors kommode. Den lille, kanskje ikke så vakre, skeive og skakke kommoden som mamma og pappa berget ut av et brannskadet hus. Bestefar var selvfølgelig tilstede og gav sitt samtykke, han hadde ikke bruk for den mer. Etter mange år i mine foreldres bestittelse klarte sleske og slue lille meg å lure den til meg. Ikke på grunn av dens skjønnhet, men på grunn av dens potensiale.

Jeg synes den ble skikkelig fin..., ok, litt vanskelig å se hvordan den egentlig så ut på det antikke bildet, men det finner man fort ut om man trykker her.

Handymannen har malt kommoden i eggehvit på fritiden sin. For øvrig prøver han å lære meg om begrepet fritid, noe som i grunnen høres gøyalt ut. Jeg tror jeg skal begynne med det om et par ukers tid. Nye knotter er kjøpt hos Trines Smågodt på Nissensenteret. Foreløbig skal kommoden inn på soverommet, da jeg ikke har plass noen andre steder, og trenger et nattbord, men en gang i framtiden ser jeg for meg at den utgjør en del av et vakkert tablå. Man kan jo drømme om ikke annet.

I morgen braker det løs

2010-06-07T22:37:00.000+02:00

I morgen braker det løs, vi har engelsktentamen på 9 trinn. Da kommer det inn 50 stiler som skal rettes på ei maratonuke. Jeg skal sette ny rekord, det er jeg sikker på. Den største hindringen på veien er nemlig at jeg ikke får benyttet meg av helgen, slik seg hør og bør i disse avslutningtider, jeg skal nemlig på overnattingstur til Skaidi med en hel bråte tenåringer. Joda, ønsk meg lykke til. Jeg har blitt forespeilet å måtte sove i stabburet, ikke fordi de mente jeg trengte fred, ro og privatliv, men heller fordi at de skal kunne snakke om ungdomsting hele natten gjennom. Dere vet, sånne ting jeg er blitt altfor gammel til å forstå.

Vi drar til Skaidi på fredag, og en av guttene lurte på om de hadde lov til å dra å handle på Statoil. Dust som jeg er svarte jeg at det synes jeg er unødvendig, vi skal overnatte en natt og kan handle inn det vi trenger på den litt billigere kjeden Rema 1000 før vi drar. Joda, jeg er tydeligvis den kjipeste læreren i vår eksistens, for hva kan da være mer spennende enn shopping på en bensinstasjon. Av og til lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt har brukt så mye tid på å få til denne overnattingsturen når halve klassen likevel hadde vært mer fornøyd med en kveldstur til Esso.

Det er forskjell på gutter og jenter i tenårene. Det kan man bare ikke stikke under en stol. Kanskje er det derfor elevene selv har planlagt guttehytte og jentehytte. Vi skal overnatte på to hytter. Jenter planlegger mat, gutter planlegger store sekker med godteri. Samtidig er jeg helt sikker på at når vi først er der, og fyrer i grillen, vil nok guttene være like sultne på grillskiver og burgere jentene. Og når kveldsroen i utgangspunktet burde senke seg, så ligger vel jentene å kniser mens de snakker om gutter og tygger sjokolade og potetgull.

Jeg må innrømme at jeg ikke har mye erfaring med overnattingsturer, men planen min er i utgangspunktet å rette tentamener på natten. Det gjelder å bruke tiden fornuftig, men jeg regner med det er en meget trøtt og sliten lærer som følger elevene til bussen dagen etter. Selv tar jeg inn på hytta til Hammerfest Energi, hvor handymannen venter meg med mat og en ikke minst en varm seng. For DA skal jeg sove.

Jeg gjør ikke så mye...

2010-06-05T17:05:00.000+02:00

Jeg gjør ikke så mye annet enn å jobbe akkurat nå. Er i rettemodus for tiden og blir nok her et par uker enda. Sykt mye å gjøre fram mot sommerferien. Mange av elevene tror nok at det er de som gleder seg mest til sommerferien, det tror ikke jeg. Jeg tror vi lærerne gleder oss til å slippe å jobbe hver ettermiddag og hver helg.

Ut over det planlegger jeg diverse prosjekter i heimen:

To vegger i stua skal males. Her skal det lages en ny hylle, den skal males i riktig farge, og noen nye tekstiler må til.
Loftet skal ryddes og tømmes.
Mangler noen lister på kjøkkenet og i gangen. Dette må fikses.
Boden må ha nytt gulv, og helst nye vegger også.
Veranda må beises.

Dermed har jeg noe å se fram til når jeg går på sommerferie. Det første jeg kommer til å bruke penger på når feriepengene tikker inn er maling til stueveggene. Når alt dette er sagt, kanskje ligger flat ut når ferien endelig kommer, kanskje jeg må hente meg inn i noen dager, men i teorien skal det flikkes litt på hulen min, for jeg kikker ganske mye på boligannonser på finn.no for tiden. Kanskje på tide med noe større? Vi får se hva som skjer, den store drømmen er eget arbeidsrom. Et lyst fint rom hvor jeg kan brette ut jobben på en stor bordplate, godt med lys, flotte hyller til bøkene og kanskje til og med plass til et eget bord til symaskinen. Jaaaa. Det er jo lov å ønske, er det ikke?

Propaganda

2010-05-27T21:11:00.000+02:00

Da kommer et propagandainnlegg, litt som prikken over i'en til det det forrige innlegget.

Slik tilbringer altså gode nordmenn som oss helgene. Mindre hytte enn dette kan man nesten ikke ha. Med raskere nett her enn hjemme var det en ypperlig plass for meg å gjemme meg bort på for å skrive hjemmeeksamen tidligere denne måneden. Selvfølgelig ikke alene, men likevel nok av tid til å jobbe.

Kooooooosestund i sola. Kan livet egentlig bli bedre?

Farris synes nok ikke det, ikke bare elsker han å sole seg, men også å bli børstet. Så fornøyd liten pusi som kom inn igjen har jeg ikke sett på lenge.

Hard sensur

2010-05-27T20:50:00.000+02:00

Det kan være et slit å blogge av og til, eller kanskje jeg heller skal si at det kan være et slit å avstå fra å blogge. Selv om jeg har levd i en eksamensboble i over en måned nå, er jeg likevel vitne til ting som hadde vært verdt å blogge om. Urettferdighet, atypisk oppførsel og andre småting. Problemet er bare at man som blogger også skal stå til ansvar for det man legger ut på nett, og selv om man selv ser humoren i å ta stereotypien på kornet, vil der alltid finnes andre, mer narsissistiske mennerskertyper, som klarer å vri generell humor over til hets. Man skal med andre ord være forsiktig for ikke å bli misoppfattet, og blir man det må man være klar for litt udannet bannskap i kjølvannet av saken. Uansett. Jeg har nettopp slettet et innlegg etter å ha hatt det på bloggen i ca et døgn. Etter å ha tenkt nøye etter har jeg gått gjennom kjeden av menneskelig oppfattelsesevne, og tenkt ut en rekke scenarioer som kunne vært en påfølgende konsekvens av innlegget. Noen av disse var rett og slett ikke ønskelig, derfor koblet jeg på internsensuren og slettet hele greia.

Det sies at vi har ytringsfrihet i norge, men er vi blitt så forbanna politisk korrekte at vi sensurerer oss selv? Samtidig må jeg spørre meg selv hvorfor jeg har bloggen, og kommer fram til at det slett ikke dreier seg om å sende ut propaganda fra mitt akk så perfekte liv. Jeg synes jeg har hørt ytret at pennen er vårt sterkeste våpen, og joda, den er aller høyeste grad byttet ut med PC, og akkurat derfor må den også benyttes med omhu. Men skal man la denne streben etter ikke å støte noen hemme skrivingen? Av og til lurer jeg på om jeg heller skulle startet på en roman. Med bare "imaginære" karakterer. En dag kanskje.

Drikker kaffe og ser på sommerklær

2010-05-23T12:51:00.003+02:00

Ok, fortsette latskapen litt her på formiddagen med god frokost, kaffe, blogger og nettbutikker. Om man ikke har penger kan man jo i det miste ønske seg ting. Jeg husker godt følelsen da jeg var liten, da jeg ønsket meg noe lenge, og endelig fikk det. Det er en herlig følelse. Jeg hadde den samme følelsen da jeg bytta kjøkken og pussa opp her hjemme, jeg som hadde hatt et førti år gammelt kjøkken hadde plutselig et nytt et. Det føltes ut som luksus. Og hvite fine dører i leiligheten. For en følelse. Og da jeg endelig hadde råd til å kjøpe bilen jeg hadde ønsket meg i to år (Man kan jo ønske seg alt mulig, men jeg foretrekker å ønske meg ting innenfor realitetens grenser). Jeg husker at jeg sto i vinduet å beundret kjøretøyet når det sto parkert på veien. I ettertid er slike følelser nesten litt komiske, men de er deilige der og da.

Så da sitter jeg her å ønsker meg små oppnåelige ting fra nettbutikker. Koselig søndag det. Jeg legger litt av hvert i handlekurvene, som jeg senere skal slette. Jeg tenker nemlig på noe min bestefar alltid pleide å si: Hvis du kjøper alt du ser, må du gråte mens de andre ler.

I tillegg tenker jeg på Sidsel Mørcks kjøpevers:

Kjøpe-vers

Å kjøpe lakris og karameller

og kjøpe popkorn og jordbær-is,

det er en sykdom å kjøpe-kjøpe

og tygge-tygge for hver en pris.

Å kjøpe bukser og olajakker

og kjøpe skjorter med broderi,

det er en sykdom å kjøpe-kjøpe

og bytte-bytte ustanselig.

Å kjøpe-kjøpe er blitt en sykdom

og den er farlig fordi vi tror

at det bestandig er nok å ta av

og evig rikdom på moder jord.

GOD PINSE !!!

What to do en lørdagskveld?

2010-05-22T22:21:00.000+02:00

Ingenting. I dag bestemte jeg meg for å gjøre ingenting. Følelsen er helt fantastisk, jeg har lest litt i en bok (av fri vilje, ikke fordi jeg skal høres i den i en evt eksamen), jeg ser film og drikker en øl. Joda, i morgen er det tilbake igjen til eksamenslesing, men herregud så godt det er å gjøre absolutt ingenting.

17 mai 2010

2010-05-14T21:32:00.001+02:00

I år har jeg kjøpt flagg til 17 mai. I år skal det feires. Sløyfene som skal festet til jakker og bunader ligger klar, og værmeldingen melder om bikinivær. Litt typisk akkurat når jeg skal bruke bunaden for første gang, men jeg gir meg ikke. Tror jeg ikke. Kanskje feiger jeg ut når jeg faktisk kjenner på varmen, men akkurat nå er planen at det blir bunad på 17 mai. Handymannen har i oppdrag å skru fast festet til balkongflagget som skal vaie og svaie, eller omså bare henge der å slenge. Same shit. Bare jeg har flagg. Jeg elsker landet mitt og jeg elsker flagget. På ingen måte kan jeg sies å være ekstrem nasjonalist, bare synes det er så koselig å markere at vi har vårt eget land.

Dessverre har vi ingen planer. Vi vet faktisk ikke en gang hva vi skal spise til middag den dagen. Kake kommer jeg nok ikke til å bake da jeg fortsatt sitter midt i eksamenslesing. Så hva gjør man egentlig da, når man er ferdig med å høre på talene fra rådhusbalkongen. I og med at rådhuset er under renovering tas vel Arkisk Kultursenter i bruk for dagen. Men personlig heller jeg litt mot å sitte på kafé å koooooose meg.

Alta-here I come

2010-05-14T00:13:00.000+02:00

I morgen drar jeg over fjellet til Alta. Oppgaven ligger klar til levering og lønna kom inn på konto for to dager siden. Det siste er egentlig bare tull å glede seg over, for regningene står jo i kø i nettbanken, så pengene er jo egentlig bare inne å snur. Når det gjelder oppgaven ser jeg potensialet for forbedring der, men nå har jeg hverken mer tid eller overskudd. Jeg har gjort det beste jeg kunne ut i fra mine egne forutsetninger, så da får det rett og slett bare briste eller bære.

Selv om jeg har to eksamener til føler jeg at jeg kan ytre et stille Jippi! akkurat nå....

Ekteskap-er det verdt det?

2010-05-13T00:48:00.001+02:00

Hvor ofte hører man ikke om utroskap og skilsmisser? Ekteskapet er helt klart ikke den hellige institusjonen den en gang var, faktisk synes det mer som om ekteskap i dag handler mer om kvinners (og muligens enkelte menns) trang og behov for å være i fullstendig fokus for en dag. Kanskje er jeg hard nå, kanskje er det jeg selv som en dag står hvit brud ved kirkealteret (jeg tror ikke det, da det på ingen måte er en drøm, men da jeg har for vane å skyte meg selv i leggen skal jeg ikke utelukke scenariet), men jeg har likevel alltid betraktet ekteskapet med en viss skepsis. Er det virkelig meningen at to skal være en, skal ikke to være to? Bør man inngå ekteskap av kjærlighet, eller av praktiske årsaker. Finnes der praktiske årsaker lengre? Det er mange spørsmål, men en ting er sikkert, ekteskap er skumle greier. Noen går inn i det med mot, lyst, kjærlighet og respekt. Andre er mer realitetsorientert og innser at ting kan gå galt. Noen ganger går det også forferdelig galt.

I dagens FD kom jeg over annonseringen av et framtidig ekteskap. Det er alltid hyggelig at folk ønsker å dele med verden at er i ferd med å smis i hymens lenker, men var det egentlig meningen å annonsere det særdeles framtidige men akk så tragiske utfallet av ekteskapet? Det hele er nok bare en trykkfeil fra FDs side, men personlig tror jeg at jeg hadde blitt ekstremt mørkeredd hadde det vært meg det hadde angått. Kanskje et tegn på at man bør unngå å gifte seg? Eller at man rett og slett bør la være å annonsere det om galskapen skulle ta overhånd og jeg plutselig lot meg overtale.

Ha en strålende langhelg alle sammen, for min del er den som vanlig fylt med jobb, jobb og atter jobb :)

47 timer til fristen

2010-05-12T15:16:00.000+02:00

Det er nå cirka 47 timer til oppgaven jeg har skrevet og strevd med i snart en måned skal leveres. Det har seg slik at jeg gjerne kunne hatt enda en uke til å sluttføre arbeidet, men sånn er det nå ikke. Det er kanskje likegreit, i morgen kveld MÅ jeg være ferdig, og på fredag kjører jeg over fjellet for å levere.

I mellomtiden er det mye som skal gjøres. Først må jeg skrive ferdig, så må jeg faktisk slanke den (ja, jeg har skrevet for mye...), deretter skal jeg finpusse på verket, og legge inn innholdsfortegnelsen helt til slutt. Obligatorisk erklæring skal skrives, oppgaven printes ut i tre eksamplarer, stiftes sammen og voktes som gull til eksamenskontoret har tatt i mot den.

Etter en intensiv formiddag verker hodet, nakken og skuldrer, så nå skal jeg faktisk unne meg en liten tur ut i sola. Oi som jeg gleder meg.

Pustehull

2010-04-27T22:16:00.002+02:00

Hver høst fryser det is på vann og innsjøer. Under isen er det mørkt og kaldt. Under isen bor jeg. Jeg har lenge svømt rundt alene, kun møtt på tilfeldige artsfrender, også de streifende omkring uten helt å vite hvor de skulle. Livet er hardt under her, om man ikke jobber hardt kan man bli tatt av strømmen, da er det ikke godt å si hvor man ender opp.

Allerede i januar kan man finne hull i isen. Det er gjerne isfiskerne som borer seg gjennom for å dra opp fangst. Det er bare sånn det ofte er, at de på toppen livnærer seg på det lille vi har her nede på bunnen. Man blir gjerne maktesløs og slutter å kjempe i mot, man lærer seg til og med å se det positive i det. Pustehullene.

Det er ikke lenge siden jeg plutselig så inn i et par store blå øyne, det var en av de dagene jeg jobbet hardt for å komme meg framover uten egentlig å vite hvor det bar. Jeg husker jeg var sliten. Det var også øynene som stirret på meg fra mørket. "Hei" sa øynene. Jeg nølte litt. Jeg har lært at man aldri skal stole på noen her nede. Man skal alltid være på vakt. Likevel var det noe med øynene som lyste vennlighet, tristhet og oppgitthet på engang. "Jeg svømmer best alene," svarte jeg nølende. Som brent barn skyr ilden, skyr et såret hjerte selskap. "Om jeg svømmer foran deg mot strømmen blir det lettere for deg" forklarte øynene fornuftig. Jeg lot ham derfor lede en stund, helt til jeg så at han ble sliten, da fikk jeg lyst til å svømme foran en stund, slik at han kunne hvile seg litt. Slik bygde vi tillit en hel vinter under isen. Slik svømte vi sammen og leitet etter pustehullene. Hver gang vi fant et dro vi sammen mot overflaten for å fylle lungene, og for å myse mot dagslyset med smale øyne kun vant til mørket under isen.

Av og til drar vi ut på egne små ekspedisjoner uten hverandre. Vi splitter oss opp for å finne pustehullene på egenhånd, for av og til har man litt forskjellige behov. I dag var det min tur til å finne pustehullet. Dette lever jeg på mens jeg svømmer rundt å venter på våren, på at naturen skal gå sin gang og at isen skal gå opp, og om jeg opplever at kompanjongen kommer tilbake uten å ha vært oppe ved overflaten, så får jeg heller bare svømme først mot strømmen en liten stund.

Kjære Lone og Ida, takk for besøket i kveld. I dag var dere mitt pustehull. Om det går en stund til neste gang, så sees vi hvert fall når isen har gått opp.

Himmelens øyne

2010-04-20T17:33:00.001+02:00

Denne sangen synes jeg er utrolig fin. På Youtube fant jeg et live klipp som jeg deler med dere her. Prøver å høre litt på spansk radio for å høre språket litt, og det finnes faktisk mye fin spansk musikk.

Oppdatering

2010-04-20T17:13:00.000+02:00

en liten oppdatering:

Eksamen suger max. Hjemme-eksamen består av to oppgaver. En litterær analyse og en som omhandler kulturkunnskap. Sukk... i dag MÅ jeg komme i gang med kulturkunnkap oppgaven. Gruer meg veldig.
Rettebunken stirrer på meg med det onde øyet. Det er grusomt. Den burde vært rettet i påsken, men da skrev jeg en litereær analyse i stede.
Jeg trenger trim, men har ikke tid eller overskudd, det er gørr. Jeg liker trim.
Jeg har sjokolade. Dagens gladnyhet!!! Jippi. (.. men burde vel strengt tatt satset på frukt)
Handymannen har fikset litt på badet, skrudd inn noen etterlengtede knotter på ei skapdør og noen skuffer. Han har også skrudd opp ei hylle på bestilling. Herlig. Dette ble gjort på bare noen skarve minutter, fantastisk. Jeg hadde faktisk tenkt å gjøre det selv. Hadde tenkt i hvert fall 2 år. Jeg liker ikke å gjøre manneting jeg.

Gud som jeg gleder meg til sommerferien!

Eksamen

2010-04-15T21:50:00.000+02:00

Dette er ikke et spennende innlegg. Tvert i mot. Dette er et utrolig gørr innlegg som handler om intet mindre enn at jeg får utlevert hjemmeksamen i morgen. Den skal leveres om en måned. Jeg prøver fortvilet å rydde unna tid, men det ser ikke ut til å hjelpe. Hver gang en liten brann er slukket tennes en annen ild en annen plass. Hver så god bli gal!!!!!

Poenget er bare at jeg er litt for opptatt til å blogge akkurat nå! Dessverre...

Bloggen 1 år

2010-04-08T15:25:00.001+02:00

Det er i dag ett år siden jeg startet denne bloggen. Det skal i grunnen ikke feires. Kanskje litt dumt, men føler at jeg har litt for mye å gjøre. Må vel likevel markere anledningen her med et lite bilde som jeg har funnet på nett. Hentet på biblogg.wordpress.com.

Bloggen startet vel med at jeg hadde en del frustrasjoner som på godt og vondt måtte skrives av meg. Gjennom året har den fungert som massiv terapi i ulik forstand, men like mye som en stor glede og interesse. Som jeg gjentatte ganger har "klaget" litt over så har jeg nok i overkant mye å fylle dagene mine med. Fra sommeren av har jeg planer om å roe ned litt på enkelte gjøremål slik at jeg skal få mer tid til de tingene jeg faktisk liker. Det vil helt klart si at jeg gleder meg til å kunne prioritere bloggen enda mer.

Fra å være en ordrik blogg fylt med rene tekstinnlegg har jeg beveget meg litt over på bilder også. Jeg vet at mange liker bilder, det sies at et bilde sier mer enn tusen ord. Jeg kan likevel ikke stikke under en stol at det er å male bilder med ord som ligger mitt hjerte nærmest. Det er nok slik at de store frustrasjoner, og de tema som jeg anser for å være viktige i livet mitt fortstatt vil bli skildret i rene ord. Andre begivenheter er derimot fine å blogge bilder fra. Åsså finnes det jo de periodene man lider av såkalt skrivesperre. Da er det godt med et kamera til hjelp.

Jeg gleder meg til fortsettelsen og sier bare:

Gratulerer med dagen bittelillekine.blogspot.com!!!

Nuvsvåg Open

2010-04-05T19:37:00.003+02:00

Som det forige innlegget viser så tok jeg meg altså en helgetur til hytta i Nuvsvåg i påsken. Lørdagen var en innholdsrik dag med både skitur, som kulminerte i hoppkonkurransen Nuvsvåg Open, en liten tur på loppemarked, nisesafari og en tur på bygdas lokale pub Tante Bettys. Og nei, det er ikke min tante.

Jeg var i den heldige posisjon at jeg i ren Guri Forstervold stil dekket den lille, uoffisielle hoppkonkuransen som ble sparket i gang under lørdagens skitur. Her følger et lite knippe foto fra konkurransen.

Her er initiativtaker og hoppgründeren Kjetil selv på tur over hoppkanten. Det må vel nevnes at han vant klassen for best stil, spesielt da han var den eneste som var i nærheten av å klare å stå ved landingen. Det ble etterhvert litt uklart hva som var vinnerkriteriene i konkurransen. Var det å hoppe lengst, høyest eller å lage størst rompegrop i nedslagsfeltet.

Likefør landing og fin i stilen. Litt mye flaksing med armene, men det verserte diverse rykter om at dette var retro. Landingen ble nesten perfekt, helt til skiene traff det enorme krateret av ei rompegrop i snøen etter alle deltakerne som ble litt baktung ved landingen. Enkelte deltakere hadde flere knall og fall enn andre, men på undelig vis klarte de likevel å holde beste og verste stil innad i familien. følg bare med på de neste bildene.

Odd Magne øverst i rød bukse og Lars under i et fantastisk hopp. Lars hadde om mulig dagens verste stil, og er broren til Kjetil, med dagens beste. Man kan vel si at skihopp krever litt kunnskap om hvor man skal legge vekten i svevet. For langt fram er ikke nødvendigvis bra i et kort hopp, for langt bak er helt klart heller ikke en suksess. Det som i all hovedsak ER viktig er derimot å treffe hoppet.

Også i Nuvsvågkollen ble prøveomgangen kuppet av guttene. Kanskje ikke så rart, for da Nuvsvågs egen Anette Sagen (AKA Ina) skulle ta av klarte hun å falle FØR selve hoppet. Etterhvert kom hun seg heldigvis stående ned til hoppkanten, deretter gikk det på baken i unnarennet. Ingenting å si på nedslaget til denne jenta, spesielt ikke om rygglandinger var en del av planen.

Dette kan jo selvfølgelig minne litt om V-stilen, bare synd det kom ETTER nedslaget. Men så er det jo noen som sier at det er bedre sent enn aldri. Det var en del andre forsøk på både V-stil og andre stiler.

Det siste hoppet her kan vel strengt tatt karakteriseres som en omvendt V-stil. Her utføres det av Roar, som helt klart vant klassen for luftigste svev. Videre følger et knippe av dem.

Ikke verst synes jeg. Har mange flotte bilder, men det blir litt mye å poste alle på bloggen her. Nå er påskeferien over for i år, i morgen er det tilbake til hverdagen igjen. Kanskje likegreit at første arbeidsuke bare består av 4 dager.

Vel overstått påske alle sammen!

Svipptur til hytta i Nuvsvåg

2010-04-02T19:02:00.002+02:00

Har tatt en svipptur til hytten i Nuvsvåg for å feire litt påske sammen med familien også. Her er planen at jeg blir til søndag, da kjører jeg ombord på fergen igjen som skal bringe meg tilbake til sivilisasjonen som jeg kjenner den, og ikke minst den påskepynta leiligheta mi. Høres kanskje rart ut å kjøpe påskeliljer for så å stikke på landet, men guttene (les handymannen og Farris) er jo igjen i byen, og de må jo ha det litt trivelig de også. Jeg har vært så heldig å fått låne handymannens nye Canon camera, dermed har jeg jo faktisk litt å blogge om, til tross for at mesteparten av dagen har blitt tilbragt i bilen.

Det første jeg måtte gjøre var å måke opp en parkeringsplass til min lille franske. Det var ingen i hytta, alle var på tur, så jeg gikk løs på prosjektet helt alene med spade og skufle. Etter en stund kjørte jeg lillebilen helt opp i skavla, og da kom hyttenaboen (som forøvrig har fått brøytet opp en stor parkeringsplass utfor sin hytte) og sa at jeg kunne parkere bak min søsters bil, som allerede sto på deres parkeringsplass. Så er jeg så sta da, at når jeg har måket plass for hånd, så gjør jeg det ikke for ingenting, så da valgte jeg å la bilen stå i skavla.

Søster kom tilbake fra skituren sin, men hadde enda energi nok til snømåking hun også. Hun gikk i gang med å måke hytteveranda. Skal si det var fart i spaden da denne jenta tok tak.

Dette er altså mitt krypinn de neste to døgnene. Ole Brum sengetøy er obligatorisk når man er på hytta med mor og far. Jeg har ikke eget soverom, men ligger på en madrass under skråtaket oppe på hemsen. Riktig så koselig, spesielt etter at søster har pyntet på min side av hemsen med diverse vakre roser.

Rosene er av glass og har små, små pærer inni hver eneste blomst slik at de lyser vakkert i mørket når kontakten plugges inn. Ved siden av madrassen min med Ole Brum sengetøy minner det hele om pakistansk jul i Hundremeterskogen. Man overlever nok det også et par dager. Det er jo tross alt selskapet som skaper trivsel, og i morgen skal jeg ikke bare på skitur, men også på loppemarket. Det kan bli en interessant affære.

Påske, ny genser og kos

2010-04-01T21:46:00.002+02:00

Påsken i år har så langt vært preget av mye å gjøre. Akkurat som i fjor egentlig, men i fjor gjorde jeg meg ferdig med noe retting ganske fort og staket ut kursen mot en ferie full av fest og moro. I år derimot har skrivingen av en oppgave på studiet stort sett tatt all min energi, men selv i slike stunder er det viktig å finne rom for å kose seg. Jeg har gjort det ved å kjøpe inn litt nips som jeg har pyntet med, samtidig som kjøleskapet er fult av både vin og god mat. Dette kan vel kanskje kalles min første påske som husmor, og jeg koser meg stort med det. Hvem hadde vel trodd at stearinlys og blomster kunne være så engasjerende. (Nå skal det vel likevel sies at det meste er engasjerende når men i realiteten skulle gjort noe annet.)

Kosegutten Farris vet å kose seg på pleddet sitt i stua. Her kan han ligge å late seg både lenge og vel. Han er en del av husholdningen, men bidrar vel i grunnen ikke med så mye andre ressurser enn kos og glede. Husvasken tar han seg hvertfall ikke av selv om jeg mange ganger har forsøkt å appellere til ham om morgenen før jeg drar på jobb.

Jeg tror dette er påskeliljer. Om det viser seg å ikke stemme kan dere likevel bare la meg leve i troen. Jeg synes nemlig tanken på å ha gule påskeliljer på bordet er riktig så koselig. Lysestakene og den søte lille krukken med lokk (som forøvrig er fylt med nonstop) fant jeg på Smågodt fra Trine. En liten koselig butikk på Nissensenteret. Blomsten og blomsterpotten er fra blomsterbutikken på samme senter. Innser i samme slengen at innholdet i denne bloggen min har tatt en helt ny retning de siste månedene. Fra å være en mannefiendlig, bitter og sint feminist på barrikadene driver jeg nå å blogger bilder av koselige duppeditter fra min egen stue. Dersom noen lurer på om dette er en aprilspøk så er det faktisk ikke det. Årsakene kan være så mange. Kanskje har husmorgenet slått inn etter fylte 30, eller kanskje har bare interessene endret seg av naturlige årsaker. Det er jo blitt både inn og trendy å finne roen i livet med gammeldagse verdier. Da passer det seg jo fint at handymannen på en eller annen måte klarte å trylle fram denne utrolig fine Mariusgenseren til meg på bare litt over ei uke. (Det MÅ presiseres at han ikke er SÅ handy at han har stikket den selv.)

Jeg er temmelig stolt om jeg så skal si det selv. Synes genseren er skikkelig fin, og kommer sikkert til å bo i den i hele påsken. Garantert. Det er skikkelig strikkekyndige hender som på bare ei drøy uke har produsert dette fantastiske ullplagg. Og som den frysepinnen jeg er så er vel kanskje ull mitt ynglingmateriale når det gjelder klesplagg. Billige syntetiske stoffer kan ta seg ei bolle, ingenting slår ull.

Til syvende og sist har jeg også pyntet leiligheten med en mann. Syntes det var på sin plass å legge ut et bilde av handymannen også. Hvis dere ser riktig godt etter kan dere også skjeldne de vakre påskeliljene jeg har pyntet med.

Ha en fortsatt trivelig påske alle sammen!

Vinterdvale

2010-03-21T19:56:00.000+01:00

Jeg har gått i dvale, hvertfall en slags dvale. Jeg våkner tidlig, selv på de dagene jeg i utgangspunktet kan sove så lenge jeg orker, og sovner tidlig. Jeg sovner også tidlig, litt for tidlig. Fredags kveld, for eksempel, skulle gullrekka nytes, men i stede sovnet jeg under Nytt på Nytt og våknet til Skavland. Da var jeg så trøtt at jeg hadde vondt i armer og ben. På lørdag skulle jeg nyte livet med reker og hvitvin, det gjorde jeg til en viss grad også, da det ikke var noe å si på selskapet, men jeg måtte legge til en teknikk for å holde meg våken som gikk ut på å tilte hodet til en side, for deretter å kaste det brått over til den andre siden hver gang jeg var på vei inn i drømmeland. Dette må ha vært en tildels irriterende manøver for mennesket som satt på andre siden av spisebordet. Joda, du leste riktig, jeg sovnet nesten ved spisebordet.

Slik har det vært en stund nå, det betyr at jeg ikke er menneske etter klokken åtte, i alle fall ikke de dagene da jeg er på jobb hele dagen heller. Vi er inne i kontaktmøtetiden, noe som medfører lange arbeidsdager på skolen. I utgangspunktet mister jeg da all kraft i armer og ben sånn rett etter middag. Å være sosial kan jeg bare glemme, å gå på byen framstår som en kraftanstrengelse på lik linje med å gå over Grønnland på ski. Fridtid har jeg nesten ikke lenger, all min våkne tilstand går til jobb, etter det er jeg bare en zombie. Levende død på mange måter. Det sies at livet skal nytes, men akkurat nå høres nytelse veldig slitsomt ut. Så det jeg egentlig lurer på er om noen andre har opplevd det samme, eller er det bare meg? Hva gjør man i så tilfelle for å komme seg ut av dvalen?

Gamle klenodier

2010-03-14T19:20:00.001+01:00

Jeg var hjemme hos mine foreldre i dag, litt for å besøke dem, og litt for å tigge fisk. Ikke fordi jeg absolutt ikke har råd til å kjøpe fisken min selv, men det er sikkert flere enn meg som vet hvor mye spennende man kan finne i overfylte frysbokser i barndomshjem i det ganske land. Det er noe med det, foreldre har alltid noe godt på lur i disse fryseboksene. Jeg gikk hjem med et stykke einerøkt laks, blåbær, multebær, sei og noen stykker kveite. Nam. Heldig jeg.

Ut over det fikk jeg denne søte lille kommoden.

Vi vet ikke helt hvor gammel den er, men vi tror den er fra 50 tallet en gang. Den har en gang vært mine besteforeldres, dermed er det et lite familieklenodie jeg har vært så heldig å få. Jeg er ikke kjent for å dra rot hjem i kraft av at det har noen form for affeksjonsverdi, så jeg har selvfølgelig en plan. Den skal pusses, males hvit og knottene på skuffene skal byttes ut. Jeg tror den kommer til å bli riktig så søt. Jeg har nok ikke tid til å gjøre det med det første, så noe bilde av det ferdige resultatet er kommer nok ikke umiddelbart. Jeg planlegger for øvrig å male to vegger til sommeren, da regner jeg med at kommoden blir en del av prosjektet. Hurra som jeg gleder meg.

De to s'er, shopping og ski ...

2010-03-13T18:59:00.007+01:00

Da jeg vet jeg har en litt lang og tøff arbeidsuke foran meg neste uke har jeg forsøkt så godt jeg kan å ladde batteriene denne uken. På torsdag var det middag på Redrum og koseturer på butikker, men fredagen var vel likevel det mest overraskende. En spontantur til Alta. Handymannen og jeg brukte nemlig hele torsdagen i butikkene i byen hvor vi leita etter noe som vi absolutt hadde fått det for oss at vi skulle ha. Eller strengt tatt var det vel han som skulle ha det, men når jeg skal hjelpe menn å shoppe går jeg så til de grader opp i oppgaven at man nesten skulle tro jeg var på oppløpssiden med Petter Northug i OL. Dessuten er jeg mer glad i å shoppe en lommeboka mi er, da er det fint å hjelpe andre, man får shoppet samtidig som man ikke bruker av sine egne penger.

Jeg shoppet ikke mye til meg selv, men her er funnene jeg gjorde da jeg var på jakt i nabobyen. (Og ikke klag over handelslekkasje, jeg handler da faktisk bare ting jeg ikke får tak i hjemme. Dessuten dro vi jo over fordi vi ikke fant det vi ville ha i Hammerfest, nettbutikkene var heller ikke mye til hjelp. Vi hadde jo også vært på shopping i hjembyen dagen før.)

Rød anorakk fra Stormberg. På salg skal vite. Da den er litt foret skal jeg bruken den på de rolige ski/spaserturene. Eller når jeg er ute å trimmer handymannen. (Dette blir han forøvrig veldig glad for å lese... hehe)

Hennes og Mauritz har fine og billige sportsklær synes jeg. Denne kule, lilla t-skjorten skal jeg bruke når jeg trener jazzballett. Lange, hvite strømper for kalde dager og helt lilla tights er også fra H&M. På Kapp Ahl av alle plasser fant jeg beige og lilla tights med nydelig mønster som jeg gleder meg til å bruke. Jeg hadde aldri funnet dem hadde det ikke vært for at jenta som jobbet på Bianco hadde på seg den beige. Jeg måtte selvfølgelig spørre hvor hun hadde kjøpt dem. På toppen av det hele fikk jeg brukt Coop kortet mitt der, og sparte sikker 2 øre pr tights. Hurra for Coop medlemskort! (Bør leses med en god posjon ironi.)

I dag våknet jeg opp til et strålende solskinn. Katta stakk snuten sin helt inntil øret mitt og mjauet høyt. Herregud, av og til er det som å ha barn i hus. Jeg nekta selvfølgelig å la meg diktere ut av sengen, så jeg drøyde det en time til, og sto derfor ikke opp før kvart på ni. Jeg tenkte umiddelbart at nå skulle det store skje, årets første skitur. Noen vil nok si at den kom vel sent, men jeg liker best å tusle rundt i dagslys, og store deler av vinteren jobber man jo når fenomenet dagslys finner det for godt å dukke opp.

Lite bilde av meg på ski i Reindalen. Svosjlyden under skiene var ikke til å ta feil av. Jeg suste avgårde mens vinden suste like mye i ørene mine. Med enorm kraft i frasparket var jeg oppe på bakketoppene fortere enn man kan forestille seg, og på slettene langet jeg ut med en stil så elegant at jeg kunne satt opp Svanesjøen på ski.

Ok da, det er mulig jeg overdriver. Men deilig var det uansett. Ha en fin lørdagskveld.

Det er litt sånn altså... æres ord

2010-03-12T10:39:00.000+01:00

Enda mer fra gangen min

2010-03-09T20:56:00.001+01:00

Det har vært stille fra denne kanten en ukes tid. Jeg begrunner det behørlig med en kombinasjon av dårlig tid og skrivesperre. Av og til stopper det liksom bare opp, selv om der finnes mange små saker og ting man kan blogge om. Ordene kommer liksom ikke ut og idéene svinner hen på planleggingsstadiet.

Jeg tenker at jeg rett og slett får komme med en ørliten oppdatering av de små hverdagstingene. Hva har skjedd i Kines liv siden sist onsdag, da jeg i forrige innlegg konstaterte at jeg ikke mer har noe dramatikk fra kjærlighetens slagmarker å blogge om. Jeg har for øyeblikket ingen traumer utbasunere eller tristhet å skrive av meg.

Det var CM Jeans jobbing på lørdagen. Som vanlig måtte jeg shoppe litt, og tok med meg hjem en hvit skinnvest fra Sisters. I skrivende øyeblikk innser jeg at jeg kanskje burde tatt bilde av den, men da dette ikke er en moteblogg er det vel heller ingen krise. Det får være til en annen gang. Jeg ønsker meg for så vidt et lite Canon kamera, den dagen den er i hus skal jeg knipse i hytt og gevær. Da har jeg hvertfall noe å oppdatere bloggen med i skrivesperreperiodene. For å oppsummere så blir det ingen fest uten skinnvest. Det var derfor jeg tok på nettopp skinnvest da jeg pynta meg til jentekvelden senere på kvelden. Som vanlig var Karina vertinne. (Sånn blir det når man bor i gangavstand fra sentrum) Og som vanlig ble kvelden vellykket. Det meste av det vi snakket om var på kanten og vel så det. Det er vel ikke til å stikke under en stol at det ble mye latter, og ja, vi snakker en del om menn, vi flirer en god del av dem også.

Apropo menn, handymannen var innom og hjalp meg med å gjøre manneting. Det fine med det er at jeg selv slipper å gjøre mannting, da jeg rett og slett suger i hele sporten. Det dumme er jo selvsagt at det har vist seg å bli gode blogghistorier av mine prosjekter. Denne gangen blir det jo slett ingen god historie egentlig. Jeg legger heller ut et illustrasjonsfoto.

Enda en skohylle har kommet opp. Nå er det ikke plass til flere pga vegglampen, som igjen må være der pga loftluken i taket. Det nyeste tilskuddet er atter en panelgardinstang på veggen. Den første skrudde jeg selv opp for å lage system i støvelettene. Den nyeste har handymannen skrudd opp på bestilling fordi jeg rett og slett holdt på å bli gal av å krølle sammen skjerfene i skuffer. Her har jeg fått hengt opp et utvalg, og er skikkelig fornøyd selv. Bortsett fra kommentaren fra handymannen om at den personen som hadde skrudd opp den første stangen måtte ha værte skjev i øynene. Jeg måtte bryte sammen og tilstå at det var meg, samtidig som jeg påpekte at det i grunnen ikke var noe å rippe opp i. Det er likevel noe med systemer jeg liker godt. Det neste jeg må tenke ut et system på er rett og slett alle smykkene. Jeg liker ikke å putte de vekk i bokser, skuffer og esker. Jeg vil ha dem hengenede framme slik at de kan være lett tilgjengelig. Dersom noen der ute har noen gode ideer er dere hjertlig velkommen til å dele.

Hva nå?

2010-03-03T20:41:00.002+01:00

Jeg har blogget om mye og mangt, men mest av alt menn. Hele bloggen startet fordi jeg trengte en kanal for å lufte ut mine hjertesukk over singellivet. Hjertesukk over hvor irriterende menn kan være, hvor sårende menn kan være, hvor egoistiske, men også fantastiske menn kan være. Egentlig har jeg blogget om alt mulig rart mellom himmel og jord, men ett tema har løpt som en rød tråd gjennom hele bloggen. Menn.

Det hender jeg leser Cosmo. Rett og slett fordi jeg ser på det som avkobling. I siste nummer fant jeg en artikkel som het "Sex and the city. Lær jentenes triks i senga". I grunnen leser jeg ikke slike reportasjer da jeg mener at den slags kjemi er noe som oppstår mellom to mennesker, enten har man det eller så har man det ikke. Det hjelper ikke lese reportasjer om kjemien ikke skulle være til stede likevel. Da jeg åpnet bladet var artikkelen tidvis interessant likevel da den egentlig ikke handlet så mye om det jeg i utgangspunktet hadde fryktet. Artikkelen la fram profiler av de fire velkjente hovedpersonene i serien, og jeg som på alle internett tester tidligere har fått lagt fram at jeg likner mest på kyniske,ufølsomme og delvis famøse Samantha Jones, kjente meg straks mer igjen i karakteristikken av hovedpersonen selv, Carrie Bradshaw. Hvorfor da? Jo, fordi hun ofte velger følelsesmessig utilgjengelige og avstumpede menn da det innerst inne er jakten hun elsker. Fordi hun foretrekker eldre selvsikre menn. Fordi hun velger bort snille gutter som behandler henne pent, og fordi hun tidvis kan skremme bort menn med sin selvsikkerhet. Joda, jeg har nok vært i nærheten av å gjøre alt dette. Da er det heller ikke rart det blir litt å blogge ut sine frustrasjoner om.

Så kom dagen da jeg kjente meg litt for sliten og lei av all denne dramatikken som fort kan følge et slikt liv. Dermed bestemte jeg meg for ikke å jakte mer på følesesmessig avstumpede menn, for ikke å jakte i det hele tatt, men for å la de snille guttene få lov til å være snill. Det er så forbasket lite drama i livet mitt for øyeblikket at jeg rett og slett ikke vet helt hva jeg skal blogge om.

Men så er det noe som heter at det er stille før stormen...

Bortskjemt?

2010-02-28T12:38:00.003+01:00

Som allerede blogget tilbragte jeg fredags kveld med sushi, vin og gode venninner. I takt med at hyggefaktoren steg hjemme hos Karina ble min egen lille franske støvsuget og vasket. Etter å ha vært feminist på barrikadene i mange år nå, ser jeg ingen annen utvei enn å krype til korset og komme med følgende uttalelse: når menn bestemmer seg for å være menn er de virkelig fantastiske.

Her blir min lille Peugeot tint opp (mye is rundt om kring, til og med på gasspedalen, har jeg blitt fortalt), vasket og støvsugd. Jeg hadde altså klart å søle sjokolade (joda, busted... jeg har spist sjokolade i bilen) framme og kaffe bak på dørken. Har en kopp som er litt i overkant stor for koppholderen og dermed faller den litt ut av og til. Utrolig at den har kunnet rulle rundt bak sjåførsetet og sølt kaffe på dørken uten at jeg har luktet det. Stressa jeg?, kanskje litt. Bortskjemt jeg?, helt klart. Og jeg nyter det.

Sushikveld

2010-02-27T12:40:00.001+01:00

Fantastisk å starte helgen med jentekveld. Karinaen hadde rykte på seg å være en habil sushikokk, og jammen viste det seg å stemme også. Litt luksus var det også å sitte på kjøkkenet å drikke vin mens maten ble laget.

Lone og jeg prøvde den tradisjonelle japanske retten for første gang, og skremselspropaganda til tross, jeg merka fint lite til "rå fisk". Det er jo det folk er redde for, at de skal få slengt en rå torskefilet på bordet med beskjed om å spise. Personlig likte jeg alt, med unntak av tang, ja tang, som i tang og tare. Det er likevel ikke sånn brun gugge du finner i fjæra som ligger sleipt på tallerken. Det er en sort "matte" som rulles sammen med disse risrullene som jo er sushi. Tror det må en tilvenningsprosess til der, akkurat som med oliven, som jeg dessverre enda ikke har lært meg å like.

Sånn ser det ut når Karina inviterer på sushi. Nydelig.

Snill jeg, langt i fra...

2010-02-21T23:52:00.002+01:00

Jeg serverte nettopp en venn en skikkelig flåsete kommentar hvor jeg moret meg stort på hans bekosting. Et skråblikk fortalte meg sporenstreks at jeg muligens hadde dratt den litt langt, hvorpå jeg la meg langflat og uttrykte anger med kommentaren "jeg skal bli snill fra nå, jeg lover." Min gode venn gadd ikke en gang snu hodet for å se på meg da han svarte tørt, "neida Kine, du skal bare fortsette å være deg selv."

Hmm, korresponderer kanskje ikke helt med forrige innlegg om å være snill. Et lite tilbakeslag kanskje, men jeg gir meg ikke. Fra nå av skal jeg øve en halv time hver kveld på å være snill pike.

Riper i lakken

2010-02-21T22:49:00.001+01:00

Noen mennsker maler bilder, andre fotografere eller lager musikk, dans eller annen kunst. Så har man dem som skriver. Jeg tilhører sistnevnte kategori. Det finnes mange måter å uttrykke seg på. Også blandt dem som skriver. Noen er direkte, andre pakker det inn i metaforer. Jeg tror jeg gjør litt av begge deler. Jeg maler hvertfall situasjonsbilder med ordene mine.

Et tidligere innlegg handlet om hvordan det kan være vanskelig å kjøpe bruktbil. Hvertfall dersom bilen man til syvende og sist føler seg mest komfortabel med faller litt uttenfor normen for hva som forventes at man skal handle. Hva gjør man når man ender opp med en gammel Mercedes, i stede for en ny Toyota? Utenom bilmarkedet er jo vintage regnet for å være veldig inn i vinden, med biler er det liksom litt annerledes. Utviklingen går fort framover og ikke alle av de eldre modellene klarer å henge med. Noen vil, gjerne de som en gang var regnet for å være toppmodeller da de var nye, burde det ikke da regnes som et kupp når man da har fått kloa i en gammel toppmodell? Billig også. Et kupp kan det kanskje kalles?

Selv om ikke kommentarene florerer her på bloggen (har noen trofaste som kommenterer i ny og ne), så får jeg gjerne kommentarer andre plasser. Ofte muntlig, men også på facebook. En av kommentarene etter innlegget om å kjøpe bruktbil var så fint at jeg ønsker å dele det med alle. Personen som skrev viser seg å være flink med ord synes jeg, dessuten klarer han på en fin måte å videreføre tematikken i innlegget. Det kan virke som vi har en fin symbiose, bare les:

En gammel mercedes har sjel å dybde nok til å vekke interesse både for de som er kjennere og de som er eiere. For en kjenner vil det være viktig å se ting utenfra og å bedømme det ytre, bedømme enhver form for slitasje og avvik fra det forventede når alderen blir tatt med i betraktingen. En prøvesitting vil være tilfredsstillende for å kjenne den umiddelbare kvalitetsforskjellen mellom den og en Yaris.

For en eier vil nok flere kvaliteter gjøre seg gjeldende. Den bør faktisk fungere i det daglige liv, som er både hektisk og iblant skremmende. Den bør gi en trygghetsfølelse som ikke forsvinner selv om eieren ber den kjøre veier som er litt offroad i forhold til dens tidligere vaner. Den bør være parat til å stå uberørt på parkeringsplassen hvis eieren er i tidsklemme eller prioriterer å bruke tid på seg selv. For mercen vil nok dette være helt i tråd med forventningene, og den vet at den med tålmodighet og forståelse vil få en mer lykkelig eier. Den ønsker en lykkelig eier og bare da vil den neste kjøreturen kunne nytes til det fulle. Det som ville bety mye for denne tilårskomne bilen er noen betryggende ord om at eieren faktisk stoler på den, og at eieren ikke har til hensikt å gi den flere riper i lakken.

Slik kan det altså høres ut fra en Mercedes' perspektiv. Det er ikke alt jeg har tenkt like mye over selv. Poenget på slutten er for meg noe av det viktigste, for det er lett å bli så oppslukt i seg selv at man ikke merker helt om man bulker eller riper opp bilen. Spesielt dersom bilen er tilårskommen. Jeg tenker det må være et mål i livet å unngå å ripe opp lakken på de bilene man møter. Eller som Politimester Bastan så fint sa det, man kan stort sett gjøre som man vil dersom man bare er grei og snill, og noe om ikke å skade andre.

I'm sleeping with a mended heart...

2010-02-14T17:01:00.003+01:00

Try sleeping with a broken heart, synger Alicia Keys. Jeg spiller sangen omtrent 20 ganger om dagen. Saken er den at jeg har sovet med et knust hjerte i over 4 år. Til slutt venner man seg til det. Det er lett å bli bitter, men bitterhet er ikke alltid negativt i og for seg, det er mer en forsvarsmekanisme mot enda flere søvnløse netter. For hver eneste natt når man legger seg tenker man at det er på tide å finne en måte å bli ferdig på, en måte å leve videre, en vei mot sann glede. Går tiden lenge nok uten at man klarer å plukke opp de knuste bitene av sitt eget hjerte som ligger slengt rundt omkring, etter herjingene til mennesker som bare har troppet opp i livet ditt uten invitasjon, revet av en bit og slengt den avgårde. Kanskje er det derfor jeg lytter til Alicia. Flere ganger om dagen.

Samtidig slo det meg i går kveld at det ikke angår meg lengre. Jeg har fått hjelp til å reparere mitt eget hjerte. Jeg legger meg hver kveld med et helt hjerte. Lykkelig, for første gang på flere år. Det er lett å ta ting for gitt når livet går på skinner. Det vil ikke jeg. Derfor fortsetter jeg å lytte til Alicia, som tilstadighet minner meg om alle vonde årene som ligger bak meg, for det er faktisk vanskelig å sove med et knust hjerte. Jeg håper det er lenge til jeg må oppleve det igjen. I mellomtiden gleder jeg meg over å ha reparert hjertet mitt. Det gjør meg til et bedre menneske. Litt snillere, litt mindre bitter, litt roligere, og litt gladere...

Mitt kjøkkenbord

2010-02-07T23:23:00.003+01:00

Kjøkkenbordet mitt er ikke spesielt nytt. Jeg har ikke eksakt informasjon på hvor gammelt det er, men det er et slikt et spraglete lysegrått respateksbord med rørben. Noen vil sikkert tro at jeg har det av mangel på noen bedre, eller av dårlig råd. Jeg var faktisk ute etter et slikt bord, og fant det ved en tilfeldighet. Det måtte litt mer leting til for å få all tilbehøret på plass, dvs passende stoler og krakker. Det kostet litt også, mest svette og men også et par hundringser i norsk valuta. Alt i alt var det en billig affære å skaffe meg bespisningsmøblement.

Kjøkkenbordet mitt bringer meg likevel gleder av dimensjoner, ikke bare gleder, men også påfyll. Når vi snakker påfyll handler det om så mangt. Mat, kunnskap og energi. Det ligger til enhver tid en stabel med bøker på bordet. Jeg er dessverre ikke i den heldige posisjonen at jeg har eget arbeidsrom, noe jeg forøvrig har ønsket meg lenge, noe som resulterer i at kjøkkenbordet i perioder fungerer som arbeidsstasjon. Kjøkkenbenken blir behørlig brukt som arkiv på best mulig måte. Det er overhode ikke optimalt, men det fungerer. Dermed sitter jeg ved respateksbordet mitt og suger til meg kunnskap både sent og tidlig.

Denne helgen har jeg ryddet bøkene vekk en stakket stund til fordel for mat. Det er sjelden jeg sitter ved kjøkkenbordet og spiser, rett og slett fordi det er mer spennende å få med seg nyhetene på tv når man spiser alene, enn å titte ut vinduet på alle bilene som kjører forbi nede på veien. Av og til sitter kattepusen på andre siden av bordet og ser på meg i det jeg fortærer måltidet. Da er det greit å sitte ved kjøkkenbordet, vi har til tider en merkelig symbiose for dyr og menneske, men det bryr vi oss lite om. Selv om den verbale kommunikasjonen er temmelig enveiskjørt gir det likevel påfyll i sjelen å se det nydelige pelsdyret som bevisst ønsker å være sammen med matmoren sin.

Det er det som er det fine ved bordet. Det er ingen som sitter på andre siden av meg uten å ville det selv. Det betyr at uansett hvem det er, så tilfører de noe, som regel i form av toveis verbal kommunikasjon. Jeg tror det var kronprins Haakon som først gikk ut å snakket offentlig om den gode samtalen. Den som tilfører energi, som gir mening, glede og følelsen av å bli både sett og hørt som menneske. Jeg innser at jeg er klissete dyp akkurat nå, men jeg har et poeng med det. Moralen i historien er rett og slett at lykke ikke kan kjøpes for penger. Jeg har et gammelt billig kjøkkenbord, men det er jo ikke prisen eller utseende på møblene rundt deg som gjør deg lykkelig. Samtidig vil jeg presisere at dette ikke er et klisjefylt innlegg hvor jeg kommer med flåsete utsagn om at med rette selskapet kunne man til og med vært lykkelig i en pappeske under en bro. Jeg mener heller at så lenge man har det man trenger, så er det menneskene og omstendighetene i livet ditt som gir påfyll og lykke. Ikke det faktum at kjøkkenbordet ditt kostet mer en naboens.

Å lukke dører

2010-02-02T16:16:00.005+01:00

Av og til lukker jeg dører stille igjen. Det handler ikke bare om ikke å forstyrre den som sitter igjen bak døren, det kommer som oftest mest av min egen feighet. Det er lettere å forlate noen som ikke vet at du forlater dem, og når man stille lukker døren, uten at de merker at man drar, så slipper man også ubehagelig spørsmål om hvorfor man drar og hvor man har tenkt seg videre.

Det hender at jeg lar døren stå igjen på gløtt, fordi alt rundt meg er så skjørt at det ikke tåler en eneste lyd, og fordi jeg selv er redd for det som befinner seg utfor døren. Man søker gjerne en trygghet i å kunne se seg litt omkring, for deretter å vende ubemerket tilbake til det man kjenner best, uten spørsmål om hvor man har vært. Døren sto på gløtt, ingen merket at jeg var borte.

I løpet av det siste året har jeg lukket mange dører som jeg lenge har hatt stående på gløtt. Den første lukket jeg ikke stille, jeg formelig slamret den igjen. Så lukket jeg den opp atter en gang, kun for å laget et nummer av neste slammer. Heldigvis er det noen ganger slik at personen på andre siden av døren forholder seg rolig, og lar deg slamre til du er utmattet og ferdig. Til døren ikke lenger tiltaler deg, til verden utenfor ikke lenger virker riktig så skremmende.

Den andre døren, derimot, lukket seg plutselig. Jeg skulle bare utenfor en tur for og myse litt, se litt på verden og beundre utsikten. Jeg glemte at døren hadde smekklås. Jeg hørte klikket bak meg, men merkelig nok ble jeg verken fortvilet eller redd, jeg innså at døren hadde vært på gløtt så lenge at jeg hadde blitt vant til verden på utsiden. På mange måter ble jeg glad. Jeg kunne bare gå, uten å forklare meg for noen. Som en fange i et fengsel hvor alle vakter plutselig bare var forduftet og låser ikke lenger eksisterte. Den tredje døren er jeg enda litt usikker på, men jeg tror jeg lukket den forsiktig i dag. Det hender jo at dører sklir opp igjen når man lukker dem stille og lett. Men magefølelsen sier meg at jeg lukket den. Uten et ord.

Så da befinner jeg meg i ingenmannsland atter en gang. Jeg er merkelig nok aldri redd lenger når jeg er her ute. Det er nemlig slik at når en dør lukkes åpnes en annen. Personlig synes jeg det er viktig å se seg godt om, og ikke bare løpe inn den døren som ser mest forlokkende ut. Det er ikke sikkert det er like innholdsrikt på innsiden, og det er tross alt det som teller. På mange måter har jeg sett meg ut døren jeg tror jeg vil prøve. Noen vil sikkert synes jeg er smågal, andre vil synes det er smart av meg å velge akkurat den døren. Alle mennesker vil ha formeninger om hvilke dør som er best for meg, men i all hemmelighet liker jeg å snike meg litt rundt om natten for å titte inn vinduer. Jeg vil nemlig være sikker på at når jeg endelig velger en dør, så kan jeg leve med hva jeg finner der inne.

Akkurat nå vakler jeg litt. Jeg har sett meg ut en dør, men er usikker på om jeg tør åpne den. Derfor fintrør jeg litt på fortauet utfor. For jeg skal være sikker på at det er dit jeg vil, og når jeg er sikker skal jeg ikke lure meg inn stille og forsiktig, jeg skal rive opp døren med et brak og rope "JEG ER HJEMME".

Å kjøpe bruktbil

2010-01-25T20:36:00.007+01:00

Se for deg at du skal kjøpe bruktbil. Du vil vel helst ha en helt ny en, men pengboka tillater ikke en helt ny en, så du scanner finn.no for å finne det beste tilbudet. Du har penger nok til å finne en bil registrert etter 2000, kanskje til og med etter 2004 dersom du kommer over et godt tilbud. Det gjelder bare å finne det gode tilbudet. Det er derfor man bruker funksjonen avansert søk, og plotter inn i hytt og pine, søker og søker, og ender opp med forskjellige resultater hver gang. La oss si at du i et av disse søkene bare legger inn utstyret du vil ha, og atter en gang får opp en liste som passer til ditt siste søk. Det er vel bare å prøvekjøre da, er det ikke?

Så er det ut å prøvekjøre, ikke bare en men flere. Og for hver gang stikker du innom venner og bekjente for å søke råd. Joda, den første bilen var en 2004 modell, fin i lakken, og vakre linjer. Alle mener at et er en bra bil for deg og råder deg til å kjøpe. Selv er du litt i tvil, fant kanskje ikke helt rette sittestillingen og grubler litt over om du kan forplikte deg til denne bilen, selv om den kler deg godt. Det ender med at du velger å prøvekjøre en siste bil, den er ikke helt det du i utgangspunket hadde tenkt deg, men du elsker den likevel fra det øyeblikket du setter deg inn. Prisen er slett ikke ille, og den har mye av det du er på utkikk etter, dessuten føles det fantastisk å kjøre den. Venner og familie ler av deg og tror du har blitt gal. Skal du virkelig kjøpe den bilen der? Når du heller kan få en ti år nyere, mer miljøvennlig of driftsikker Toyota. Ingen klarer helt å forstå at du heller velger å bruke penger på en gammel Mercedes fra 1995. Du må innrømme at linjene ikke er helt som på nyere modeller, lakken er kanskje litt falmet, ikke overalt, men noen steder. Den vil aldri bli gatas fineste bil, men til syvende og sist er kanskje ikke det viktigste å ha finere bil enn naboen. Det viktigste er vel heller å være fornøyd selv, selv om venner og familie ikke helt klarer å innfinne seg med valget du har gjort. Det er likevel du som skal kjøre bilen. En Mercedes er nå likevel en Mercedes, uansett årsmodell, en Toyota vil jo også bare være en Toyota, uansett årsmodell, men personlig synes jeg uansett det er litt mer stas med en Mercedes åkke som.

Poenget er vel egentlig bare at man må gjøre som man selv vil. Dersom du skal bry seg om hva alle andre mener om deg og ditt valg, er faren stor for at du blir temmelig ulykkelig i lengden.

Kine og Karina lager mat de ikke kan del 1

2010-01-18T00:41:00.007+01:00

Norse porter. Det anbefales å kjøpe minst 6 av denne og drikke dem alle i løpet av en kveld dersom du ønsker å dø. Smaker direkte pyton.

Karina var kveldens fotograf, begge bildene er lånt fra bloggen hennes.

Da var det tid for ny oppdatering. Det er nesten blitt sånn at bloggen oppdateres i full fart hver søndag. Nå er det strengt tatt ikke søndag heller lengre. Det er natt til mandag, og jeg skal være på jobb om noen fattige timer. Søvn har jeg ikke noe håp om å få i natt, da jeg atter en gang har klart å snu døgnet, sånn i tillegg til generell mørketidsinsomnia.

Kine og Karina har i helgen laget mat de ikke kan. Reinsdyrsfilet. Karinas blogg inneholder detaljerte opplysninger angående menyen. Hun er flink å komme med detaljer og råd. Personlig har jeg en tendens til å fortelle i korte åndedrag om hendelser ut i fra mitt eget skråblikk. Så her kommer det.

Vi hadde kastet sammen menyen sånn litt i hast samme dag som vi skulle lage mat. Indrefileten av rein var noe vi hadde blitt enige om allerede ved ideens spede begynnelse, men tilbehøret forble et hengende spørsmål helt fram til dagen var kommet. Man kan kanskje tro at dette var på grunn av manglende entusiasme, noe som slett ikke er tilfelle, det bare skjedde så mye i forrige uke, både for meg og Karina, slik at vi aldri fikk helt tid til å planlegge på forhånd. Vi berget oss likevel godt. Hasselbackpotet, hjemmelaget saus kokt på eplejuice og balsamicoeddik (takker Stinemor for oppskriften), brokkolipuré og ripsgele. Dette kan unektelig høres fjongt ut, men det var heller relativt enkelt å lage.

Vi startet nok litt i seneste laget. Klokken var over åtte da jeg ankom casa de Karina, og før vi startet kokkeleringen satte vi oss ned og drakk en fantastisk velkomstdrink. Velkomstdrinker er vel heller sjelden å servere seg selv, men vi fant det passende. Jeg hadde fått en flaske bobblevann kalt Fresita i 30 årsdagsgave, og ettersom jeg sjelden drikker boblevann alene, var dette anledningen å åpne flasken syntes jeg. Fresita var faktisk veldig god om man liker det litt søte, som navnet tilsier smaker den av søte jordbær, og er svært lett drikkelig.

Vi hadde vært på polet tidligere på dagen for å kjøpe inn vin til maten, og for en gangs skyld angrep jeg ikke bare den vanlige Risling hyllen. Vi fikk derimot hjelp og anbefalinger fra personalet. Vi ville prøve ut noe nytt, derfor tok vi en rød, en hvit og en flaske øl. Det føltes litt som å gå på skattejakt på vinmonopolet, som å komme hjem med ukjente skatter i håp om at de skulle være verdt noe. Ølet var det første vi åpnet til maten, Norse Porter het det, og smakte omtrent som pissvann blandet ut i gjørme, som det i tilegg var stumpet om lag 30 sneiper i. Ja riktig, jeg sa sneiper, for tjære var faktisk en av ingrediensene, og sverger jeg på at jeg ikke tuller. Karina drakk den røde flaska, ettersom jeg aldri rører rødt, men den hvite ende opp med å være en type Risling som jeg aldri hadde prøvd før. Den var svært vanskelig å beskrive, men hver gang jeg tok en slurk av de to første glassene grøsset jeg og fikk frysninger. Etter glass nummer to gikk det relativt greit. Ikke misforstå, det var faktisk en god vin altså. men jeg har også innsett at jeg ikke er noen vinkjenner, og dermed mangler begreper for å kunne beskrive det jeg smaker. Sødme og tørrhet sier meg fint lite. Dessverre.

Maten ble som sagt fantastisk. Kjøttet ble perfekt stekt, det var mørt og rosa inni. De andre ingrediensene passet sammen som hånd i hanske, og vi var i bunn og grunn temmelig ekstatisk over det måltidet vi faktisk hadde laget. Mens vi spiste kommenterte og komplimenterte vi hver enkelt ting på tallerkenet foran oss. Kjøttet var utmerket, mente vi. Brokkolipuréen var nydelig, løken var en positiv overraskelse, potetene var et sjakktrekk og ripsgeleen var innovativt og nytenkede for oss å være. Da vi hadde gått runden startet vi på nytt igjen, og komplimenterte alt en gang til. Dette gjorde vi noen runder, helt til vi kom på at vi hadde glemt å piske smør inn i sausen. Til tross for denne lille tabben smakte sausen fortreffelig likevel, så det var ikke den verste tabben vi kunne gjort.

Etter middag tok vi oppvasken sammen og flyttet oss over i salongen. Altså som ethvert ektepar en lørdagskveld. Etterhvert kom også Kjersti ned og sluttet seg til selskapet. Kjersti og jeg flyttet oss over til Redrum utpå natten, mens Karina var smart nok til å ta kveld. Nede på byens herligste uteplass gikk livet sin vante gang. Folk hang i baren, noen danset, halvparten av gjestene satt ute under vamelampene , mens andre koset seg stort med utenomekteskapelige aktiviteter inne på Catos hjemmesnekrede pissoar i bakgården. Hammerfest går med andre ord sin vante gang.